Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko kalles gjerne «Europas siste diktator». Landet er hardt rammet av sanksjoner etter å ha tatt side med Russland i krigen i Ukraina. Hvorfor er nettopp Belarus blitt Europas udemokratiske skamplett?
Valget i 2020 ledet til omfattende demonstrasjoner mot mannen som har styrt Belarus i nesten 30 år. Lukasjenko møtte protestene med vold, undertrykkelse og forfølgelse av politiske motstandere. Selv om det fremdeles pågår spredte demonstrasjoner med jevne mellomrom, har diktatoren i stor grad lykkes med å slå ned på opprøret.
Statlige kapringer av fly, støtte til russisk krigføring i Ukraina, og flyktningestrømmer som dirigeres mot EU fra Minsk. Hendelsene må sees i sammenheng med belarusisk historie, protestene mot Lukasjenkos regime og internasjonale forhold.
Historisk ustabilitet
Belarus’ historie er, som flere av sine naboland, preget av omveltninger og nye statsdannelser. Landet lå under Rusriket, sammen med store deler av dagens Ukraina og Russland i middelalderen, før det ble en del av først Polen-Litauen, og deretter det russiske imperiet.
Første gang landet erklærte seg som en selvstendig stat var i 1918, før landet ble en del av Sovjetunionen i 1921. Belarus sine grenser slik vi kjenner dem i dag, er et resultat av Den andre verdenskrig.
Under krigen havnet landet igjen under delvis tysk okkupasjon, og ble sentrum for kamphandlinger mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. En tredjedel av den belarusiske befolkningen mistet livet, og landets relativt store, jødiske minoritet ble utryddet.
Da Mikhail Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka som skulle lede til Sovjetunionens oppløsning og Den kalde krigens slutt, kom Belarus’ demokratibevegelse sent i gang sammenlignet med nabolandene. Motstand mot russifisering av språk og kultur, samt funn av massegraver etter Stalins utrenskninger, skapte likevel vind i de demokratiske seilene. Også Tsjernobyl-ulykken i Ukraina i 1986 ga næring til demokratiske ideer. Ulykken førte til at store områder ble ubeboelige og ødela dyrkbar mark. Den dag i dag opplever landet helserelaterte problemer knyttet til atomulykken.
Landets første, og foreløpig eneste, frie valg var da Aleksandr Lukasjenko vant i 1994. Siden har han skaffet seg stadig flere fullmakter og undergravd den opprinnelige maktfordelingen i landets grunnlov. Dette har skjedd gjennom reformer og antatt frie folkeavstemninger i 1996 og 2004. Den siste folkeavstemningen fjernet grunnlovsbegrensningene på hvor lenge en president kan sitte. I dag styrer Lukasjenko gjennom såkalte dekreter, altså lover som utstedes av presidenten.
Russisk lillebror
På tross av at Belarus løsrev seg fra Sovjetunionens i 1991, er landet i dag den av de tidligere Sovjetstatene med sterkest tilknytning til Russland. Belarus ble, samtidig som de fikk selvstendighet, medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette er en mellomstatlig samarbeidsorganisasjon, som formelt avskaffet Sovjetunionen. Dagens regime er helt avhengig av russisk olje og energi, samt politisk og militær beskyttelse.
En unionsavtale mellom Belarus og Russland ble inngått i 1999, men er fremdeles ikke fremforhandlet ferdig. Planen innebar enda tettere integrasjon mellom partene, og på sikt at Belarus skulle bli en russisk unionsrepublikk. Imidlertid har Lukasjenko ikke ønsket å ofre noen grad av selvbestemmelse, og for Putin er det uaktuelt å gi belarusisk vetomakt i russisk politikk. Det er derfor uklart om avtalen vil implementeres, og eventuelt hva den vil innebære for forholdet mellom dem i praksis.
Dette har imidlertid endret seg i løpet av den russiske styrkeoppbygningen rundt Ukraina og den påfølgende russiske invasjonen av Ukraina. I november 2021 signerte Belarus og Russland en avtale for å sikre felles regler og lovverk for skattelegging, bankvirksomhet, industri, jordbruk og energi. I mars 2022 annonserte russiske myndigheter at alle restriksjoner på reiser mellom de to landene fjernes.
Graden av økonomisk, militær, politisk og kulturell integrasjon mellom de to er allerede høy. Russisk er et av de to offisielle språkene i Belarus, og nær halvparten av befolkningen har russisk som morsmål. Under Den kalde krigen satte Sovjetunionen opp militærbaser i samtlige av unionsrepublikkene. Flere av dem som befinner seg på belarusisk territorium er fremdeles operative, og er strategisk helt nødvendige for Russland.
Ambivalent forhold til Europa og Vesten
De belarusiske domstolene og regjeringen styres med jernhånd av Lukasjenko, og er lojale mot hans regime. Jo strammere han har festet grepet om makten, desto mer kritikk – og etter hvert flere sanksjoner – har han høstet fra europeiske land. Det har tilsynelatende hatt begrenset effekt på politikken. Men, det har gjort presidenten mer avhengig av russisk støtte enn noensinne. I dag kalles Lukasjenko gjerne «Europas siste diktator». Det er store begrensninger på ytrings- og pressefrihet, og politiske motstandere står overfor aktiv forfølgelse.
Samtidig er Belarus medlem av en rekke vestlige samarbeidsorganisasjoner, blant andre Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). I 1995 inngikk også landet en Partnerskap for fred-avtale med NATO. Belarus er imidlertid det eneste europeiske landet, foruten Kosovo, som ikke er medlem av Europarådet. En viktig grunn til dette er at Belarus er det eneste gjenværende europeiske landet som praktiserer dødsstraff. Europarådet har ved flere anledninger sterkt kritisert Lukasjenko-regimet for grove brudd på menneskerettighetene.
Med jevne mellomrom har Lukasjenko nærmet seg Europa i håp om sanksjonslettelser. Eksempelvis har han gjort dette gjennom å frigi politiske fanger, samt at han kritiserte den russiske annekteringen av Krym-halvøya i 2014. Da tok han også en meglerrolle mellom Russland og Ukraina.
Etter valget i 2020, som samtlige europeiske medier og organisasjoner erklærte «ufritt», forverret forholdet til Europa og Vesten seg. Lukasjenko hevdet å ha vunnet valget med over 80% av stemmene, og at hans utfordrer Svjatlana Tsikhanowskaja fikk under 10%. Hennes tilhengere mener at dette er uriktige opplysninger, og at det har vært mye valgfusk. De mener Tsikhanowskaja er den ekte vinneren av valget. Hun har siden flyktet til eksil i Litauen.
Flykapring og forfølgelse
Det kontroversielle valget i 2020 førte til en rekke demonstrasjoner mot presidenten. Tusenvis av opposisjonelle og demonstranter sitter nå i fengsel. Det forekommer grove overtramp mot menneskerettighetene, som inkluderer tortur av fanger og vilkårlig fengsling. Flittig bruk av trusler mot opposisjonelles familier har også vært et virkemiddel for å få dem til å tie.
Per i dag vet man at Ryanairs piloter mottok en melding om en bombetrussel, og derfor ble oppfordret av belarusisk flykontroll om å snu og lande i Minsk. Agenter tilknyttet belarusisk etterretning skal ha vært om bord, og havnet i krangel med besetningen om bombetrusselen. Et belarusisk jagerfly avskar og eskorterte flyet til den belarusiske hovedstaden. Der ble flyet gjennomsøkt uten funn av eksplosiver. Belarusiske myndigheter arresterte deretter to personer; bloggeren og regimekritikeren Roman Protasevich og hans kjæreste. Siden har belarusiske myndigheter hevdet at de mottok en bombetrussel fra Hamas, men denne antas å være fabrikkert.
Raman Pratasievitsj er en 27 år gammel journalist, som har vært aktivist og regimekritiker siden tenårene. Frittalende Pratasievitsj ble på mange måter demokratibevegelsens ansikt utad, særlig etter valgutfordrer Tsikhanowskaja forlot landet. Belarusiske myndigheter har følgelig satt kanalen på en liste over ekstremistiske organisasjoner, og redaksjonsmedlemmene defineres som terrorister. Ekstremisme kan for øvrig straffes med døden.
Det synes foreløpig som at aksjonen var Lukasjenkos egen idé. Det er imidlertid uenighet blant eksperter om hvorvidt det kan ha vært russisk innblanding i aksjonen. Landenes militær- og etterretningstjenester er tett integrert.
Lukasjenkos motivasjon debatteres også heftig. Hvorfor skulle diktatoren risikere verdenssamfunnets vrede for én aktivist? Analytikere har tolket kapringen som en dobbel politisk trussel. Hendelsen sender en tydelig beskjed til opposisjonelle som har flyktet til utlandet, om at det ikke finnes noen trygg havn. Regimekritiske røster på hjemmebane bør tie for sin egen sikkerhet. Samtidig er det en melding til Lukasjenkos støttebase om at sterke myndigheter kan nå hvem som helst, hvor som helst, og får «ting gjort». Atter andre har kalt operasjonen irrasjonell og ren hevn.
Mennesker som våpen
Vinteren 2021 og våren 2022 tok store mengder flyktninger seg gjennom Belarus på vei mot grensen til Polen og Litauen. Flyruter fra land i Midtøsten til Belarus økte enormt, og mange fikk beskjed om at det ville bli lett å ta seg videre inn i EU fra Belarus. På grensen møtte flyktningene imidlertid de polske og litauiske grensevaktene. Mange ble fanget på grensen mellom landene, der det var svært ugjestmildt og kaldt.
EU-landene oppfattet dette som en slags hevn fra Lukasjenko for sanksjonene EU hadde innført mot Belarus. Han nekter for å ha invitert flyktninger inn i Belarus, men uttalte til BBC at det «absolutt var mulig» at belarusiske soldater hjalp flyktninger over grensen. Minst 20 mennesker frøs i hjel på grensen. Dette sees på som et nytt ledd i det som kalles «hybridkrig«, der mennesker brukes for å skape uenighet og konflikt innad i EU.
Krigen i Ukraina
Før invasjonen av Ukraina i 2022, tillot Belarus at russiske styrker trente på belarusisk territorium. Deretter lot Belarus russiske styrker rykke inn i Ukraina fra sitt territorium. Den raskeste veien over land til Ukrainas hovedstad Kyiv går over belarusisk territorium. Man har spekulert i om det finnes belarusiske soldater i Ukraina som sloss side om side med russerne, men dette har Lukasjenko nektet for.
Det nære forholdet til Russland setter i stor grad rammene for belarusisk utenrikspolitikk. På den ene siden ønsker ikke Lukasjenko å avgi suverenitet til Russland, og har ved flere anledninger motsatt seg russisk press. På den andre siden er diktatoren avhengig av president Putins godvilje og militære støtte for å holde på makten. De siste årenes demonstrasjoner mot Lukasjenko har ført presidenten nærmere Putin. Det har blant annet ført til fornyede avtaler om russisk olje og fordelaktige lån.
Støtten til invasjonen av Ukraina har gjort at flere vestlige land har innført sanksjoner. EU har forbudt importen av visse belarusiske varer, og sentralbankene i Japan og USA har innført sanksjoner. Flere selskaper har forlatt Belarus i protest.
I det siste har det imidlertid kommet tegn på at Putin ønsker at Belarus nå formelt skal delta i krigen på russisk side, etter store russiske tap og behov for støtte. Dette innebærer at belarusiske soldater skal sendes til Ukraina. 79 prosent av det belarusiske folket mener imidlertid det ville være uakseptabelt hvis en belarusisk soldater dør i krigen, og 50 prosent mener landet bør forbli nøytralt, viser en undersøkelse fra Chatham House. Belarus led grusomme tap under andre verdenskrig, og mange ønsker å unngå et nytt blodbad.
En torn i liberalismens side
For Vesten er Europas siste diktatur på mange måter et autoritært hår på en ellers tiltalende, demokratisk tallerken. Faren ved nye sanksjoner er å drive Belarus nærmere Russland. Krigen i Ukraina har ført de to landene nærmer hverandre, men det er lite trolig at Lukasjenko er interessert i at Belarus skal innlemmes i Russland.
Russland har både desperat behov for støtte i krigen, men har også så viktige strategiske interesser i Belarus at demokratisk reform og tilnærming til Europa, NATO og USA ville fremstå truende. Det er heller ikke i europeisk interesse å provosere Russland unødig, når forholdet mellom dem er mer anspent enn på lenge. Lukasjenko er på sin side nødt til å balansere mellom disse maktene.
Det er mange utfordrende aspekter ved forholdet EU-Belarus-Russland, spesielt etter Russlands invasjon av Ukraina. Tiden vil vise hvilke veivalg Lukasjenko og Belarus ender opp med å ta.