I slutten av juli meldte media om at skudd var løsnet på grensen mellom Serbia og Kosovo. NATO-KFOR-styrken responderte i en pressemelding den 31. juli at de ville intervenere hvis stabiliteten i området ble truet. Hva går konflikten i Kosovo ut på?
I sommer økte spenningen igjen i lille, skogkledde Kosovo – landet som mer enn 23 år etter Kosovo-krigen fortsatt ikke har oppnådd full anerkjennelse og medlemskap i FN. Forholdet til Serbia, som de løsrev seg fra i 2008, er mildt sagt anstrengt.
Sommerens oppblussing har sitt utspring i en beslutning om at serbiske ID-papirer og bilskilt ikke lenger vil være gyldige i Kosovo. Dette førte til opprør blant etniske serbere bosatt i Nord-Kosovo. Det ble satt opp veisperringer, sirener ble satt i gang og opprørere skjøt over hodene på kosoviske polititjenestemenn. Som respons på urolighetene ble to grenseoverganger stengt.
Den 18. august møttes Serbias president Aleksandar Vučić og Kosovos statsminister Albin Kurti i Brussel, for hastesamtaler om situasjonen. Partene lyktes ikke å komme til noen enighet, men ble enige om å møtes igjen. Det manglende resultatet kom ikke som noen overraskelse. Dagen før samtalen var tonen heller pessimistisk. Kurti uttalte på en pressekonferanse at «We are going to have difficult discussions tomorrow. We do not agree almost on anything».
Kosovo – hva har skjedd?
Kosovos befolkning er den yngste i Europa. Mer enn 70% av befolkningen er under 30 år. Over 90% er albanere, mens rundt 6% er etniske serbere. Faktisk bor rundt hver tredje etniske albaner i Kosovo, og allerede rundt år 1700 ble de den største folkegruppen i området. Albansk og serbisk er begge offisielle språk. Mens albansk bruker det latinske alfabetet, bruker serbisk det kyrilliske. Det er også en religiøs skillelinje. Islam ble den dominerende religionen blant den albanske befolkningen allerede på 1600-tallet, mens serberne i all hovedsak er ortodokse kristne.
Det var på slutten av 90-tallet at konflikten i Kosovo tilspisset seg. Krigene på Balkan, og særlig Bosnia-krigen, tok mye av verdens oppmerksomhet under første halvdel av tiåret. Fra 1996 foretok Kosovos frigjøringshær (KLA/UCK) voldelige angrep mot serbiske myndigheter. Under den albanske borgerkrigen i 1997, økte tilgangen på våpen. Deler av den kosoviske frigjøringsbevegelsen ønsket å bli del av et nytt Stor-Albania. Intensiteten i konflikten økte, og i 1998 erklærte opprørerne sin selvstendighet fra Serbia.
Serbia svarte med militærmakt, og ble beskyldt for å bedrive en etnisk rensning i Kosovo. Sivile kosovoalbanere flyktet i stor grad over grensen til Albania og Makedonia. Etniske serbere flyttet inn. FNs sikkerhetsråd behandlet situasjonen en rekke ganger, og vedtok resolusjonene 1160, 1199 og 1203 som fordømte voldsbruken og ba om forhandlinger.
NATOs inngripen i Kosovo-konflikten vakte stor debatt, da alliansen i 1999 valgte å gå til flyangrep mot mål i Serbia og serbiske styrker i Kosovo. Var det et brudd på folkeretten, eller en legitim humanitær intervensjon? Uansett hvilket synspunkt man lander på, er det liten tvil om at intervensjonen ga store ringvirkninger, og er blitt brukt for å forsøke å legitimere og sidestille også andre aktørers ulike handlinger i konfliktområder. Ikke minst har Russland hevdet at annekteringen av Krim i 2014 har likhetstrekk med NATOs involvering i Kosovo-konflikten.
Forholdet Serbia – Kosovo under den kalde krigen
Konflikten mellom serbere og kosovoalbanere har røtter langt tilbake i tid. Under hele den kalde krigen var Kosovo en provins i Serbia, som selv var en republikk i føderasjonen Jugoslavia. Provinsen hadde et begrenset selvstyre, og var i hovedsak befolket av kosovoalbanere. Det bodde imidlertid også en del etniske serbere i provinsen, som følte en sterkere tilknytning til Serbia. Graden av selvstyre ble utvidet fra 1974, men Kosovo var fortsatt en provins i Serbia, og ikke en egen republikk i føderasjonen.
Mange serbere har sterke følelser for selve landområdet Kosovo, knyttet til minnet om slaget ved Kosovosletta i 1389. Den 15. juni 1389 braket serbiske styrker sammen med invasjonsstyrkene fra det osmanske imperiet. Slaget var blodig, med få overlevende, men det har fått en mytisk status i serbisk nasjonsbygging.
Gjennom 1980-tallet vokste den serbiske nasjonalismen seg sterkere, og 600-års jubileet for slaget ble behørig markert i 1989, av den serbiske president Slobodan Milošević. Motsetningene mellom kosovoalbanere og etniske serbere i Kosovo vokste seg gradvis sterkere.
En del av den serbiske minoriteten valgte etter hvert å flytte fra Kosovo, på grunn av urolighetene. Milošević forsøkte å stanse migrasjonen, gjennom økonomiske støtteordninger til etniske serbere. Dette bidro imidlertid ikke til å dempe motsetningene mellom befolkningsgruppene.
Krig og oppløsningstendenser på Balkan
Når den kalde krigen sluttet, gikk føderasjonen Jugoslavia raskt i oppløsning. Slovenia og Kroatia var først ute med å løsrive seg, og erklærte seg selvstendige den 25. juni 1991. Kortere kriger fulgte. Da Bosnia-Hercegovina fulgte med sin selvstendighetserklæring den 6. april 1992, var konsekvensene betydelig verre. En blodig krig herjet Balkan fra 1992-1995, fram til fredsavtalen i Dayton omsider satte en stopp for krigshandlingene, i november 1995. Det såkalte rest-Jugoslavia besto så av Serbia – inkludert Kosovo – og Montenegro.
Mange mener at Kosovo-spørsmålet burde ha blitt tatt tak i tidligere. Hadde man funnet en løsning for Kosovo i forbindelse med forhandlingene rundt de øvrige Balkankrigene, kunne man kanskje ha unngått Kosovo- krigen.
Fredsforhandlinger, NATO-inngripen og internasjonalt nærvær
Etter mye uro på slutten av 90-tallet møttes partene til forhandlinger i Rambouillet vinteren 1999. Forhandlingene var vanskelige. På den ene siden var det foreslått at Kosovo fortsatt skulle være en selvstyrt provins underlagt Serbia. Dette var tungt å svelge for den kosovo-albanske delegasjonen, men de gikk etter hvert med på betingelsene. På den andre siden skulle freden sikres med et betydelig antall – 30 000 – NATO-soldater utplassert i Kosovo. Soldatene skulle også ha tilgang til det øvrige Jugoslavia. Dette var ikke akseptabelt for den jugoslaviske delegasjonen, og forhandlingene brøt sammen.
Den 24. mars 1999 innledet NATO et 78 dager langt luftangrep mot serbiske mål. På bakken fortsatte borgerkrigen å rase. Den 10. juni ble det omsider våpenhvile, og en fredsavtale der alle jugoslaviske styrker skulle trekkes ut av Kosovo ble undertegnet. Kosovo skulle settes under FN-administrasjon. FNs sikkerhetsråd ga så NATO et mandat til den såkalte KFOR-styrken, som skulle sikre stabiliteten i området. EU var også sterkt involvert, og bevilget over 1,8 mrd euro til Kosovo over en tiårsperiode etter krigen.
Kosovos status
I 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig stat, og er p.t. anerkjent av 117 av FNs 193 medlemsland. De fleste vestlige land anerkjenner Kosovo, inkludert Norge. Norge opprettet allerede i 2008 ambassade i hovedstaden Pristina.
Kosovo er ennå ikke tatt opp som medlem av FN, ettersom man trenger anerkjennelse fra minst 2/3 av de eksisterende medlemslandene, inkludert alle de fem faste i Sikkerhetsrådet. Hverken Russland eller Kina har anerkjent Kosovos selvstendighet, og det har heller ikke Serbia. Enkelte land har i ettertid også trukket tilbake anerkjennelsen.
I motsetning til f.eks. Palestina og Vatikanstaten, har Kosovo heller ikke observatørstatus i FN, da dette også krever 2/3 flertall i generalforsamlingen. Landet er heller ikke medlem av hverken OSSE eller Europarådet. Når det gjelder EU, er Kosovo regnet som en «potensiell kandidat», som har fått tilgang til en del av EUs programmer. Det er imidlertid også fem EU-land som foreløpig ikke har anerkjent Kosovo, nærmere bestemt Spania, Hellas, Romania, Slovakia og Kypros.
Hvorfor oppblussing nå?
Tross fredsavtaler blir gamle konflikter ofte liggende og ulme. De kan lett blusse opp igjen, særlig når de får tilført litt drivstoff.
Sommerens oppblussing hadde sitt utspring i en administrativ beslutning om bl.a. bilskilt, men situasjonen eskalerte raskt. Kosovos myndigheter mistenker Serbia og Russland for å stå bak og fyre opp under uroen. Innenriksminister Xhelal Svecla er den som har vært tydeligst i sine beskyldninger. Til Associated Press uttalte han “We see direct involvement of Belgrade, not just in their rhetoric … but also in direct involvement of groups from Serbia, including their security agencies,”.
I urolige tider blomstrer også desinformasjon og falske nyheter. Både Kosovo og Serbia har i en årrekke fått sin del av disse utfordringene. I forbindelse med sommerens uro har falske nyheter blitt spredd, blant annet om at det er regelrette kamper på grensen og at serbiske styrker rykket inn i landet. Mye av dette spores tilbake til russiskkontrollerte nettsteder.
Det er få uavhengige medier også i Kosovo; de fleste er knyttet opp mot et politisk parti, eller har i alle fall tatt et klart politisk standpunkt. Det gjør også tilgangen på nøytral informasjon vanskeligere.
Tross samtaler, er situasjonen fortsatt anspent – men det er å håpe at man kan unngå en fullskala oppblussing av den gamle konflikten.