Enhver stat må finne den riktige sikkerhetspolitikken for å trygge landet best mulig. Norge har gått for ulike strategier opp gjennom tidene, fra nøytralitet til alliansepolitikk.
Som et lite land i skyggen av mektigere naboer, var det et nøye overveid valg å være nøytrale i løpet av Den første verdenskrig og mellomkrigstiden. Men med en strategisk ettertraktet beliggenhet, hjalp ikke nøytraliteten stort i Den andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonen førte imidlertid ikke til en kapitulasjon.
Den norske regjeringen etablerte seg på ny i London, og gikk raskt inn på de alliertes side i krigen. Mange offiserer og befal tok seg etter hvert over til England, for å delta i kampen. Noen av dem dro videre til Skottland, og fikk opplæring i sabotasje og geriljakrig.
Disse dannet Kompani Linge, som utførte flere aksjoner i Norge. Norske jagerflygere deltok i en rekke viktige, allierte tokt. På hjemmebane organiserte norske offiserer den militære motstandsorganisasjonen Milorg. De drev en omfattende etterretningsvirksomhet, utførte sabotasjeaksjoner og samarbeidet tett med britiske SOE (Special Operations Executive). Mot slutten av krigen hadde Milorg vokst til over 40 000 medlemmer.
Foto: Ukjent (offentlig eie).
Etter Den andre verdenskrig
Da krigen var over var det tydelig at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk måtte omorganiseres. Mye kompetanse var bygget opp under krigen, men materiellet var gammelt og slitt. Forsvaret måtte bli sterkere, bedre rustet mot angrep, og godt forankret i hele befolkningen. Men det nasjonale forsvaret var bare én del av sikkerhetspolitikken.
Ute i verden var det omfattende endringer på gang. Den 26. juni 1945 samlet 50 stater seg for å undertegne FN-pakten. Dette skulle bli en sterkere garantist for fred og sikkerhet enn det forløperen Folkeforbundet hadde vært. Norge var fra starten en sterk tilhenger av FN. Vi fikk også æren av å ha organisasjonens aller første generalsekretær, Trygve Lie.
Målet for norsk utenrikspolitikk var å føre en «alliansefri brobyggingspolitikk». Dette var imidlertid ikke det samme som nøytralitet. Man så allerede da at forholdet mellom stormaktene USA og Sovjetunionen kunne bli krevende. Det skulle snart vise seg det ville være vanskelig å ikke velge side i sikkerhetspolitikken.
Kald krig
Slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet var urolige tider. I 1947 dannet de kommunistiske partiene i Europa sammenslutningen Kominform. Samme år holdt Churchill sin berømte tale om «jernteppet som senket seg over Europa». Forholdet mellom øst og vest forsuret seg raskt.
Det var viktig å få allierte, for en liten stat kunne fort komme i skvis mellom stormakters interesser. Flere varianter ble vurdert som ny sikkerhetspolitikk i Norge. Et alternativ var en skandinavisk forsvarsallianse. Den sterkeste militærmakten i Norden var utvilsomt Sverige, som ikke hadde vært okkupert. Sverige ville beholde nøytraliteten, ikke minst av hensyn til Finland, som var under sovjetisk press.
En slik nøytral allianse ville imidlertid ikke være sterk nok til å gi noen sikkerhetsgarantier. Både Norge og Danmark var dessuten avhengig av å motta våpenhjelp for å bygge opp Forsvaret. Et annet alternativ var Vestunionen. Dette samarbeidet startet med en fransk-britisk allianse i 1947, og ble utvidet med Belgia, Luxemburg og Nederland i 1948, og senere også med Vest-Tyskland og Italia.
De transatlantiske forbindelsene var imidlertid viktige for Norge, med sin lange, atlantiske kystlinje. Det tredje alternativet, forsvarsalliansen NATO, ble derfor Norges valg. Her var de atlantiske stormakter USA og Storbritannia sentrale aktører. Norge valgte å gå inn i NATO fra start, og var en av de 12 som signerte traktaten ved opprettelsen den 4. april 1949.
Gjennom hele etterkrigstiden var forholdet til USA var svært viktig for Norge. Den økonomiske støtten til gjenoppbygging gjennom Marshallplanen og den amerikanske våpenhjelpen, var helt avgjørende for gjenreisningen. Programmene utgjorde store økonomiske overføringer. Mye av norsk infrastruktur hadde sett svært annerledes ut, uten denne støtten.
Avskrekking og beroligelse
Spenningen mellom stormaktene USA og Sovjetunionen økte. I Norge hadde sovjetiske styrker vært sentrale i befrielsen av Finnmark, og det var lange tradisjoner for fredelig sameksistens i nord. Det var viktig for norsk sikkerhetspolitikk å finne den riktige balansen mellom å avskrekke et eventuelt sovjetisk angrep, og samtidig berolige nabolandet.
Medlemskapet i NATO og vissheten om at et angrep ville utløse artikkel V og et kollektivt forsvar, skulle virke avskrekkende. For å berolige, valgte Norge å innføre noen selvpålagte restriksjoner. Basepolitikken var en viktig del av disse. Allerede før opprettelsen av NATO sendte Sovjetunionen en note til den norske regjeringen med spørsmål om hvordan de forholdt seg til eventuelle utenlandske baser på norsk jord.
Svaret fra regjeringen var at de ikke ville tillate dette så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Noe senere, i 1957, ble det også slått fast at Norge ikke ville tillate lagring av atomvåpen på norsk jord i fredstid. Etter hvert kom også beslutningen om å unngå alliert øvelsesvirksomhet i den østligste delen av Finnmark.
Den kalde krigens slutt
I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, og Norge fikk Russland som ny nabo i øst. For andre europeiske land ble de geografiske endringene enda større. Polen, for eksempel, gikk fra å ha tre store og tilsynelatende stabile naboland, til plutselig å være omgitt at 7 helt nyopprettede stater. Europakartet måtte virkelig tegnes på ny.
Det gikk slett ikke like fredelig for seg alle steder. Særlig Balkan-området opplevde en rekke kriger i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning. NATOs første oppdrag utenfor eget territorium ble utført i etterkant av Bosnia-krigen, da FN ga de oppdrag om å overvåke fredsavtalen. Et utvidet sikkerhetsbegrep ble sentralt i NATO, og Norge deltok i stor grad i de ulike operasjonene.
Sikkerhetspolitikk på 2000-tallet
Med terrorangrepet på USA i 2001, ble fokuset vendt mot kampen mot terror. Norge deltok i operasjonene i Afghanistan og Irak, og også NATOs blikk ble rettet ut av Europa. Håpet var å kunne demme opp for nye trusler her hjemme.
Den arabiske våren i 2011 førte til regimeskifte i en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika, men også borgerkrig og ustabilitet. Dette fikk ringvirkninger, og fremveksten av terrororganisasjonen IS ga en ny bølge med terrorangrep i Europa fra 2015. I Norge var den økte terrortrusselen også en drivkraft for økt samarbeid mellom politi og forsvar.
Allikevel var det andre hendelser som skulle påvirke sikkerhetspolitikken i enda større grad. Etter Den kalde krigen var Russland svekket, og fant det vanskelig å bli tilstrekkelig integrert i de europeiske strukturene. Med Putin kom også stormaktsambisjonene tilbake, og omfattende forsvarsreformer ble satt i gang.
Russland hadde sterke interesser i sine tidligere sovjetiske republikker. I 2008 kom første varsel om at de var villig til å sette militærmakt bak sine krav, da de gikk inn i de georgiske områdene Sør-Ossetia og Abkhasia. Det var imidlertid annekteringen av Krim-halvøya i 2014 som for alvor satte en støkk i alliansen. NATO ble igjen redefinert til å ha et større fokus på medlemslandenes sikkerhet.
De fire årene med Donald Trump som president i USA var også en uventet utvikling. Under Trump gikk landet bort fra å være drivkraften bak internasjonale institusjoner og avtaleverk. Nå er imidlertid en ny administrasjon på plass, og mye kan endres. Om man går tilbake til slik det var før Trump, eller om en helt ny kurs stakes ut, gjenstår å se. Det som er sikkert er at verden rundt oss er i konstant endring, og dermed påvirkes også norsk sikkerhetspolitikk kontinuerlig.