Undervisningsopplegg: Flyktninger og internt fordrevne

Etter andre verdenskrig sto verden overfor en dramatisk og omfattende flyktningsituasjon. Som et resultat av dette vedtok FN i 1951 Flyktningkonvensjonen. Denne konvensjonen legger føringer for hvem som kan defineres som flyktninger og hvilke rettigheter flyktninger har. FNs flyktningkonvensjon legger til grunn at en flyktning er:

«enhver person som befinner seg utenfor det land vedkommende er borger av på grunn av en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse».

Konvensjonen er et rettslig rammeverk for å beskytte mennesker på flukt mot forfølgelse, samt å sikre flyktninger retten til permanent opphold i et annet land inntil de de kan vende hjem. Konvensjonen stadfester også at flyktninger har rett til å arbeide i det landet de har fått innvilget opphold i, samt retten til utdanning, organisasjonsfrihet og tilgang til rettsvesen. Som en del av flyktningers rett til beskyttelse understreker flyktningkonvensjonen at stater ikke kan returnere flyktninger til sitt hjemland eller overføre dem til en annet stat hvis dette innebærer risiko for forfølgelse.

FNs høykommissær for flyktninger har som oppgave å påse at flyktninger får tilstrekkelig hjelp og beskyttelse, samt at de statene som har signert konvensjonen følger den. Konvensjonen forplikter ikke stater til å ta imot flyktninger, men den hjelper statene i å definere hvilke personer som kan regnes som flyktninger.

Økonomiske flyktninger – mennesker som forlater hjemlandet i håp om arbeid og et bedre liv – og internt fordrevne – mennesker som er tvunget på flukt i eget land – regnes ikke som flyktninger, og beskyttes derfor ikke av Flyktningkonvensjonen.

I tillegg til Flyktningkonvensjonen dekkes også flyktningers rettigheter i andre konvensjoner, blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs torturkonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Norge er i dag en av de 142 statene som har signert flyktningkonvensjonen og dens tilleggsprotokoll for 1967.

Flyktning

Etter FNs flyktningkonvensjon defineres en flyktning som: «Enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosiale gruppe.»

Asylsøker

Å søke asyl vil si at man søker beskyttelse. Personer som omtales som asylsøkere er dermed mennesker som er kommet til et land for å søke om beskyttelse. En asylsøker som søker om beskyttelse som følge av for eksempel frykt for å bli forfulgt på grunn av sin religion kan oppfylle vilkårene for å bli anerkjent som flyktning.

Det er opptil den enkelt stat å vurdere hvorvidt en person oppfyller kriteriene til FNs flyktningkonvensjon og om staten ønsker å gi personen opphold. I dag er det ikke uvanlig at stater tolker flyktningkonvensjonen ulikt, noe som resulterer i at en asylsøker kan bli definert som flyktning i et land, men ikke i et annet.

Migrant

Ordet migrant er en fellesbetegnelse for personer som flytter seg fra et land til et annet. Det vil si at migranter favner bredere enn flyktningbegrepet og omfatter både flyktninger, personer som flytter fra et land som følge av arbeid (arbeidsmigranter), utdanning (utdanningsmigranter), familie (familiemigranter) og alle andre endrer bosted over landegrenser.

Internt fordrevne

Personer som blir omtalt som internt fordrevne har flyktet fra sine egne hjem, men i motsetning til flyktninger har de ikke krysset en landegrense. Internt fordrevne er altså mennesker som er på flukt i sitt eget hjemland. Internt fordrevne er ikke inkludert i FNs flyktningkonvensjon.

Vi finner historier om at mennesker har flyktet i noen av våre eldste skrifter. I Bibelen beskrives blant annet israelittenes flukt fra Egypt. Men det var særlig etter den andre verdenskrig at situasjonen ble prekær. Fra 1939 til 1948 regner man med at det var om lag 15 millioner flyktninger, samt 18 millioner statsløse tyskere fra Øst-Europa i Europa. Den største flyktningbølgen verden noen gang hadde sett på det tidspunktet. I Midtøsten har den palestinske flyktningsituasjonen vært vedvarende siden 1948.

Fra 1970-årene har de mest omfattende utfordringene vært å finne i Afrika, både som konsekvens av krig og undertrykking, samt tørke og avlingssvikt. Gjennom flere tiår med avkolonialisering, borgerkriger og kriger mellom naboland har flere titalls millioner mennesker blitt drevet på flukt. Også i Asia har det i nyere tid vært mange millioner flyktninger og internt fordrevne som følge av flere store kriger i Afghanistan og Golfen, i Burma/Myanmar, Indonesia og Sri Lanka og i Kaukasus.

Flyktningtallene fra Latin-Amerika sank mot slutten av 1980-årene, men den politiske konflikten i Colombia var i 1990-årene årsak til en svært alvorlig flyktningsituasjon med over tre millioner internt fordrevne og i underkant av 300 000 flyktninger til nabolandene. I Europa brakte oppløsningen av Jugoslavia i 1991 med seg en ny, stor flyktningsituasjon med over tre millioner mennesker på flukt på Balkan.

I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) har antall mennesker på flukt økt hvert år det siste tiåret. Siden UNCHR startet registreringen, har antallet mennesker drevet på flukt aldri vært høyere. I mai 2022 oversteg tallet 100 millioner mennesker. Dette utgjorde en økning på åtte prosent, sammenliknet med tall fra slutten av 2021.

En av konfliktene som har bidratt til den dramatiske økningen i antall mennesker på flukt er den russiske Invasjonen av Ukraina. Krigen har forårsaket det som omtales den raskeste og en av de største flyktningstrømmene siden andre verdenskrig. I tillegg har ulike konflikter og nødsituasjoner i Syria, Venezuela, Den sentralafrikanske republikk, Afghanistan, Sør-Sudan og Myanmar vært med å drive opp antallet flyktninger i verden.

Årsakene til de store flyktningstrømmene er særlig langvarige og brutale væpnede konflikter og borgerkriger. Det er ikke bare volden som har ført mennesker på flukt, men også akutte humanitære behov. Gapet mellom humanitære behov og tilgjengelige midler blir stadig større, som følge av manglende internasjonal finansiering. I tillegg ser vi at forfølgelse og menneskerettighetsbrudd driver mange på flukt.

Flyktninger i seg selv utgjør ikke nødvendigvis noen sikkerhetstrussel. Det å ta imot flere mennesker over kort tid, som alle har et umiddelbart behov for mat, medisiner, husly, klær, og senere også skolegang, helsetjenester, arbeid osv. kan imidlertid legge et veldig stort press på allerede knappe ressurser. I tillegg kan det føre med seg konflikter mellom ulike etniske grupper, kriminalitet og generell misnøye.

Fremtidens flyktningstrømmer

Det er liten grunn til å tro at krig ikke vil være en kilde til at folk flykter også i fremtiden. Den store utfordringen vil imidlertid være at vi i tillegg til de store «vanlige» flyktningstrømmene, også vil se en kraftig økning i såkalte klimaflyktninger. Klima- eller miljøflyktning er en person eller en gruppe mennesker som grunnet miljøtrusler i sitt nærområde må forlate det. I følge FNs klimapanel (IPCC) vil det være om lag 150 millioner klimaflyktninger i verden innen 2050.

Dette tallet kan imidlertid være litt misvisende, fordi mange flyktninger antakeligvis vil flykte fra både kriser, kriger og klimaendringer. Dermed vil det i praksis være vanskelig å isolerer klimaendringer som eneste årsak til migrasjon. Dette endrer likevel ikke det faktum at klimaendringene vil drive enda flere mennesker på flukt.

Mennesker som flykter på grunn av miljøet får i dag ikke flyktningstatus, deres juridiske status er veldig usikker. Det store flertallet av de som blir tvunget på flukt i fremtiden vil være mennesker på flukt i eget land og falle inn under definisjonen av internt fordrevne.