Nord-Korea: verdens mest lukkede land

Det sies at verden blir stadig mer globalisert. Nord-Korea er imidlertid unntaket.

I dag er Nord-Korea et av verdens mest autoritære diktaturer. Forholdet til resten av verden er anspent, særlig grunnet landets atomvåpenprogram. Det kommunistiske landet er, i den grad det er mulig, isolert fra resten av verden. Men det har ikke alltid vært slik – en gang fantes det bare ett Korea.

Fra en til to…

Nord-Koreas historie som egen nasjon begynner først i 1948 da Koreahalvøyen ble delt i to, og er naturlig nok sterkt preget av forholdet til naboen i Sør. Også beliggenheten mellom Kina og Japan har hatt stor betydning for Den koreanske halvøy. Begge naboene har hatt sterk innflytelse og påvirkning på området.

Etter Den første kinesisk-japanske krig i 1895 ble et seirende Japan stående i Korea med sine styrker for å forsvare sine interesser. Fem år senere ble Koreahalvøyen formelt annektert av Japan. Slik forble det i 45 år til, helt til seierherrene etter Den andre verdenskrig ville det annerledes.

For å tvinge Japan til kapitulasjon i 1945, gikk amerikanske tropper inn i Korea fra sør, men sovjetiske tropper gikk fra nord. De møttes ved den 38. breddegrad der de ble stående. De to stormaktene var enige om å bli værende i fire år og styrte gjennom lokale politikere som var tro mot deres respektive ideologier. Dermed ble Nord-Korea underlagt kommunistisk, sovjet-vennlig styre, med Kim Il Sung som landets første leder. I Sør-Korea ble innført et demokratisk, anti-kommunistisk og provestlig styresett.

… til krig

Tiden etter USA og Sovjet trakk seg ut skulle vise seg å bli turbulent. Den 25. juni 1950 gikk Nord-Korea til angrep mot Sør-Korea med mål om å samle Korea under et kommunistisk styre. De nordkoreanske styrkene gjorde raskt store fremskritt og var overlegne i både antall og utstyr.

Koreakrigen varte i tre år, og kostet om lag 1,5 millioner mennesker livet. Våpenhvilen som trådte i kraft endret kun grensene minimalt og skillet mellom de to landene fortsatte å gå ved den 38. breddegrad. Det ble aldri inngått noen fredsavtale ved krigens slutt, og forholdet har vært veldig anspent siden.

Grensen er strengt bevoktet og er et av de mest spenningsfylte stedene på jorden. Over syv millioner koreanere lever fortsatt med slektninger på den andre siden av grensen som de ikke har hatt kontakt med siden 1953.

Begge land fikk økonomisk støtte av sine respektive allierte etter krigen, og krigen, den ideologiske dragkampen og dannelsen av de to statene er på mange måte et resultat av Den kalde krigen.

Juche

Siden selvstendigheten har Kim-familien styrt Nord-Korea med jernhånd. Landets første president, Kim Il-Sung, har blitt en slags «gudeskikkelse». Etter hans død innførte landet ny tidsregning fra året han ble født (1912) og han ble utnevnt til «evig president». II-Sung ble etterfulgt av Kim Jong-il i 1994, som igjen ble etterfulgt av dagens leder Kim Jong-un i 2012.

I tillegg til å være et strengt kommunistisk militarisert regime, preges politikken i landet av den politiske ideologien «juche», som på norsk betyr selvtillit. Den vektlegger økonomisk, kulturell og nasjonal uavhengighet. Det mest sentrale er at samfunnets, og det styrende partiets, ønsker og interesser skal settes over innbyggernes. Av interesser har militæret fått en særlig viktig rolle. Siden 1994 har statsbudsjettet prioritert forsvaret.

På kant med resten av verden

Nord-Koreas sikkerhetspolitikk kan kanskje best beskrives som anspent og lett antennelig. Flesteparten av verdens stater fremstilles av Nord-Korea som ondsinnede fiender, og tradisjonelt har USA, Japan og Sør-Korea vært hovedmotstanderne. Det dårlige forholdet skyldes både sterke ideologiske motsetninger, de tre landenes stilling under Koreakrigen og det faktum at Nord-Korea nektet å underskrive fredsavtalene med Sør-Korea etter krigens slutt.

Av sikkerhetspolitiske «venner», har Russland (tidligere Sovjetunionen) og Kina tradisjonelt vært landets støttespillere. I likhet med landets fiender, skyldes dette Kina og Russlands posisjon under krigen, samt de tre landenes felles ideologiske historie. Under Kim Jong-uns ledelse har imidlertid Kinas innflytelse i landet minsket. Dette skyldes blant annet at den betente situasjonen på Koreahalvøyen har nådd nye høyder under hans styre.

Omfattende forsvarsstyrker

Målt etter personell, har Nord-Korea en av verdens største militære styrker. Det antas at Nord-Koreas væpnede styrker er på omkring 1 280 000 aktivt personell, med rundt 600 000 i reserve. I tillegg kommer rundt 189 000 halvmilitært personell (sikkerhetsstyrker og grensevakter), som videre har en reserve på 5,7 millioner personer.

Førstegangstjenesten er mellom 3 og 12 år, avhengig av forsvarsgren. Treningen og opplæringen som de militære styrkene får er imidlertid ingen høydare. Det samme kan sies om landets våpen og materiell, som gjevnt over er utdatert.

Det er imidlertid landets atomvåpenprogram som skaper størst bekymring internasjonalt.

Atomvåpenprogrammet

Allerede i 1952, knappe fire år etter selvstendigheten og midt under Koreakrigen, ble det første nord-koreanske forskingsinstituttet for atomenergi opprettet. Utad var formålet å utvikle atomenergi til fredelige formål, og Sovjetunionen bisto utviklingen. Nord-Korea holdt på denne forklaringen, og underskrev en avtale med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i 1977, og ikkespredningsavtalen i 1985. Dermed aksepterte landet internasjonal overvåkning og kontroll. Det er likevel stort belegg for å hevde at Nord-Korea allerede på dette tidspunktet produserte atomvåpen.

Åtte år etter undertegnelsen av ikkespredningsavtalen, truet Nord-Korea med å trekke seg ut. Siden 80-tallet hadde landet blitt mistenkt for å utvikle atomvåpen, særlig fra USA. I 2003 trakk Nord-Korea seg fra ikkespredningsavtalen.

Amerikanerne skulle imidlertid få belegg for sine mistanker. I 2005 erklærte Nord-Korea seg som atommakt.

Av det som er kjent, gjennomførte Nord-Korea seks atomprøvesprengninger mellom 2006 og 2017. Landet har også et omfattende missilprogram, og tester stadig nye typer. De har kort, mellom og langdistanse ballistiske missiler som kan utrustes med atomstridshoder, samt kryssermissiler. Dermed har Nord-Korea evne til å treffe mål i Japan, Sør-Korea og antakelig USA. Eksperter hevder at det interkontinentale ballistiske missilet Hwasong-15 kan treffe amerikansk jord. I tillegg til atomprøvesprengningene, har landet i perioden fra 1984 til 2020 gjennomført mer enn 200 missiltester.

Som en reaksjon på Nord-Koreas atomvåpenprogram har Sikkerhetsrådet innført omfattende sanksjoner og et handelsembargo. Dette har gjort landet enda mer isolert, uten at det har ført til nevneverdige endinger i atomprogrammet.

En brikke i stormaktsspillet

Reaksjonene fra omverden har vært sterke, men hverken USA, Japan, Sør-Korea, Russland eller Kina har greid å snu utviklingen. Amerikanerne har også gått så langt som å lufte tanken om en militær løsning. For Kinas del har ikke utviklingen av atomvåpen vært hovedbekymringen. Den asiatiske kjempen har heller bekymret seg for de geostrategiske utfordringene ved uroligheter på Koreahalvøyen, samt frykten for at kommunistregimet skal kollapse.

Nord-Korea får langt større internasjonal oppmerksomhet enn det landets politiske og økonomiske posisjon skulle tilsi. Dette følger av landets strategiske geografiske plassering mellom Kina, Sør-Korea og Japan, samt den historiske tilknytningen til stormaktene gjennom Koreakrigen. USA er sterkt involvert, og har fremdeles militære styrker i Sør-Korea. Dette gjør Koreahalvøyen til et arnested for både stormaktsrivalisering, og potensielt en åpen militær konflikt. Dette vil kunne få nesten utenkelige konsekvenser – både lokalt, regionalt og globalt.

Jokeren Trump

USA og Nord-Korea har vært i en sporadisk konflikt siden todelingen av den koreanske halvøyen og slutten på Koreakrigen. President George W. Bush omtalte Nord-Korea som en del av sin «axis of evil», mens Obama-administrasjonen førte en politikk basert på «strategisk tålmodighet». Trump valgte en annen, tidvis ulendt, vei.

Høsten 2017 skjøt Nord-Korea opp to interkontinentale ballistiske missiler med en rekkevidde på 8000 kilometer. Dette ble starten på en foruroligende ordkrig mellom Trump og Kim Jong-un. Truslene haglet fra begge sider, og verdenssamfunnet holdt pusten. FN, denne gangen med kinesisk støtte, fordømte Nord-Koreas utskytning og strammet ytterligere inn på de økonomiske sanksjonene. Heldigvis førte ikke utskytningen og munnhoggeriet til atomkrig. Flere har imidlertid ment at det ikke var langt ifra.

Situasjonen tok heller en positiv helomvending i 2018. Kim myknet sin tone, og ønsket dialog velkommen – både med Sør-Korea og USA. Under vinter-OL i Pyeongchang gikk nord- og sørkoreanske atleter sammen inn på den olympiske arenaen under «gjenforeningsflagget». De uformelle samtalene i forbindelse med OL ble starten på forsoning mellom de to søsterstatene og intens diplomatisk aktivitet.

Historiske møter og forsøk på fredsavtale

2018 ble en kavalkade av historiske møter. Det startet i mars, da Kim og sjefen for den sørkoreanske sikkerhetstjenesten møttes i Pyeongchang. Deretter møttes statslederne til Nord-Korea og Kina en rekke ganger. Viktigst var imidlertid møtet mellom Kim og Sør-Koreas president Moon Jea-in i april.

Dette var første gang på flere tiår at de to søsterstatenes ledere møttes. Under møtet underskrev de den historiske Panmunjom-deklarasjonen. Den innebar at våpenhvileavtalen fra 1953 skulle bli til en fredsavtale innen årets slutt, og dermed være den formelle avslutningen på Koreakrigen.

I mai møttes de to statslederne igjen, denne gangen for å diskutere et mulig møte mellom Kim og Trump. Det historiske møtet mellom USA og Nord-Korea fant sted i Singapore i juni, og førte til en sterk forbedring i forholdet mellom de bitre fiendene. Toppmøtet i Singapore munnet ut i signeringen av en avtale om å arbeide for full. Nord-Korea skulle ruste ned sitt atomvåpenprogram, mot at sanksjonene mot landet ble opphevet og diplomatiske relasjoner ble gjeninnført. Ekspertene strides imidlertid om hva som egentlig kom ut av avtalen i form av mer konkrete tiltak.

I 2019 fortsatte den historiske møterekken, med blant annet flere møter med Kina, Russland, USA og Sør-Korea. Møte mellom Kim og Moon i 2019 førte blant annet til enighet om at Korea skal være fri for atomvåpen, at Nord-Koreas atomvåpen skulle fjernes og at det skulle skje en tilsvarende amerikansk nedredrusing i Sør-Korea. 

Alvorlige menneskerettighetsbrudd og hungersnød

Mens det er mye fokus Nord-Koreas betydning for internasjonal fred og sikkerhet, er det mindre fokus på situasjonen for landets befolkning. Ifølge FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) er menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea kritisk dårlig.

Fordi landet er isolert, er det lite informasjon å hente. Det man vet om situasjonen kommer derfor fra de (få) som har greid å flykte. Det rapporteres om grove brudd, herunder blant annet forsvinninger, slaveri, tortur, henrettelser, voldtekt, tvangsflytting og tvungne aborter. I tillegg forfølger myndighetene personer på bakgrunn av etnisitet, kjønn, religion og politikk. Det er dødsstraff for å forsøke å flykte landet, noe som gjør Nord-Korea til et de facto fengsel. Myndighetene har også konsentrasjonsleirer, som man antar at huser over 200 000 personer.

Også den humanitære situasjonen er prekær. Landet fører en streng planøkonomi, og praktisktalt hele vareutvalget kommer fra nasjonale selskaper. Jordbruket står for en fjerdedel av økonomien, men klarer ikke å produsere tilstrekkelig med mat. Dette har ført til en 20 år lang hungersnød, og Nord-Koreas befolkning er avhengig av mat og nødhjelp fra utlandet. Røde Kors anslår at rundt 18 millioner, av landets 25 millioner innbyggere, har for lite mat eller er feilernærte. Rundt hvert fjerde nord-koreanske barn er kronisk feilernært.

Det har tidvis vært signaler om en oppmykning i den feilslåtte planøkonomien. På tidlig 2000-tallet ga myndighetene beskjed om at de ville begynne å omstille seg til den kinesiske markedsøkonomien. Kun få år senere snudde Kim-familien. I dag er det fremdeles den strenge kommunistiske planøkonomien som rår – og befolkningen fortsetter å sulte.

Tilbake til isfront

Håpet om en endelig fredsavtale var sterkt i 2019. Selv om forholdet mellom de to koreanske statene er langt bedre enn på lenge, har fredsforhandlingene stoppet opp. De flest avtalene er ikke iverksatt fra nord-koreansk side, og Kim har i stor grad kuttet kontakten med naboen i sør. Den siste tiden har Nord-Korea brutt flere av avtalene, og senest 25. mars 2021 skjøt de opp to raketter som sør-koreanske sikkerhetsmyndigheter mener er ulovlige.

Presidentskiftet i USA har også ført til en hardere tone, og Kim har avslått dialog med Biden-administrasjonen. I mars 2021 uttalte Nord-Koreas viseutenriksminister Choe Son-hui at «Det vi har hørt fra USA siden et nytt regime tok over, er kun en sinnssyk teori om «trussel fra Nord-Korea» og grunnløs retorikk om «komplett atomnedrustning»». Enn så lenge henger håpet fra 2019 om et fredeligere og mindre antennelig Nord-Korea i en tynn trå.