Spenningen i Stillehavsområdet er større enn på flere tiår. Frykten for militær intervensjon øker med Kinas stadige maktdemonstrasjoner overfor Taiwan. USA, Australia og Storbritannia samler nå kreftene for å synliggjøre sitt nærvær i Stillehavet.
Taiwan har alltid vært et sentralt punkt i kinesisk utenrikspolitikk. Beijing har aldri lagt skjul på at øya i deres øyne er en del av Folkerepublikken Kina. I dag fremsettes dette kravet stadig tyngre, og den 11. oktober 2021 slo den kinesiske presidenten Xi Jinping fast at «Fedrelandets historiske gjenforening kan og skal bli virkelighet». Hans uttalte mål er foreløpig en fredelig gjenforening med Taiwan, etter samme prinsipp som forholdet til Hong Kong: «en stat, to systemer». Taiwans president, Tsai Ing-Wen, var like klar i talen da hun kontret med at det «kun er det taiwanske folket som kan avgjøre Taiwans framtid». Ordvekslingen mellom de to presidentene fulgte etter noen svært anspente uker i regionen.
Hvorfor akkurat nå?
Både Kina og Taiwan har nylig markert sine nasjonaldager. Dagens splittelse mellom Taiwan og fastlands-Kina har utspring i den kinesiske borgerkrigen på 1940-tallet. Kommunistene, ledet av Mao Zedong, tok etter hvert kontrollen over fastlands-Kina og dannet Folkerepublikken Kina i 1949. Den 1. oktober hvert år markerer Kina sin nasjonaldag, til minne om opprettelsen.
Nasjonalistene, ledet av Chiang Kai-shek, etablerte seg på øya Taiwan. Der påberopte de seg å være den legitime regjeringen for hele Kina, under navnet Republikken Kina. De første årene etter dannelsen av FN, var det faktisk Republikken Kina, altså Taiwan, som hadde den faste plassen i Sikkerhetsrådet.
Den 10. oktober markerte Taiwan også sin «nasjonaldag» til minne om Xinhai-revolusjonen i 1911. I år (2021) ble altså markeringen et 110-årsjubileum for etableringen av Republikken Kina, som dagens Taiwan er siste rest av.
Forholdet mellom Taiwan og fastlands-Kina har siden 1992 vært regulert av en egen lov; ”Act Governing Relations between the People of the Taiwan Area and the Mainland Area”. Hong Kong og Macau har lignende lover. Taiwan har i dag et klart selvstyre, men formelt er det kun en håndfull stater som har anerkjent Taiwan som en selvstendig stat.
For Kinas del har eierskapet til Taiwan alltid vært en viktig politisk prioritering, og de har ikke vært fremmede for å knytte betingelser til bilaterale avtaler med land langt utenfor regionen. Enkelt oppsummert er politikken slik: de som velger å anerkjenne Taiwans selvstendighet vil ikke være aktuelle for kinesisk handel eller bistand. Sammen med satsningen på handel og fokuset på regionen Tibet, har mange oppsummert Kinas prioriteringer med «de tre T’er»: Taiwan, Tibet and Trade.
Aller helst hadde Kina sett at Taiwan var en fullt inkludert del av landet, alternativt under en spesialordning etter «en stat, to systemer»-modellen, slik som i Hong Kong. Befolkningen i Taiwan er imidlertid i sterke tilhengere av å enten opprettholde status quo, eller å få full selvstendighet.
Militær opptrapping
Spenningen i den underliggende konflikten stiger. Kina har hatt en klar økning i sin militære aktivitet i Taiwans luftrom høsten 2021, og utviklingen følges nøye. De mange overflygningene med militære fly innenfor Taiwans flysikkerhetssone er imidlertid ikke den eneste indikasjonen på at noe er i gjære.
Også på sjøsiden øker den kinesiske aktiviteten. Fuijan er den kinesiske provinsen som ligger nærmest Taiwan. Under Kinas militærøvelse her i oktober 2021 ble det blant annet øvd på ilandsettingsoperasjoner utenfor kysten av Taiwan. Skulle kinesiske styrker på sikt velge å rykke inn i Taiwan, vil Fuijan-provinsen være et naturlig oppmarsj-område.
USA patruljerer jevnlig stredet mellom Taiwan og fastlandet med amerikanske marinefartøy. Dette er en klar markering mot Kina. USA og Taiwan har lenge vært allierte, på tross av at sistnevnte ikke er internasjonalt anerkjent som en selvstendig stat. I 2019 ble dette forholdet formalisert gjennom signeringen av en konsulær avtale mellom de to. De har formell representasjon i hverandres respektive land, som i praksis fungerer som ambassader. Mange stiller seg spørsmålet om hva den amerikanske reaksjonen vil bli, dersom Kina velger å gå inn i Taiwan med militære styrker.
De siste årene har både USAs og Taiwans militære styrke minsket i regionen. Parallelt har den kinesiske slagkraften økt, og har aldri vært større enn den er i dag. Dette henger sammen med Kinas kraftige opprustning de siste tiårene. Målt i antall fartøy har Kina nå verdens største flåte, og antall militært personell i aktiv tjeneste er nesten dobbelt så høyt som USA. Sammenlignet med den samlede amerikanske militære slagkraften, er Kina imidlertid fortsatt en klar lillebror. USA regnes fremdeles som verdens klart sterkeste militærmakt, og har også et langt større antall fly enn Kina.
Hybride virkemidler
Enoch Wu fra regjeringspartiet i Taiwan uttalte seg forleden til SVT Agenda om situasjonen. Han mener at risikoen for et militært angrep fra Kinas side har økt, gitt landets militære investeringer gjennom de to siste tiårene. En kjerneoppgave for kinesiske militærstyrker er å kunne ta over og holde Taiwan, dersom landets myndigheter finner det nødvendig.
Ifølge taiwanske myndigheter ønsker Kina å blåse liv i konflikten på alle mulige vis. De siste årene har Kina eksempelvis tatt i bruk desinformasjonskampanjer, cyberangrep og økonomisk press. Av de litt mer uvanlige tiltakene er bruken av mudringsfartøy i territorialfarvann som Taiwan anser som sine. Matsu-øyene er Folkerepublikkens territorium, men ettersom de ligger i stredet mot Taiwan har sistnevnte sterke fiskeinteresser i farvannet. Fiskerne klager nå over tomme hav og lite fisk, som antas å skyldes at mudringsfartøyene drastisk har endret økologien rundt øyene. Ettersom Taiwan har mer enn 23 millioner innbyggere på en overflate mindre enn Nederland, er tilgangen til ressursene viktige.
Presidentvalg i 2024
Taiwan er et fungerende demokrati. Siden Ing-Wen Tsai – som første kvinne – ble valgt til president i 2016, har Kina økt presset mot Taiwan. Presset ble ytterligere forsterket da hun ble gjenvalgt i 2020. Nå skal neste presidentvalg finne sted i 2024, og Kina kunne nok ønske seg et regimeskifte.
Tsai Ing-Wen tilhører nemlig DPP (Democratic Progressive Party), det ene av de to store partiene i Taiwan. Partiet fremmer taiwansk, nasjonal identitet, og ønsker å bevare — kanskje aller helst videreutvikle — det taiwanske selvstyret. Det stiller seg positivt til alliansen med USA og Japan, og Tsai Ing-Wen uttalte nylig at hun ønsket å styrke forsvaret, for å stå imot kinesisk press.
Motparten er KMT, det kinesiske nasjonalistpartiet. På tross av at de heller ikke ønsker en formell gjenforening med fastlands-Kina, oppfattes de som mer moderate sett med kinesiske øyne. I tillegg har de sterke økonomiske og diplomatiske bånd til Beijing. Sannsynligvis vil Kina gjøre det de kan for å fremme et regjeringsskifte ved neste korsvei.
AUKUS
I midten av september så en ny strategisk allianse dagens lys. Australia, Storbritannia og USA gikk sammen i det noe omstridte AUKUS-samarbeidet. Formålet er i utgangspunktet et forsvarsindustrielt samarbeid, i forbindelse med Australias anskaffelse av nye, atomdrevne ubåter. Samarbeidet fikk en noe røff start, da avtalen også innebar at Australia uten forvarsel kansellerte sin opprinnelige avtale med Frankrike.
Frankrike var tidligere valgt som leverandør av de nye ubåtene. De reagerte kraftig da de fikk nyhetene om kanselleringen utenfra, gjennom en pressekonferanse. Den franske diplomatiske reaksjonen ble umiddelbart å kalle hjem ambassadørene fra de involverte statene, men forholdet har i ettertid blitt gjenopptatt. Det er imidlertid liten tvil om at det nye samarbeidet førte til et mer anstrengt forhold til både Frankrike og EU. Om dette kan få ringvirkninger også innad i NATO gjenstår å se.
Den nye alliansen betyr utvilsomt også en økning av vestlig strategisk nærvær i Stillehavsregionen. Dette reagerte Kina umiddelbart på, og etableringen av AUKUS ble oppfattet som en provokasjon. Fra før av eksisterer også et etterretningssamarbeid i regionen; «Five Eyes» inkluderer Canada og New Zeeland, i tillegg til de øvrige tre landene i AUKUS.
Hvor ender dette?
Spørsmålet om vi kan gå mot en åpen konflikt i Taiwan-stredet har meldt seg stadig oftere de siste årene. Meningene er delte om hvor sannsynlig en kinesisk invasjon av Taiwan faktisk er. Foreløpig er det økonomiske virkemidler som i størst grad har blitt brukt fra kinesisk side. Den ønskede virkningen har imidlertid uteblitt, og det kan virke som at Taiwan heller glir stadig lenger unna Beijing. Det kan muligens øke lysten til å vise militære muskler i stedet. Taiwanske myndigheter støtter seg på en avskrekkingspolitikk, gjennom sterke allierte. Et militært angrep fra Kinas side vil ha store konsekvenser, både regionalt og geopolitisk.
I dag er vi dessuten i en situasjon der det bilaterale forholdet mellom Kina og USA er på frysepunktet. USA har akkurat vært gjennom fire år med en «America First»-politikk, som har gjort at landets ubestridte rolle som verdensleder har fått noen riper i lakken. Kina opplever på sin side at den økonomiske veksten har stagnert, og produktiviteten har sunket. Covid-19-pandemien har rammet begge stormaktene hardt, og også på dette området har ordkrigen vært skarp. Anklager og skyldfordeling har vært høyt på agendaen.
Tross alt dette er det imidlertid fortsatt usikkert hvordan USA ville svare på et eventuelt kinesisk framstøt mot Taiwan. Heller ikke Washington vil ta lett på risikoen for en fullskala stormaktskonflikt i Stillehavsregionen. Det som er sikkert er at konflikt bobler under overflaten.