I juli 2018 fant en historisk hendelse sted på Afrikas Horn. Lederne av Etiopia og Eritrea møttes for første gang på nesten tjue år, og en fredserklæring ble underskrevet. Konflikten mellom de to nabolandene så ut til endelig å ha fått en slutt. Men landene er på vei mot en ny krig.
Forholdet mellom Etiopia og Eritrea har vært preget av årtier med konflikt, inkludert ti år med frigjøringskrig, en toårig grensekrig og 18 år med kald krig. Jubelen stod derfor høyt da den første kommersielle flyvningen mellom de to landene landet i Eritreas hovedstad i juli 2018. Telefonforbindelsene har blitt reetablert, ambassadene er igjen i drift, og i september 2018 ble grensen mellom landene formelt gjenåpnet.
Den eritreisk-etiopiske krig
I 1962 ble Eritrea annektert av Etiopia. Etter flere tiår med frigjøringskamp, fikk Eritrea sin selvstendighet i 1993. Konfliktene uteble likevel ikke lenge. Forholdet mellom landene forverret seg utover 1990-tallet, og i 1998 utløste en grensetvist krig mellom de to nabolandene. Krigen tok livet av omkring 80,000 mennesker, og fordrev mer enn en halv million. Familier ble skilt fra hverandre, da mange var gift på tvers av landegrenser. Flere hundretusen eritreere og etiopiere bosatt i nabolandet, ble tvangsdeportert tilbake til sine opprinnelsesland.
I 2000 klarte Organisasjonen for afrikansk enhet å fremforhandle en fredsavtale, og en grensekommisjon støttet av FN avgjorde grensespørsmålet. Etiopia godtok imidlertid ikke avgjørelsen, og ønsket videre forhandlinger med Eritrea. Eritrea på sin side nektet nye forhandlinger med Etiopia før landet godtok grensetvistavgjørelsen. Ettersom ingen av partene var villige til å endre standpunkt, kunne forholdet mellom dem aldri normalisere seg.
Kald krig på Afrikas østkyst
De to årtiene som fulgte kan bli definert som en kald krig mellom Etiopia og Eritrea. Siden utbruddet av krigen i 1998 hadde landene ingen diplomatisk kontakt, telefon- og flyforbindelser var brutt, og grensen mellom dem var stengt. Den vedvarende konflikten var svært ødeleggende for familier på begge sider av grensen som ikke hadde mulighet til å besøke hverandre på tjue år.
Den stillestående konflikten hadde også en langvarig ødeleggende effekt på økonomi og politikk for både Etiopia og Eritrea. Begge landene har dyrket en nasjonalistisk tilnærming til landområde, identitet og historie. De har også avledet de allerede knappe ressursene sine fra viktige offentlige tjenester til militæret. Mens Etiopia har skaffet seg internasjonale allierte, særlig USA, gjennom å delta i kampen mot terror, har Eritrea blitt isolert i internasjonal politikk. Dette handler ikke minst om at Etiopia aktivt har brukt sin posisjon til å isolere Eritrea.
Konflikten førte til at Eritrea mistet tilgangen til det største markedet i regionen, nemlig Etiopia. I tillegg har økonomien lidd under sanksjoner innført av FN som mener landet har støttet opprørsbevegelsen al-Shabaab i Somalia. For innlandsstaten Etiopia var tapet av sjøtilgang stort da Eritrea erklærte seg selvstendig. Med den pågående konflikten har Etiopia ikke hatt tilgang til Eritreas havner, noe som har påvirket den økonomiske utviklingen i landet.
Isfronten har imidlertid blitt forstyrret av flere aktive perioder. Langs grensene har trefninger funnet sted flere ganger. Senest i 2016 førte sammenstøt i et av de omstridte grenseområdene til tap av liv på begge sider. Begge landene er skyldige i å ha væpnet hverandres opprørsgrupper, og har demonstrativt støttet ulike sider i regionale konflikter, slik som i Somalia.
Fredsdiplomati
Valget av en ny statsminister i Etiopia i april 2018 skulle vise seg å bli avgjørende for fredsprosessen. Ikke ulikt sine forgjengere gikk den tidligere hæroffiseren Abiy Ahmed til valg på fred. Det som skilte ham fra sine forgjengere var at han var villig til å gå et skritt lenger mot dette målet ved å gi full støtte til fredsavtalen som ble utarbeidet i 2000, inkludert de kontroversielle grensedelingsparagrafene. Ahmed viste dermed at han representerer et generasjonsskifte i Etiopias maktelite.
Internasjonal diplomati har også vært en viktig faktor til den tilsynelatende plutselige freden. USA sendte i april 2018 den mest høytrangerende amerikanske diplomaten i Afrika til Eritrea for første gang på mer enn et tiår. Dette ble tolket som et tegn på USAs interesse i å reetablere relasjoner til landet. Etiopias president tok også kontakt med Eritreas nærmeste støttespillere i Gulfen – Saudi–Arabia og De forente arabiske emirater – for å be om hjelp til å få Eritrea til forhandlingsbordet. Presidenten av De forente arabiske emirater skal etter sigende ha lovet Eritrea både penger og investeringer i bytte mot fred.
Hva med Eritrea?
Eritrea er kjent for å være et av verdens mest hemmelighetsfulle og undertrykkende land. President Isaias Afewerki, som ledet Eritrea til selvstendighet i 1993, styrer med jernhånd. Det er derfor ikke uten grunn at Eritrea av og til blir karakterisert som «Afrikas Nord-Korea».
Den pågående konflikten og den antatte trusselen fra Etiopia har ført til at Eritrea i praksis har vært i unntakstilstand siden 1998. Dette er årsaken til at landet har tviholdt på en stor hær som vedlikeholdes av pliktig militærtjeneste. Militærtjenesten er en del av den fryktede nasjonaltjenesten, som også omfatter samfunnstjeneste, og gjelder alle mellom 18 og 40 år. Tjenesten varer i teorien i 18 måneder, men for mange varer den i praksis i flere tiår, til og med livet ut. I 2016 kunne FN melde at plikttjenesten månedlig driver opptil 5,000 eritreere på flukt. Eritreere har i flere år toppet listene over asylsøkere til Norge og druknede i Middelhavet.
Konflikten med Etiopia har også blitt bruk av Eritreas president til å begrunne en tilsidesettelse av grunnloven. Denne ble vedtatt i 1997 da landet fremdeles feiret sin nyvunne selvstendighet. Grunnloven la opp til et demokratisk flerpartisystem, men i stedet har President Isaias kvalt opposisjonen og aktivt hindret fri presse fra å etablere seg. FNs menneskerettighetsråd har beskyldt Eritrea for massive menneskerettighetsbrudd, inkludert forbrytelser mot menneskeheten.
Hva betyr freden?
Siden undertegnelsen har man vært vitne til en forsoning mellom de tidligere bitre fiendene. Utviklingen har vært veldig positiv for etiopiere og eritreere som endelig har blitt gjenforent med sine familier, og som ikke lenger trenger å bekymre seg for krig med nabolandet. Fredserklæringen har også hatt en positiv innvirkning på økonomien i begge landene. Ettersom rivaliseringen mellom Etiopia og Eritrea har påvirket samarbeid i hele regionen, hadde normaliseringen positive ringvirkninger også utover landenes grenser.
Mange eritreere håpet at fredsavtalen ville bli startskuddet på demokratiutvikling i landet, ettersom president Isaias ikke lenger kan begrunne en opprettholdelse av verken unntakstilstanden eller den fryktede samfunnstjenesten. Men slik ble det ikke. Det har ikke vært gjennomført demokratiske reformer og menneskerettighetssituasjonen er fortsatt svært dårlig. Grenseåpningene har vært uregelmessige og reiserestriksjoner har blitt gjeninnført.
Dessverre har flere av punktene i fredsavtalen ikke blitt implementert og tilliten mellom landene er fortsatt skjør.
Allierte i krigen mot Tigray
Fredsavtalen la til rette for at Etiopias regjering kunne alliere seg med Eritrea mot TPLF under krigen fra 2020-2022.
Tigray-krigen brøt ut i november 2020 i Nord-Etiopia mellom Etiopias føderale regjering og TPLF (Tigray People’s Liberation Front), som styrte Tigray-regionen. Konflikten startet etter en politisk maktkamp og militære sammenstøt, blant annet et angrep på en føderal militærbase utført av TPLFs styrker.
Eritrea gikk inn på regjeringen side, og krigen utviklet seg raskt til en fullskala væpnet konflikt med omfattende ødeleggelser. Det har blitt dokumentert alvorlige menneskerettighetsbrudd, og millioner flyktet. Etiopias regjering begrenset tilgangen til nødhjelp under store deler av krigen. De blokkerte også internasjonal journalisters fra å komme inn i Tigray.
I november 2022 inngikk Etiopias regjering og TPLF en fredsavtale i Pretoria i Sør-Afrika. Avtalen førte til våpenhvile og gradvis humanitær tilgang, men situasjonen i regionen er fortsatt skjør, og Eritreas rolle og ansvar for overgrep er ikke fullt avklart.
Fra allierte til fiender igjen
Problemene mellom Etiopia og Eritrea begynte med Pretoria avtalen. For det første ble Eritrea ble utelatt fra samtalene og fredsavtalen, noe som provoserte Eritrea. Fredsavtalen tillot at TPLF skulle overleve politisk og militært, og hadde som mål å reintegrere TPLF i Etiopisk politikk. Dette ble oppfattet som en trussel av Eritrea, som har hatt et konfliktfylt forhold til TPLF, lenge før krigen fra 2020-2022. Derfor ble eritreiske styrker igjen i grenseområdene til Tigray etter at avtalen var signert. Dette irriterte Etiopias regjering, som ønsket å reintegrere TPLF og Tigray regionen, og fryktet at det kunne føre til at krigen brøt ut igjen.
Helt siden Eritreas uavhengighet og Etiopia mistet tilgangen til Rødehavet, har Etiopia hatt en ambisjon om å gjenopprette sjøtilgangen. Etiopias statsminister Abiy Ahmed har uttalt at mangelen på sjøtilgang er en eksistensiell trussel mot Etiopia og at tilgangen til Rødehavet er et spørsmål om tid. Ahmed hevder at tapet av havnebyen Assab i Eritrea da Eritrea ble uavhengig i 1993 var en «feil» som skal rettes opp i.
Begge landene anklager hverandre for å bygge opp sine militære styrker i påvente av et angrep.
TPLF i søkelyset
TPLF har igjen kommet i søkelyset. Tigray regionen, som TPLF styrer, ligger langs Etiopias grense til Eritrea. På tross av at TPLF sto på motsatt side av Etiopia og Eritrea under forrige krig, forsøker begge landene å få TPLF på sin side. Selv om TPLF tapte krigen har de fortsatt store styrker med kamperfaring. Den som klarer å få TPLF på sin side vil få en sterk alliert. Men TPLF ser selvfølgelig på begge partene med skepsis.
I tillegg var TPLF splittet mellom en fraksjon som støtter den tidligere midlertidig administratoren i Tigray, Getachew Reda, og nåværende TPLF-partileder Debretsion Gebremichael. Reda lente seg mot Etiopias føderale myndigheter, mens Gebremichael står nærmere Eritrea. Gebremichael fraksjonen klarte å kaste ut Reda og hans støttespillere fra Tigray i mars 2025, og således fått kontroll over partiet. Dette anses som enda et slag mot Pretoria avtalen. TPLF har i ettertid økt sin anti-Etiopia uttalelser og økt sin pro-Eritrea uttalelser.
Situasjonen er anspent og flere eksperter frykter at en krig kan bryte ut innen kort tid.