Kampen om virkeligheten, sannheten eller det som er moralsk riktig er blitt sentralt i dagens konflikter. Hvem har definisjonsmakten, hvilken historie tror flest på og hva slags verktøy tas i bruk for å «eie» sannheten?
«Det første som dør i krig, er sannheten», er et velkjent uttrykk. For en stat i krig vil det være essensielt å hindre fiendtlig påvirkning av egen befolkning. Samtidig må man selv få ut den informasjonen som er vesentlig. En positivt innstilt sivilbefolkning er gull verdt, både for landets opprinnelige ledelse og eventuelle okkupasjonsmakter. Å ha sivilbefolkningen på sin side gjør det lettere å både få etterretningsinformasjon, samt fremme/hindre motstandsarbeid.
Krig og sannhet under Den andre verdenskrig
Å forsøke å påvirke en motstanders, eller egen, sivilbefolkning i en krig eller konflikt er ikke noe nytt fenomen. Under krigen i Norge var det viktig å opprettholde kommunikasjonskanaler med befolkningen under okkupasjonen. Illegale aviser var et sentralt verktøy i så måte. Rundt 300 illegale aviser så dagens lys under de fem årene okkupasjonen varte. Produksjonen av disse avisene var en av de mest utbredte formene for motstandsarbeid. Det anslås at opp imot 12-15 000 mennesker var engasjert i dette.
Radiosendingene fra London var også svært viktige, siden okkupasjonsmakten raskt tok kontrollen over NRK og de nasjonale sendingene. Disse ble brukt som deres egen propagandakanal. Formålet med sendingene fra London var å holde moralen og kampviljen oppe hos befolkningen. Av og til ble de også brukt til å gi skjulte beskjeder til ulike deler av motstandsbevegelsen. Både illegale aviser og radiosendinger ble naturligvis motarbeidet etter beste evne av tyskerne.
Allerede i 1941 ble det forbudt å eie et radioapparat. Tyskerne forsøkte å inndra alle radioer i privat eie, med unntak av de som tilhørte NS-medlemmer og tyske soldater. Mange klarte imidlertid å skjule radioen sin, for fortsatt å kunne få informasjonen fra London.Det var strenge straffer for å utgi eller distribuere illegale aviser. Til sammen mistet 212 nordmenn livet på grunn av sin befatning med dette.
Tyskerne ga også ut sine egne, falske motstandsaviser, for å skape forvirring og så splid i motstandsbevegelsen. De brukte lignende, samt av og til de samme navnene, som de ekte avisene, for på den måte å spre desinformasjon. Tyskerne på sin side jobbet hardt for å skape inntrykk av at de fleste nordmenn støttet okkupasjonen. Derfor ble også symbolske holdningskampanjer, som for eksempel det å bære en binders på jakka eller røde toppluer, slått hardt ned på.
Påvirkningsarbeid i krig
I militær terminologi brukes «psykologiske operasjoner» (PSYOPS) som benevnelse om forsøk på å påvirke sivilbefolkningens holdninger. I PSYOPS kan det anvendes åpne og etterprøvbare informasjonskilder. Et eksempel er dokumenter og faktainformasjon fra offentlige instanser. Det kan også være rykter, propaganda og mer ubalanserte fremstillinger som legges til grunn. En variant er også å spre falsk informasjon, som ser ut til å komme fra motparten, der innholdet bidrar til å øke skepsisen hos sivilbefolkningen. Avledningsmanøvre er også en velkjent taktikk. Et eksempel er det å sterkt vektlegge negative nyheter om en motstander, noe som overdøver kritikkverdige forhold hos en selv.
I nyere tid har begrepet «winning hearts and minds» vært sentralt i flere konflikter, bl.a. Irak-krigen i 2003. Her har man også kombinert informasjonsarbeid med praktisk assistanse, matutdeling, legehjelp etc, for å vinne sivilbefolkningen over på sin side. På den måten kunne man få viktig informasjon, om f.eks. planlagte attentat eller beliggenheten til våpenlagre. Det er ikke bare stater som arbeider målrettet for å påvirke sivilbefolkning. Ulike opprørsgrupper og ikke-statlige aktører gjør også dette. Denne type operasjoner utløser imidlertid ikke noen enkle mekanismer. Det viser seg som regel at sivilbefolkningens lojalitet er kortvarig og situasjonsbestemt.
Påvirkningsarbeid i fredstid
Informasjon er også et viktig virkemiddel for å påvirke andre stater i fredstid. Stadig flere detaljer rulles opp rundt den russiske påvirkningskampanjen i forkant av det amerikanske presidentvalget i 2016. Høsten 2017 avslørte The Washington Post at over 3 300 betalte innlegg på Facebook kom fra Russland. Målgruppen var amerikanere, og innleggene kunne variere i innhold. Noen av dem støttet enkelte grupper, som f.eks. Black Lives Matters, mens andre diskrediterte de samme gruppene, og kalte dem en trussel mot samfunnet. Betente temaer som våpenlover, innvandring, homofiles rettigheter og rasediskriminering ble behandlet i krasse og bastante innlegg. Trolig hadde disse som mål å polarisere og destabilisere samfunnet.
Da Kongressen startet etterforskningen av russisk innblanding i Donald Trumps valgkamp, ble også Facebook involvert. Selskapet ble bedt om å overgi mer enn 3000 kjøpte, russiske innlegg til granskningskommisjonen. Den tidligere FBI-direktøren Robert Mueller var spesialetterforsker, og ledet granskningsarbeidet. På toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i Helsingfors sommeren 2018, sto begge presidentene sammen om å avfeie mistankene som grunnløse.
I den endelige rapporten fant imidlertid amerikansk etterretning flere bevis på kontakt mellom Trumps valgkampanje og russiske myndigheter. Det ble også funnet bevis på såkalt russisk informasjonskrigføring mot USA. Dette innebar en strategisk kampanje på blant annet sosiale medier designet for å støtte oppom Trump, og sverte demokratenes kandidat, Hillary Clinton.
Hvordan påvirkes vi?
Internett og mobiltelefoner bringer dagens konflikter mye nærmere oss enn det som var tilfelle tidligere. For en generasjon eller to siden måtte en krigsreporter kanskje følge kamphandlinger ved fronten i dagevis, før hun kunne få kontaktet redaksjonen sin, poste filmruller og skrive artiklene. I dag er vi alle reportere. Beretninger når ut til omverdenen nesten parallelt med selve hendelsen. Det gjør inntrykk å lese øyevitneberetninger og se usensurerte bilder fra en krigssone. Enkelte ganger har disse beretningene også stor politisk effekt, og avgjør hvordan omverdenen ser på en konflikt.
Historier om enkeltpersoner gir som regel større inntrykk enn å lese tall og statistikk. Vi sympatiserer lettere med den som framstilles som den svakere part. Når barn rammes, vekkes gjerne beskyttelsesinstinktet hos oss. Og det har også en betydning hvem som forteller oss et budskap. Alle disse tingene utnyttes naturlig nok i mediestrategiene til ulike grupperinger.
«Bilder lyver ikke» er vi vant til å høre. I dagens digitaliserte verden er dette åpenbart en feilslutning. Allikevel viser det seg at et bilde kan ha langt større effekt enn ord alene. På sosiale medier er dette et utbredt fenomen. Det finnes utallige eksempler på gamle bilder som anvendes i en ny setting, for å tillegge en motstander uttalelser og meninger de ikke har. Selve bildeutsnittet har også mye å si. Hva fokuserer man på? Og forteller et bildeutsnitt egentlig hele historien om hva som foregår i den aktuelle situasjonen?
Falske nyheter er et begrep som har gått inn i dagligtalen til folk flest. Men det er ikke bare selve sakene som kan være falske. I dagens digitale samfunn er falske profiler på ulike sosiale medier utbredt. Disse brukes for eksempel til å fremme et spesielt syn på en konflikt, skape mistro til offentlig informasjon eller fyre opp under latente motsetninger i et samfunn. Gjennom å gå inn i ulike debatter, under ulike navn, og fremme de samme argumentene, får man skapt et inntrykk av at ens mening deles av svært mange.
Psykologisk forsvar
For en stat er det viktig å bygge opp motstandskraft i egen befolkning, mot propaganda og påvirkningskampanjer fra eksterne aktører. Dette gjelder i fredstid så vel som under potensielle kriser og konflikter. Under Den kalde krigen hadde de fleste stater et visst fokus på dette. Mye ble imidlertid organisert bort mot slutten av 90-tallet. Tanken på en krig ble stadig fjernere i vårt fredelige hjørne av verden.
I våre dager settes igjen søkelyset på problemstillingen. Et talende eksempel på dette finner vi i den mye omtalte svenske beredskapsbrosjyren «Om krisen eller kriget kommer», som ble distribuert til alle landets husstander i 2018. Der kan man bl.a. lese at «Om Sverige blir angripet av ett annat land kommer vi aldrig att ge upp. Alla uppgifter om att motståndet ska upphöra är falska.»
For at en stat skal kunne overleve i krise og konflikt, er det essensielt å ha en forsvarsvilje i befolkningen – og verdier som frihet og demokrati er derfor viktige å verne.