Hviterussland: Europas sorte får

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko kalles gjerne «Europas siste diktator», og ser ut til å fortsette sin stadig hardere linje overfor kritikere. Hvorfor er nettopp Hviterussland blitt Europas udemokratiske skamplett?

Piggtråd foran et torg. En sløyfe i de hviterussiske flaggfargene rødt og hvitt er knytt på gjerdet.
Hviterussland beskrives som «Europas siste diktatur». President Lukasjenko lever opp til beskrivelsen gjennom utstrakt og brutal undertrykkelse av politiske motstandere og demonstranter. Foto: Jana Schnipelson/Flickr (offentlig eie).

Fjorårets valg ledet til omfattende demonstrasjoner mot mannen som har styrt Hviterussland i nesten 30 år. Lukasjenko møtte protestene med vold, undertrykkelse og forfølgelse av politiske motstandere. Selv om det fremdeles pågår spredte demonstrasjoner med jevne mellomrom, har diktatoren i stor grad lykkes med å slå ned på opprøret.

Ukens statlige kapring av det sivile RyanAir-flyet på vei fra Athen til Vilnius 23. mai 2021 er et av flere eksempler på autoritære ledere anser seg som hevet over internasjonal lov. Flere spør seg nå om Lukasjenko har gått for langt, og mener det var en påfallende lite gjennomtenkt avgjørelse. Hendelsen må sees i sammenheng med hviterussisk historie, protestene mot Lukasjenkos regime og internasjonale forhold.

Historisk ustabilitet

Hviterusslands historie er, som flere av sine baltiske naboland, preget av omveltninger og nye statsdannelser. Første gang landet erklærte seg som en selvstendig stat var i 1918. De havnet raskt under tysk okkupasjon, for siden å bli innlemmet i Sovjetunionen i 1921. Hviterusslands grenser slik vi kjenner dem i dag, er et resultat av Den andre verdenskrig.

Under krigen havnet landet igjen under delvis tysk okkupasjon, og ble sentrum for kamphandlinger mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. En tredjedel av den hviterussiske befolkningen mistet livet, og landets relativt store, jødiske minoritet ble nær sagt utryddet.

Da Mikhail Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka som skulle lede til Sovjetunionens oppløsning og Den kalde krigens slutt, kom Hviterusslands demokratibevegelse sent i gang sammenlignet med nabolandene. Motstand mot russifisering av språk og kultur, samt funn av massegraver etter Stalins utrenskninger, skapte likevel vind i de demokratiske seilene. Også Tsjernobyl-ulykken i Ukraina i 1986 ga næring til demokratiske ideer. Ulykken førte til at store områder ble ubeboelige og ødela dyrkbar mark. Den dag i dag opplever landet helserelaterte problemer knyttet til atomulykken.

Landets første, og foreløpig eneste, frie valg var da Aleksandr Lukasjenko vant i 1994. Siden har han skaffet seg stadig flere fullmakter og undergravd den opprinnelige maktfordelingen i landets grunnlov. Dette har skjedd gjennom reformer og antatt frie folkeavstemninger i 1996 og 2004. Den siste folkeavstemningen fjernet grunnlovsbegrensningene på hvor lenge en president kan sitte. I dag styrer Lukasjenko gjennom såkalte dekreter, altså lover som utstedes av presidenten.

En ung mann og kvinne står med hvert sitt skilt under en demonstrasjon. Mannen står med bøyd nakke og skiltet ved brystet, kvinnen smiler og hever skiltet over hodet med begge hender.
Mange trosser Lukasjenko og viser sin misnøye med hans regime. Det er ikke risikofritt i Hviterussland. Foto: Natallia Rak/Flickr (CC BY-NC 2.0).

Russisk lillebror

På tross av at Hviterussland fikk sin uavhengighet med Sovjetunionens fall i 1991, er landet i dag den av de tidligere Sovjetstatene med sterkest tilknytning til Russland. Hviterussland ble, samtidig som de fikk selvstendighet, medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette er en mellomstatlig samarbeidsorganisasjon, som formelt avskaffet Sovjetunionen. Dagens regime er helt avhengig av russisk olje og energi, samt politisk og militær beskyttelse.

En unionsavtale mellom Hviterussland og Russland ble inngått i 1999, men er fremdeles ikke fremforhandlet ferdig. Planen innebar enda tettere integrasjon mellom partene, og på sikt at Hviterussland skulle bli en russisk unionsrepublikk. Imidlertid har Lukasjenko ikke ønsket å ofre noen grad av selvbestemmelse, og for Putin er det uaktuelt å gi hviterussisk vetomakt i russisk politikk. Det er derfor uklart om avtalen vil implementeres, og eventuelt hva den vil innebære for forholdet mellom dem i praksis.

Graden av økonomisk, militær, politisk og kulturell integrasjon mellom de to er allerede høy. Russisk er et av de to offisielle språkene i Hviterussland, og nær halvparten av befolkningen har russisk som morsmål. Under Den kalde krigen ble sovjetiske militærbaser satt opp i samtlige av unionsrepublikkene. Flere av dem som befinner seg på hviterussisk territorium er fremdeles operative, og er strategisk helt nødvendige for Russland.

Det nære forholdet til Russland setter i stor grad rammene for hviterussisk utenrikspolitikk. På den ene siden ønsker ikke Lukasjenko å avgi suverenitet til Russland, og har ved flere anledninger motsatt seg russisk press. På den andre siden er diktatoren avhengig av president Putins godvilje og militære støtte for å holde på makten. De siste årenes demonstrasjoner mot Lukasjenko har ført presidenten nærmere Putin. Det har blant annet ført til fornyede avtaler om russisk olje og fordelaktige lån.

Ambivalent forhold til Europa og Vesten

Svartkledde og bevæpnede sikkerhetsstyrker drar demonstranter inn i en ventende van.
Tusenvis av demonstranter har blitt arrestert både under og etter protestene av Lukasjenkos styrker. Foto: Homoatrox/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

De hviterussiske domstolene og regjeringen er styrt med jernhånd av Lukasjenko, og er lojale til hans regime. Jo strammere han har festet grepet om makten, desto mer kritikk – og etter hvert flere sanksjoner – har han høstet fra europeiske land. Det har tilsynelatende hatt begrenset effekt på politikken. Men, det har gjort presidenten mer avhengig av russisk støtte enn noensinne. I dag kalles Lukasjenko gjerne «Europas siste diktator». Det er store begrensninger på ytrings- og pressefrihet, og politiske motstandere står overfor aktiv forfølgelse.

Samtidig er Hviterussland medlem av en rekke vestlige samarbeidsorganisasjoner, blant andre Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). I 1995 inngikk også landet en Partnerskap for fred-avtale med NATO. Hviterussland er imidlertid det eneste europeiske landet, foruten Kosovo, som ikke er medlem av Europarådet. En viktig grunn til dette er at Hviterussland er det eneste gjenværende europeiske landet som praktiserer dødsstraff. Europarådet har ved flere anledninger sterkt kritisert Lukasjenko-regimet for grove brudd på menneskerettighetene.

Med jevne mellomrom har Lukasjenko nærmet seg Europa i håp om sanksjonslettelser. Eksempelvis har han gjort dette gjennom å frigi politiske fanger, samt at han kritiserte den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014. Da tok han også en meglerrolle mellom Russland og Ukraina.

Etter valget i 2020, som samtlige europeiske medier og organisasjoner erklærte «ufritt», forverret forholdet til Europa og Vesten seg. Lukasjenko hevdet å ha vunnet valget med over 80% av stemmene, og at hans utfordrer Svetlana Tikhanovskaja fikk under 10%. Sistnevnte hevdet imidlertid at seieren egentlig var hennes, men at denne ble stjålet som følge av omfattende valgfusk. Tikhanovskaja har siden flyktet til eksil i Litauen.

Svetlana Tikhanovskaja snakker i en mikrofon.
Opposisjonspolitikeren Svetlana Tikhanovskaja utfordret Lukasjenko i 2020, og mener hun er Hviterusslands rettmessige president. I dag er hun i eksil i Litauen, men fortsetter kampen mot diktatoren. Foto: Silverrebel/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Flykapring og forfølgelse

Det kontroversielle valget i 2020 førte til en rekke demonstrasjoner mot presidenten. Disse ble slått brutalt ned på. Tusenvis av opposisjonelle og demonstranter er blitt fengslet det siste året. Det er meldt om grove overtramp mot menneskerettighetene, som inkluderer tortur av fanger og vilkårlig fengsling. Flittig bruk av trusler mot opposisjonelles familier har også vært et virkemiddel for å få dem til å tie.

Per i dag vet man at RyanAirs piloter mottok en melding om en bombetrussel, og derfor ble oppfordret av hviterussisk flykontroll om å snu og lande i Minsk. Agenter tilknyttet hviterussisk etterretning skal ha vært om bord, og havnet i krangel med besetningen om bombetrusselen. Et hviterussisk jagerfly av typen MiG-29 avskar og eskorterte flyet til den hviterussiske hovedstaden. Der ble flyet gjennomsøkt uten funn av eksplosiver. To passasjerer ble imidlertid satt under arrest; bloggeren og regimekritikeren Roman Protasevich og hans kjæreste. Siden har hviterussiske myndigheter hevdet at de mottok en bombetrussel fra Hamas, men denne antas å være fabrikkert.

Roman Protasevich sitter med foldede hender og ser medtatt ut.
Tilståelsesvideoen av Roman Protasevich har fått mange til å tenke at tilståelsen ble gitt under press. Foto: Vaish7848/Wikimedia Commons (CC BY 3.0).

Roman Protasevich er en 26 år gammel journalist, som har vært aktivist og regimekritiker siden tenårene. Han har de siste årene vært redaktør for nettstedet Nexta, og har aktivt tatt i bruk digitale metoder for å opponere mot Lukasjenkos regime. Kanalen ble mikrofonen for protestene i 2020, samt et svært effektivt informasjonsforum.

Frittalende Protasevich ble på mange måter demokratibevegelsens ansikt utad, særlig etter valgutfordrer Tikanhovskaja forlot landet. Hviterussiske myndigheter har følgelig satt kanalen på en liste over ekstremistiske organisasjoner, og redaksjonsmedlemmene defineres som terrorister. Ekstremisme kan for øvrig straffes med døden.

Storebror lærer av lillebror, eller omvendt?

Det synes foreløpig som at aksjonen var Lukasjenkos egen idé. Det er imidlertid uenighet blant eksperter om hvorvidt det kan ha vært russisk innblanding i aksjonen. Landenes militær- og etterretningstjenester er tett integrert.

Arbeidet med å holde politisk opposisjon i sjakk det siste året har krevd russisk assistanse for Lukasjenko. Russland har sin egen historie med forfølgelse av aktivister og dissidenter utenfor eget territorium, som angrepet med nervegiften Novitsjok i Salisbury i 2018. Hviterusslands geografiske posisjon gjør også landet til en strategisk bufferstat for Russland mot Europa. Slik sett er det ikke utenkelig at Russland hadde en finger med i spillet.

På den annen side fremstår det noe uklart hva den direkte motivasjonen bak russisk innblanding skulle være. Det er ikke gitt at Russland har interesse av å medvirke til et så alvorlig og offentlig brudd på internasjonale regler for én regimekritisk journalist på Hviterusslands vegne. Russiske reaksjoner fra myndigheter og media har variert mellom stilltiende aksept fra øverste hold, til eksplisitt beundring fra lederen av Russlands største internasjonale mediekanal. Antakelig vil denne diskusjonen forbli preget av spekulasjon og antakelser i uoverskuelig fremtid.

Putin og Lukasjenko står nære hverandre, og smiler under et håndtrykk.
Aleksandr Lukasjenko og Vladimir Putin står nære hverandre. Foto: President of Russia/Kremlin.ru (CC BY 4.0).

Lukasjenkos motivasjon debatteres også heftig. Hvorfor skulle diktatoren risikere verdenssamfunnets vrede for én aktivist? Analytikere har tolket kapringen som en dobbel politisk trussel. Hendelsen sender en tydelig beskjed til opposisjonelle som har flyktet til utlandet, om at det ikke finnes noen trygg havn. Regimekritiske røster på hjemmebane bør tie for sin egen sikkerhet. Samtidig er det en melding til Lukasjenkos støttebase om at sterke myndigheter kan nå hvem som helst, hvor som helst, og får «ting gjort». Atter andre har kalt operasjonen irrasjonell og ren hevn.

Transnasjonal undertrykkelse

Det spesielle ved denne hendelsen er ikke at et fly ble tvangslandet av en stat. USA skal angivelig ha orkestrert en tvangslanding med Bolivias president Evo Morales’ statlige privatfly. Mistanken skal ha vært at presidenten hadde Edward Snowden om bord. Denne hendelsen er også bakgrunnen for at den russiske utenriksministerens talskvinne kalte vestlige reaksjoner på RyanAir-kapringen «dobbeltmoralske». Statlige flyvninger har imidlertid ikke fri adgang til andre staters luftrom, og må be om diplomatisk klarering først.

Flyet til Morales var heller ikke fullt av sivile passasjerer. Å utsette andre lands borgere for denne typen risiko er langt mer kontroversielt. Dét er foreløpig forbeholdt autoritære ledere. Iran tvang for eksempel i 2010 et kirgisisk passasjerfly til å lande ved en iransk flyplass ved hjelp av tre jagerfly. De arresterte en sunnimuslimsk militsleder om bord, som kort tid senere ble henrettet.

Den hviterussiske tvangslandingen føyer seg dermed på mange måter inn i en rekke av hendelser der autoritære stater går til angrep på eller kidnapper dissidenter og regimekritikere utenfor egne grenser. I denne kategorien finner vi det tidligere nevnte eksempelet med russisk bruk av nervegass. Det samme gjelder Saudi-Arabias makabre drap på journalisten Jamal Khashoggi, og Irans flykapring og snikmord på dissidenter i Nederland og Tyrkia. Kina har kidnappet og senere fengslet politiske flyktninger, og Nord-Koreas Kim Jong-un fikk sin egen bror drept på en malaysisk flyplass.

Disse voldshendelsene har skapt politisk furore fordi de så åpenlyst ignorerer generelt og allment aksepterte internasjonale kjøreregler. Organisasjonen Freedom House kaller det «transnasjonal undertrykking». Mange vil mene det er en urovekkende trend at autoritære regimer setter seg over internasjonal lovgivning. At Hviterussland, som ikke er spesielt mektig og befinner seg i et episenter for demokratiske verdier, tar et steg som dette er oppsiktsvekkende.

En torn i liberalismens side

EU innførte 25. mai 2021 nye sanksjoner mot Lukasjenkos regime. Dette inkluderer et forbud mot hviterussisk bruk av europeisk luftrom, og en rekke individuelle sanksjoner mot nøkkelpersoner tilknyttet hendelsen. Flere europeiske land har fordømt kapringen. Noen har gått så langt som å kalle operasjonen statlig terrorisme og piratvirksomhet.

For Vesten er Europas siste diktatur på mange måter et autoritært hår på en ellers tiltalende, demokratisk tallerken. Faren ved nye sanksjoner er å drive Hviterussland nærmere Russland. Sistnevnte vil antakelig helst unngå et nytt Ukraina, men har så viktige strategiske interesser i Hviterussland at demokratisk reform og tilnærming til Europa, NATO og USA ville fremstå truende. Det er heller ikke i europeisk interesse å provosere Russland unødig, når forholdet mellom dem er mer anspent enn på lenge. Lukasjenko er på sin side nødt til å balansere mellom disse maktene.

Regimekritiker Roman Protasevitch er nå falt av radaren, etter en tilståelsesvideo av den unge mannen ble delt av hviterussiske myndigheter. Selv var han etter sigende livredd og fryktet dødsstraff i hjemlandet da han ble pågrepet. Om den hviterussiske diktatoren har gått for langt denne gangen, er for tidlig å si. Det er imidlertid grunn til å tro at andre autoritære ledere vil følge nøye med på Vestens reaksjoner på Hviterusslands overtramp i tiden fremover. Responsen vil være med på å definere hvor risikabelt det er for diktatoriske ledere å opptre like hensynsløst utenfor egne grenser, som de gjør innenfor egne grenser.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.