I 2019 ble Etiopias statsminister tildelt Nobels Fredspris. Nå mistenkes han for massakre i regionen Tigray. Hva skjedde?
Etiopias statsminister, Abiy Ahmed, ble i 2019 tildelt fredsprisen for sin innsats i å løse den mangeårige grensekonflikten med nabolandet Eritrea. Den ferske statsministeren ble ansett som et overraskende, men positivt, innslag i en ellers brutal krigssaga. Fra talerstolen under nobelprisutdelingen delte han sin visjon om å samle det etiopiske folket. Nå er verden igjen overrasket over situasjonen i Etiopia, men av helt andre grunner. Situasjonen i landet er langt ifra den visjonen som ble presentert i Oslo Rådhus.
«Medemer»
Statsminister Abiys politiske visjon har blitt presentert som «medemer». Ordet er amharisk, og direkte oversatt betyr det «å komme sammen». Den nye politiske filosofien har en «pan-etiopisk» tilnærming, der selve bærebjelken er å samle det etiopiske folket rundt én felles etiopisk identitet.
Vektleggingen av «samling» er basert på Abiys ønske om å minske de etniske skillelinjene som lenge har preget konfliktbildet i Etiopia. Etnisitet er selvsagt ikke den eneste årsaken til konflikt, men har likevel spilt en stor rolle.
Omkring 90 ulike etnisiteter er representert i landet, og maktstrukturene i etiopisk politikk og samfunnsliv har lenge fulgt etniske skillelinjer. Abiys «medemer» ønsker derfor å styrke den felles etiopiske nasjonalfølelsen. Dette vil, i Abiys øyne, kunne viske bort de etniske skillelinjene som så lenge har preget landet på Afrikas horn.
Men det som på papiret høres ut som en liberal og imøtekommende politisk filosofi, kan i praksis se helt annerledes ut. For deler av den etiopiske befolkningen oppleves Abiys «medemer» som en nedgradering av etnisitet og opphøying av truende nasjonalisme.
Etniske skillelinjer i etiopisk politikk
I løpet av landets historie har ulike folkegrupper lenge kjempet for bevaring av sin egen kultur, språk og etnisitet. Statsministerens fokus på samhold blir opplevd som et tilbakeslag i denne kampen, og som et motstykke til kulturelt og etnisk mangfold. Dette gjør seg også gjeldende på det partipolitiske planet.
Tigray People’s Liberation Front (TPLF) er et av partiene som potensielt kan miste sin mangeårige maktposisjon dersom Etiopia nedgraderer viktigheten av etnisitet og kultur. TPLF er ett av partiene som har sittet med makten siden 1991. Sammen med tre andre partier vant de over det marxistiske regimet som styrte Etiopia gjennom 70- og 80-tallet. Sammen dannet de «Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front» (EPRDF), med TPLF som kanskje det mest innflytelsesrike partiet.
Koalisjonen omorganiserte Etiopia til en føderalstat, med ti delvis selvstendige delstater. De ulike partiene i koalisjonen fikk dermed alle makt, men i ulike regioner, og de etniske skillelinjene fikk igjen blomstre. Teoretisk sett vektla dette systemet kulturelt mangfold. I praksis ble noen etniske grupper favorisert, mens andre ble undertrykket.
Pan-etiopisme og sentralisering
Da Abiy ble valgt til statsminister i 2018, var det på bakgrunn av en protestbevegelse mot TPLF. Store deler av befolkningen ønsket at TPLF skulle ha mindre makt over føderalregjeringen. I tillegg ønsket de at delstatene skulle ha fullt selvstyre. Ved valgseieren i 2018 tok Abiy over som leder av EPRDF-koalisjonen, og ble med det den første statsministeren siden 1991 som ikke representerte TPLF.
Men året etter seieren oppløste Abiy EPRDF-koalisjonen og opprettet sitt eget parti «Prosperity Party». I følge Abiy skal hans eget parti være mer samlende enn forgjengerne, og gå på tvers av etniske skillelinjer. Hans visjon var dermed stikk i strid med EPRDFs tradisjonelle føderale maktfordeling.
Abiy mente at EPRDFs føderale statsorganisering bygget opp under og oppfordret til etniske skillelinjer. Dette vil hans politiske filosofi «medemer» jobbe imot, og Abiys pan-etiopiske politikk har derfor vektlagt sentralisering og en sterk regjering. Sentralisering og mindre makt til delstatene var imidlertid ikke visjonen til protestbevegelsen som fikk ham valgt. Abiys politiske snuoperasjon førte også til at TPLF brøt med regjeringen og gikk i opposisjon.
Abiys politiske prosjekt har dermed ikke gått knirkefritt. De store politiske reformene har ikke fått gjennomslag. Mye av dette skyldes at reformene ikke har vært tilstrekkelig politisk forankret. De demokratiske institusjonene var heller ikke robuste nok til å gjennomføre så omfattende strukturelle endringer. I alle fall ikke på så kort tid.
I tillegg har Abiys sentralisering og endringer i maktstrukturer ført til at flere konflikter har blusset opp, da særlig på det lokale nivået. Dette gjelder blant annet for oromo-folket, som Abiy selv tilhører, men spesielt i delstaten Tigray hvor opposisjonspartiet TPLF er det største partiet.
TPLF tilbake på agendaen
Med TPLF bak roret, er den nordlige delstaten Tigray den eneste som ikke styres av regjeringspartiet. Etter nesten 30 år med makten er det kanskje ikke så overraskende at Abiys store omveltninger ble møtt med kritikk av TPLF. Situasjonen har imidlertid eskalert, og i Tigray er det tidligere regjeringspartiet TPLF nå i væpnet konflikt med regimets hær.
Kjernen i konflikten er ulik forståelse av Etiopia som statsenhet, og herunder hvordan staten skal organiseres. Abiys nasjonalistiske og sentraliserte «medemer» oppleves som en trussel av TLPF, som lenge har vektlagt etnisitet og viktigheten av et føderalt organisert Etiopia.
Krigsutbrudd i Tigray i 2020
Våren 2020 skulle det egentlig avholdes valg i Etiopia, men som følge av koronapandemien ble det utsatt på ubestemt tid. Abiy sitter derfor fremdeles som statsleder.
Gjennom høsten så man et økende konfliktnivå mellom sentralmyndighetene og TPLF i Tigray. Da TLPF satt ved makten bygde de opp sin egen hær. Det er denne militærstyrken de nå bruker mot Abiy.
I starten av november 2020, da verdenssamfunnets øyne var rettet mot det amerikanske presidentvalget, gikk TPLF til angrep mot en militærbase i byen Dansha. Ødeleggelsene skal ha vært omfattende. Dette utløste en hard motreaksjon fra statsministeren.
I tillegg til å sette inn hæren og uføre større luftangrep i delstaten, kuttet styresmaktene også telefon- og internettforbindelsen i Tigray, samt andre kommunikasjonsverktøy. Det som så ut til å kunne være en kortvarig militær offensiv, utviklet seg i stedet til det alle fryktet: langvarige kamphandlinger.
Ved krigsutbruddet i 2020 lovet Abiy en rask seier. Det har ikke skjedd. Samtidig har konflikten vokst i størrelse ved at nabolandet Eritrea har involvert seg på myndighetenes side, og støtter Etiopia med militære styrker.
Massakre
Kuttingen av all kommunikasjon i Tigray ble av Abiy ansett som et nødvendig grep i kampene mot TPLF. Dette fører imidlertid til at det er vanskelig å vite hva som faktisk skjer i regionen. Styresmaktene har også deportert journalister, og det har derfor florert av falske nyheter siden sammenstøtene startet i 2020.
De sivile lidelsene i forbindelsene med den væpnede konflikten er graverende. FN, Amnesty International og Human Rights Watch mener det kan ha skjedd massakrer og andre krigsforbrytelser.
I starten av krigsutbruddet ble det meldt om flere massakre begått av TPLF. Gruppen skal blant annet ha gjennomført massakre med stikkvåpen og massjeter, og hundrevis skal ha blitt drept. Massakren i Mai-Kadra den 9. november fikk særlig mye oppmerksomhet. Et øyenvitne har fortalt Amnesty at «Veien ut av Mai-Kadra var full av døde mennesker.».
Med få kommunikasjonsforbindelser i området, har situasjonsbildet vært uklart. Etter hvert viste det seg at også Abiys militære styrker begår massakre. Flere og flere organisasjoner, eksperter og mediehus har de siste månedene meldt om massakre mot sivile, utstrakt voldsbruk og grove menneskerettighetsbrudd begått av regjeringsstyrkene.
15 tigraymenn skal blant annet ha blitt henrettet av regjeringssoldater og kastet utenfor en klippe. En av soldatene skal ha filmet skytingen, og lagt det ut på sosiale medier. Kvinner som har greid å flykte forteller motbydelige beretninger om systematiske gjengvoldtekter.
FNs høykommissær for menneskerettigheter har bedt om en gransking av mulige krigsforbrytelser begått av begge sider.
Sulter i hjel i Tigray
I tillegg til drap, rapporteres det om at regjeringsstyrkene brenner ned tigrinjernes avlinger, og dreper husdyrene deres. Abiy blokkerer også nødhjelp til området, og det gis kun mat i områder som er vunnet tilbake av regjeringsstyrkene. De som er på bakken forteller at det meste av nødhjelpen som kommer igjennom havner på «avveie» og «forsvinner» som forsyninger til regjeringsstyrkene. Røde Kors anslår at maks 20 % av befolkningen får tak på matforsyninger. Sult og feilernæring er nå i ferd med å ramme millioner av mennesker i regionen.
Abiy hevder på sin side at nødhjelpen kommer frem, og kontrollerer informasjonen til de resterende delene av Etiopia. Flyktninghjelpens generalsekretær, Jan Egeland, forteller derimot om en helt annen situasjon. Via Twitter forteller han at han i løpet av sin 40 år lange karriere aldri har opplevd større hindringer i leveringen av essensiell nødhjelp.
Det er heller ikke mulig å få helsehjelp i Tigray. I følge Leger Uten Grenser er fungerer kun 13 av de 106 helseforetakene de fikk besøke i Tigray. Hjelpeorganisasjonen mener at sykehusene i regionen er gjenstand for systematisk vandalisering, og en femtedel av sykehusene de besøkte var okkupert av regjeringssoldater. Soldatene bruker sykehusene som militærbaser og for å lege sårede soldater. Sykehusene er med andre ord ikke tilgjengelig for den generelle befolkningen, og de få helsetilbudene som er tilgjengelige har ikke utstyr til å behandle skuddsår eller gjennomføre blodtransplantasjon.
Det hjelper heller ikke å flykte. Den etiopiske hæren har nemlig stengt grensen mot Sudan, og blokkerer dermed en desperat flyktningstrøm. Det antas at rundt syv millioner tigrinjere er innesperret.
Etnisk rensing og forsøk på mekling
Flere eksperter og stater, blant annet USA, mener det nå skjer en etnisk rensning i Tigray-provinsen. En rekke beretninger fra overlevende forteller at regjeringsstyrkene og Amhara-militsen (som støtter regjeringens fremferd), bruker språk til å avveie mulige ofre.
Amharisk er det språket militsen og de fleste regjeringsstyrkene snakker, men de fleste tigrayene snakker tigrinja. En kvinne forteller at hun ble spurt av militsmedlemmene om hun snakket amharisk. Da hun spurte om de snakket tigrinja ble hun angrepet og gjengvoldtatt.
Spesialrådgivere fra FN har advart om høy risiko for krigsforbrytelser, etnisk rensing og folkemord. AU har utnevnt tre tidligere afrikanske statsledere til å mekle i konflikten, men den etiopiske regjeringen har foreløpig avvist muligheten for mekling. Noen av lederskikkelsene i TPLF har heller meldt at de vurderer å bryte ut fra Etiopia og opprette Tigray som en selvstendig stat. Abiy har på sin side uttalt at samtlige av TLPFs ledere skal arresteres og fengsles.
Omfattende regionale ringvirkninger
Nabolandet Eritrea er allerede involvert i konflikten, og situasjonen i nabolandet Sudan er alvorlig. Over 62 000 personer fra Tigray har greid å flykte over grensen til Sudan. Landet er imidlertid allerede overveldet, og situasjonen for flyktningene er alvorlig. I tillegg involverer ulike sundanesiske grupper seg i konflikten ved å støtte ulike aktører.
Hvis situasjonen i Tigray utvikler seg til en nasjonal borgerkrig, frykter eksperter at Etiopia vil trekke sine bidrag til fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet. En svekkelse i de fredsbevarende styrkene vil kunne bidra til regional ustabilitet, og er særlig utfordrende for de mest betente konfliktene i regionen. Etiopia er blant annet en av de største bidragsyterne til AUs fredsbevarende operasjon i Somalia.
FN frykter også for den humanitære situasjonen i regionen, som betegnes som kritisk. Situasjonen vanskeliggjøres ved at internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke får tilgang til området.
Kamp om sannheten
Samtidig som sivilbefolkningen blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd pågår det en kamp om sannheten. Begge parter i konflikten anklager den andre for voldshandlinger, og det opereres med to helt ulike situasjonsforståelser.
Det virker lenge siden Abiy ble sett på som lyspunktet Etiopia trengte. I dag fremstår han mer som statslederen landet aldri skulle hatt.