I det nordlige grenseområdet mellom India, Pakistan og Kina ligger fjellområdet Kashmir. I over 70 år har området vært gjenstand for konflikt. Stridens kjerne er hvilken stat som har rett på område.
Kjent for sitt spektakulære naturlandskap, med høye fjelltopper og dype daler, fremstår Kashmir som en naturperle. Det er et yndet land for friluftselskere, og huser blant annet verdens nest høyeste fjelltopp K2. Men det er ikke bare landets topografi som er dramatisk.
Området har vært gjenstand for en dramatisk konflikt mellom India, Pakistan og Kina siden slutten av 1940-tallet. Dette har ført til at Kashmir ofte blir omtalt som «verdens vakreste og verste konfliktsone».
Konflikten i Kashmir går dessverre ofte i glemmeboken til det internasjonale samfunnet. Det betyr imidlertid ikke at konflikten ikke er alvorlig. Tre av de involverte aktørene har atomvåpen og de væpnede kampene er tidvis svært brutale. På nåværende tidspunkt er ingen av partene villig til å inngå kompromisser – heller tvert imot.
Tre stater – et område
Regionen er i dag delt mellom tre land:
Pakistan kontrollerer de nordvestlige delene Gilgit, Baltisan og Azad Kashmir. Dette utgjør 38% av landområde.
India kontrollerer de sørlige og østlige delene Jammu og Kashmir. Dette utgjør 45 % av Kashmir.
Kina kontrollerer de nordøstlige delene Aksai Chin og Shaksgam som til sammen utgjør ca. 17 % av Kashmir.
Både India og Pakistan har siden 1947 gjort krav på hele Kashmir. Kina ble involvert først i 1962 ved å invadere en del av den nordlige, indiskkontrollerte delen.
Selv om Kinas rolle i dagens konfliktbilde er viktig, er det historisk India og Pakistan som har vært hovedaktørene i konflikten. Dette skyldes de to landenes felles historie, og ikke minst frigjøringskrigen som førte til Pakistans selvstendighet.
Deling av Britisk India
For å forstå bakgrunnen for konflikten i Kashmir, må vi se litt tilbake i historien. Fra 1858 til 1947 var dagens India, Pakistan, Bangladesh, Kashmir og deler av Myanmar, underlagt britisk overherredømme i et område kalt Britisk India.
Kashmir hadde imidlertid hatt en lang historie som uavhengig fyrstedømme. Britene anerkjente Kashmirs historie. Området nøt derfor en viss form for selvstyre og ble ledet av en maharaja (fyrste).
Etter Den andre verdenskrig gikk det britiske koloniveldet i oppløsning. Det var imidlertid ikke gitt at det store landområdet som britene hadde kontrollert skulle forbli én stat. De to største religiøse gruppene i landet – hinduer og muslimer – ønsket nemlig at landet skulle deles basert på religion og etnisitet. Altså at det skulle opprettes ett land for muslimer og ett land for hinduer. I 1947 ble det tidligere Britisk India delt i to selvstendige stater: India og Pakistan. Flertallet i Pakistan var muslimer, mens flertallet i India var hinduer.
Delingen av Britisk India var ekstremt blodig. Hinduer flyktet fra Pakistan til India, og muslimer fra India til Pakistan. Flere hundretusen ble drept, og millioner ble fordrevet fra sine hjem.
Ved etableringen av India og Pakistan, forble imidlertid statusen til Kashmir uavklart. Skulle Kashmir være en del av Pakistan eller India? Eller skulle det bli en selvstendig stat?
Spørsmålet om Kashmir fører til krig
Kashmir hadde signalisert at det ønsket selvstendighet. På denne tiden var 77 % av befolkningen muslimer, mens Kashmirs daværende maharaja, Hari Singh, var hindu. Han mente det var best å opprette et selvstendig Kashmir. Han fryktet at områdets muslimer ville være misfornøyde med å bli en del av India, samtidig som at landets hinduer og sikher ville bli en sårbar minoritet dersom man skulle bli en del av Pakistan.
Ser man tilbake på Kashmirs historie som fyrstedømme er det heller ikke så overraskende at ønske om selvstendighet var sterkt. Likevel var hverken India eller Pakistan fornøyd med dette valget, og drev aktiv lobbyvirksomhet for å endre maharajaens beslutning.
Politiske krefter i Pakistan oppfordret den muslimske delen av befolkningen i Kashmir til å gjøre opprør mot maharajaens ønske om selvstendighet. I oktober 1947 gikk en gruppe muslimske stammefolk fra det nordlige Pakistan til angrep. Det ble rapportert om at store grupper med hinduer og sikher ble utsatt for etnisk motivert vold. Dette fremprovoserte en motreaksjon, med flere angrep mot muslimene i regionen.
Situasjonen var betent, og maharajaen ba om politisk og militær støtte fra India. Dette fikk han, men på en betingelse: Kashmir måtte innlemmes i India. Fyrsten godtok kravet, og India sendte sine militærstyrker inn i Kashmir.
Dette falt ikke i god jord hos Pakistan. Den pakistanske regjeringen mente at fyrsten ikke hadde rett til å bestemme at Kashmir uten videre skulle bli en del av India. Samtidig mente pakistanerne at Indias involvering i Kashmir ga Pakistan rett til å intervenere i full skale. Resultatet ble en to år lang krig mellom India og Pakistan som krevde mellom 3000 og 5000 menneskeliv.
FN på banen
I 1948 fremforhandlet FN en fredsavtale mellom India og Pakistan. Som midlertidig ordning ble det trukket en våpenstillstandslinje som delte Kashmir i et indisk og pakistansk administrativt område. Pakistan ble sittende med en tredjedel, og India resten.
Men fredsavtalen og den midlertidige delingen var ikke uten vilkår. Pakistan måtte trekke ut sine militære styrker, mens India skulle få beholde en liten styrke for å overvåke freden. Det viktigste vilkåret var imidlertid at Kashmir skulle få avholde en folkeavstemming om områdets framtidige tilhørighet. Det ble derfor sterkt understreket av FN at de administrative enhetene var midlertidige frem til folkeavstemningen ble avholdt.
I årene som fulgte nektet Pakistan å trekke styrkene sine tilbake, samtidig som den indiske regjeringen begynte å så tvil om behovet for en folkeavstemning – begge i strid med fredsavtalen. Flere forslag om synkroniserte militære tilbaketrekninger ble foreslått av FN. Disse ble godkjent av Pakistan, men ikke av India.
Folkeavstemmingen har heller aldri blitt gjennomført. Kashmirs befolkning har dermed aldri fått være med å påvirke områdets tilhørighet. Tvert imot har både India og Pakistan gjort krav på hele Kashmir, og betrakter motparten som en okkupasjonsmakt. Konflikten har med andre ord fortsatt, og fredsavtalen er brutt av begge parter.
FN har hatt observasjonsstyrker i Kashmir (UNMOGIP) siden 1949. Norges aller første bidrag til en FN-operasjon var med fem norske militæroffiserer som deltok i UNMOGIP. Mandatet er å overvåke kontroll-linjen, og passe på at våpenhvilen overholdes. Per februar 2021 består UNMOGIP av 110 personer.
Kinesisk involvering
På begynnelsen av 1960-tallet var situasjonen i Kashmir vanskelig og anspent. Ingen løsning lå på bordet, og hverken India eller Pakistan ønsket å rikke seg. Da man ikke trodde situasjonen kunne bli mer komplisert meldte Kina sitt inntog i konflikten. Årsaken til involveringen stammer fra da India var under britisk styre. Britene avklarte nemlig aldri hvor grensen mellom India og Kina skulle gå.
Etter at Kina invaderte Tibet i 1950, forsøkte India og Kina å formalisere grensen. Kina mente, i likhet med India, at de har historisk krav på område. En enighet om hvor grensen skulle gå, fikk de to landene aldri på plass og situasjonen eskalerte til en kortvarig grensekrig i 1962. Kina gikk seirende ut, og har siden gjort krav på områdene. Kina har imidlertid hatt en «stille» rolle i konflikten siden invasjonen, mens India og Pakistan har vært mer aggressive parter.
Kinas involvering i Kashmir, samt Indias tap av landområder, har i vesentlig grad bidratt til å forsure forholdet mellom de to regionale stormaktene. At Kina de senere årene har alliert seg med Pakistan, har ytterligere forverret konflikten.
Betydningen av vann og tilhørighet
Siden den utløsende krigen i 1947 har det vært flere væpnede konfrontasjoner mellom de indiske og pakistanske styrkene i Kashmir. Mest omfattende var imidlertid krigsutbruddene i 1965, 1971 og 1999. Hvorfor ønsker de involverte statene så sterkt å få kontroll over Kashmir?
Vannets betydning
Årsakene til hvorfor Kashmir anses som så viktig skyldes først og fremst områdets naturressurser. Flere av de store elvene i både Pakistan og India har sitt utspring i Kashmir, og kontroll over disse vannressursene er av stor betydning for begge parter. Helt sentralt er elven Indus, som er den viktigste elven i Pakistan, og én av to sentrale elvene i Nordvest-India.
Dersom kontroll-linjen mellom India og Pakistan skulle bli en internasjonalt anerkjent grense, vil India ha mulighet til å kontrollere den viktigste elven i Pakistan. Konsekvensene av dette har Pakistan allerede fått føle på. I 1948 klarte India å stenge av vanntilførselen inn i Pakistan. Det var midt i så-sesongen, og det fikk enorme konsekvenser for det pakistanske jordbruket. Et Kashmir kontrollert i sin helhet av enten India eller Pakistan vil dermed kunne få enorme konsekvenser for den andre parten med tanke på vanntilførsel og livsgrunnlag i et av verdens tørreste og mest folkerike områder.
Symbolsktungt område
Samtidig er det historiske og politiske årsaker til at ønske om Kashmir var så sterkt. For Pakistans del var Kashmir det eneste område med en muslimsk majoritetsbefolkning som ikke ble innlemmet i landet. Den religiøse tilknytningen til befolkningen til Kashmir var derfor viktig, og «K-en» i Pakistans navn henviser til Kashmir.
Det samme var det for India, ettersom Kashmir har lange hinduistiske røtter. Videre har kampen om Kashmir utviklet seg til en symbolsktung kamp langs religiøse linjer. Det er imidlertid viktig å merke seg at religiøse skillelinjer i seg selv ikke er hovedårsaken til konflikten, men har bidratt til å eskalere situasjonen. Etter 70 år med krig, har situasjonen utviklet seg til en stillingskrig hvor begge parter opplever at den som «gir seg» vil tape ansikt.
Tre atommakter
Enhver tilspisning av Kashmir-konflikten får internasjonal oppmerksomhet fordi både India, Pakistan og Kina besitter atomvåpen. USA og EU oppfordrer begge parter til å vise tilbakeholdenhet for å unngå ytterligere eskalering av konflikten.
Mens Kina er en av de «lovlige» eierne av atomvåpen, har både India og Pakistan skaffet seg atomvåpen etter iverksettelsen av ikkespredningsavtalen i 1968. India gjennomførte sin første prøvesprengning i 1974. Pakistans atomvåpenprogram ble igangsatt som en direkte respons på Indias. Landet gjennomførte sin første atomprøvesprengning i 1998.
Likevel har det faktum at begge parter besitter atomvåpen trolig bidratt til å dempe ytterligere eskalering. Tidvis har det også ført til at India og Pakistan søker dialog når konflikten blusser opp.
Opprørsgrupper og terrorisme
I Kashmir, der det store flertallet er muslimer, er misnøyen med India spesielt sterk. India har gitt hæren vide fullmakter i området, noe som har blitt utnyttet til å utføre maktovergrep og menneskerettighetsbrudd i Kashmir. Dette har svekket befolkningens tillit til India. Valgfusk, korrupsjon og en skrantende økonomi har ytterligere svekket lokalbefolkningens tillit til det politiske apparatet. Opprørsgrupper som kjemper mot India, har derfor fått stor støtte blant befolkningen for sin sak.
De to største opprørsgruppene i konflikten er Kashmirs frigjøringsfront (JKLF) og De hellige krigere (Hizbul Mujahideen). Mens førstnevnte ønsker at Kashmir skal bli en selvstendig, sekulær stat, ønsker De hellige krigere at Kashmir skal bli en del av Pakistan. Etter at India slo hardt ned på JKLF på begynnelsen av 1990-tallet, ble De hellige krigere den mest innflytelsesrike opprørsgruppen i Kashmir. USA, EU og India omtaler dem som terrororganisasjoner.
En mindre, men på ingen måte ubetydelig, gruppe er Jaish-e-Mohammed (Mohammeds hær). Denne er basert i Pakistan og er islamistisk. Målet er dermed det samme som De hellige krigerne, og de har utført en rekke angrep i de indisk kontrollerte områdene de siste årene.
Kina og Pakistan knytter bånd
En faktor som legger begrensninger på FNs handlekraft i konflikten er at Kina, en part i Kashmir-konflikten, har vetorett i Sikkerhetsrådet. De siste årene har også Kina vist støtte og knyttet tettere bånd med Pakistan.
Dette skyldes primært av at Pakistan har blitt en del av Kinas nye silkevei. Kina har ved en rekke anledninger brukt vetoretten. Eksempelvis har India gjentatte ganger prøvd å få lederen av terrorgruppen Jaish e-Mohammed på FNs liste over terrorister, men blir møtt med kinesisk veto. I tillegg tok Kina, på forespørsel av Pakistan, opp Kashmir til diskusjon i Sikkerhetsrådet i 2019.
Forholdet er imidlertid ikke uten utfordringer. Kina ønsker stabilitet i Kashmir, og ønsker at både Pakistan og India møtes til dialog. Dette har ikke blitt imøtegått av Pakistan. Videre er kineserens behandling av den muslimske folkegruppen uigurene i provinsen Xinjiang et betent tema for Pakistan som islamsk stat.
India endrer strategi
Tidligere har uenigheten mellom India og Pakistan over hvor grensen i Kashmir-området skal gå vært hovedutfordringen for en fredelig løsning på konflikten. I dag er det imidlertid kampen om selvstendighet i de indisk-kontrollerte områdene som skaper de største sikkerhetspolitiske utfordringene. India beskylder Pakistan for å fyre opp under denne kampen. Dette har ført til en ny og kontroversiell politikk fra indisk side.
Frem til nå har Kashmir hatt særstatus med egne rettigheter og stor grad av selvstyre i den indiske lovgivningen. Med statsminister Modi og det hindunasjonalistiske partiet BJP ved makten har dette snudd. I august 2019 opphevet det indiske parlamentet særloven som hadde gitt Kashmir utvidet selvstyre. Samtidig innførte India unntakstilstand for delstaten, og stengte internett og mobilnettet flere måneder. Ifølge Access er dette den lengste kommunikasjonsisolasjonen i et demokrati noensinne.
I 2020 innførte myndighetene en mye omdiskutert bosettingspolitikk i Kashmir. Tidligere har loven krevd at kun permanente beboere i Kashmir kan eie land og eiendom, ha jobb i det lokale embetsverket, studere ved Kashmirs universiteter og delta ved valg. Nå kan imidlertid enhver inder få disse rettighetene i Kashmir.
Det vil si at blant annet de om lag 1,8 millioner arbeidsinnvandrerne i regionen får disse rettighetene – disse er primært hinduer. Eksperter hevder at dette er et steg i Modis «masterplan» om å endre demografien og identiteten i Indiske-Kashmir til å fremstå som hinduistisk.
En utrygg vei videre
Kashmir-konflikten har vist seg å være en som en sovende vulkan, som med jevne mellomrom våkner til live. Enn så lenge ser det ikke ut til å være noen løsning i sikte. India og Pakistan har avvist ethvert forslag om dialog de siste årene. Økende nasjonalisme, både fra islamister og hindunasjonalister, har eskalert situasjonen. I 2019 meldte FN om de høyeste sivile tapene på flere tiår.
Fra 2021 til 2022 sitter Kina og India sammen i Sikkerhetsrådet. Hvordan dette vil utspille seg er vanskelig å si. Kanskje kan det føre til nye samtaler, eller videre eskalering. Kashmir er i dag en av verdens mest fastlåste, og langvarige, konflikter. Samtidig er det viktig å ikke gi opp håpet. Grensekonflikten mellom de to søsterlandene Etiopia og Eritrea virket, i likhet med situasjonen i Kashmir, umulig å løse. I 2018 kom imidlertid de to afrikanske landene til enighet. Kanskje Kashmir er neste? Tiden vil vise.