I løpet av 15 år mistet 150 000 mennesker livet og rundt én million måtte forlate sine hjem. Libanons borgerkrig var både en maktkamp mellom flere nasjonale grupperinger, samt innblanding fra nabostater for å sikre seg regional innflytelse og kontroll.
Libanons plassering ved Middelhavet har gjort det til et viktig handelssentrum, både for eksport av egne varer og som transittland for andre. Plasseringen har bidratt til at landet kulturelt sett ligger i skjæringspunktet mellom Afrika, Midtøsten og Europa. Dagens Libanon var lenge en del av Syria, men begge var fra 1500-tallet en del av Det osmanske riket. Med oppløsningen i oppgjøret etter Den første verdenskrig ble landet gjort til et fransk protektorat, som vil si at deler av libanesisk suverenitet var underlagt fransk kontroll.
Libanon har det største religiøse mangfoldet i Midtøsten, med 18 offisielt anerkjente religiøse grupper, inkludert alle forgreininger innen islam og kristendommen. For å balansere de ulike gruppenes behov har landet hatt en veldig konkret modell for maktfordelingen basert på en folketelling i 1932. Denne slo fast at de kristne var i flertall, og derfor sa grunnloven at presidenten skal være kristen, mens statsministeren skulle være sunnimuslim, parlamentspresidenten sjiamuslim, og visestatsministeren gresk-ortodoks.
Alle de 18 religiøse gruppene ble representert i parlamentet, men tradisjonelt sett var det dermed de kristne som hadde mest politisk makt. I takt med at den muslimske delen av befolkningen økte, skapte denne løsningen imidlertid misnøye og konflikt.
Borgerkrigens bakgrunn
Den libanesiske borgerkrigen brøt ut i 1975. Da hadde det lenge vært en maktkamp mellom de kristne, sunnimuslimene og sjiamuslimene i landet. Denne ble forsterket av at det politiske systemet var bygget opp basert på religiøs identitet. Det var store økonomiske forskjeller mellom by og land og den libanesiske befolkningen var sterkt splittet. Staten var også svekket.
Disse faktorene gjorde Libanon til land sårbart for ytterligere påkjenninger, selv om dette alene ikke var nok til å starte en borgerkrig. Etter at Israel ble opprettet i 1948 flyktet mange palestinere over grensen til Libanon. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) etablerte militærbaser sør i landet for sin geriljakamp mot Israel. Det oppstod spenninger mellom palestinerne og libanesiske nasjonalistiske grupper. Det var dette som til slutt utløste borgerkrigen.
Selve borgerkrigen startet da en buss med palestinere i Ain al-Roummaneh i Øst-Beirut ble angrepet den 13. april 1975. Angrepet skjedde som hevn for et angrep på livvaktene til lederen for det kristne libanesiske falangistpartiet. Dagen etter brøt det ut kamper i flere byer i landet, men der det helt tydelig var ulike spenninger som kom til syne.
Konflikten eskalerer
I Beirut var det anti-palestinske holdninger som gjorde seg gjeldende. Det ble blant annet gjennomført flere angrep på palestinske flyktningleirer. I andre byer var det lokale sosiale og økonomiske motsetninger som lå bak sammenstøtene. Flere kamper mellom regjeringsstyrkene og libanesisk venstremilits med støtte av palestinsk gerilja bidro til en opptrapping av konflikten. I løpet av sommeren 1975 spredte krigen spredte seg til de store byene.
Den kristne høyresiden gikk sammen i Den libanesiske fronten, mens Venstresiden støttet av PLO, samlet seg i Den libanesiske nasjonalbevegelsen. I Beirut ble byen delt i et kristent Øst-Beirut og et muslimsk Vest-Beirut. Landet for øvrig ble delt opp i provinser der bestemte partier og deres væpnede grupper tok kontroll. I mange tilfeller tok disse over statens oppgaver, som innkreving av skatt.
Det ble utkjempet kamper mellom og innad i de tre viktigste gruppene: kristne, sjiamuslimer og palestinere. Den første egentlige borgerkrigen i Libanon endte i 1976. Fordi det ikke lyktes i å gjenopprette stabiliteten i landet, brøt imidlertid nye kamper mellom ulike politiske grupperinger ut på 1980-tallet, parallelt med motstandkamp mot den israelske okkupasjonen.
Den libanesiske borgerkrigen fikk raskt en internasjonal dimensjon, og flere regionale aktører blandet seg inn i konflikten. Israel støttet de kristne falangistene materielt og militært. Dette samarbeidet førte blant annet til store massakre i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. Falangistene utførte massakrene, mens israelske styrker voktet utgangene fra leirene. Den libanesiske nasjonalbevegelsen stod på sin side bak massakren i den kristne byen Damour.
Regional innblanding
I 1978 gikk Israel inn i Libanon i det de betegnet som et militært svar på den økende trusselen fra PLO. Hovedintensjonen var å presse PLO ut av sørlige Libanon. FN fordømte invasjonen, Israel trakk seg ut igjen, og FN etablerte en observatørstyrke i grenseområdene kalt UNIFIL. Det ble etablerte en nøytral sone på grensen mellom Israel og Libanon. UNIFIL skulle sikre at Israel trakk seg tilbake, samt sikre at Libanon fikk tilbake suverenitet over Sør-Libanon.
I 1982 invaderte imidlertid Israel på nytt, på tross av UNIFILs tilstedeværelse, og ble denne gangen værende som okkupasjonsmakt. Hovedårsaken til invasjon var fortsatt å fjerne trusselen fra PLO, styrke Israels kontroll over Vestbredden, samt å redusere Syrias militære innflytelse i Libanon. UNIFILs mandat ble da endret til å beskytte lokalbefolkningen. Israel trakk seg ut i 1985, men beholdt fortsatt kontroll over Sør-Libanon.
Den israelske invasjonen første til massiv væpnet motstand. I sør ble den sjiamuslimske grupperingen Hizbollah etablert for å bekjempe den israelske okkupasjonen. De mottok penger, våpen og trening fra Iran.
Syria fryktet først og fremst at landet ville bli delt etter religiøse skillelinjer. Dette ville kunne begrense den syriske innflytelsen i landet. I tillegg fryktet Syria at uroen ville spre seg inn over deres grenser, som også bestod av flere religiøse grupperinger. Dersom venstresiden, støttet av PLO, gikk seirende ut av borgerkrigen, var det også fare for at Israel ville sikre seg libanesisk territorium. Derfra kunne de invadere Syria.
Etter en formell invitasjon fra libanesiske myndigheter via Den arabiske liga, ble en arabisk sikkerhetsstyrke sendt inn i Libanon i 1976. Denne bestod i all hovedsak av 30 000 syriske soldater under syrisk kommando. Syria trakk seg ikke ut fra Libanon før i 2005, etter at den tidligere libanesiske statsministeren Rafik al-Hariri ble drept i en bombeeksplosjon som mange anklaget Syria for å stå bak.
Fred, men ikke stabilitet
I september 1989 møttes de 62 medlemmene av det libanesiske parlamentet som hadde overlevd borgerkrigen i den saudiske byen Taif. Her skulle de diskutere en revidering av maktfordelingen mellom landets religiøse grupper. Hovedpunktene de kom frem til var at de kristne og de muslimske gruppene skulle ha like stor representasjon i nasjonalforsamlingen. Dette betød en økning for muslimene.
Videre skulle regjeringen bestå av like mange kristne som muslimer. Samtidig ble politisk makt overført fra presidenten til statsministeren og regjeringen. I tillegg skulle landets regjeringshær ha større makt enn de mange militsgruppene som eksisterte på det tidspunktet.
Borgerkrigen som hadde herjet i 15 år tok slutt i 1990 da Taif-avtalen trådte i kraft. Om lag 150 000 mennesker hadde da mistet livet, like mange fikk varige skader og én million flyktet fra sine hjem. Den libanesiske staten brøt sammen under borgerkrigen, og hadde verken legitimitet blant befolkningen eller kontroll i 1990.
Mange av politikerne som satt i maktposisjoner etter borgerkrigen, hadde selv deltatt i konflikten som militære ledere. Dette bidro til mistro mellom både politiske partier og befolkningsgrupper. Den nasjonale økonomien var sterkt preget av årene med konflikt, og landet måtte bygges opp igjen. Syriske styrker ble værende i Libanon frem til 2005. Dette har gitt Syria enorm innflytelse over libanesisk politikk etter krigen, noe som blant annet har bidratt til Hizbollahs særstilling.
I årene etter borgerkrigen har Libanon fortsatt vært preget av splittelse i befolkningen, samt mellom de som ønsket nære bånd til Syria og de som ønsket en mer vestlig tilnærming. I tillegg har konflikten mellom Hizbollah og Israel fortsatt utover 2000-tallet. Mange mener at Libanon var en kruttønne som ventet på å eksplodere. De politiske konsekvensene av Beirut-eksplosjonen i 2020 gjenstår å se. Det som foreløpig er sikkert er at den allerede lave tilliten til myndighetene er ytterligere svekket hos den libanesiske befolkningen.