Undervisningsopplegg: Folkemord og etnisk rensing

Folkemord er definert av FN- konvensjonen om Folkemord fra 1948 som:

«handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan…».

Folkemord er altså drap og andre alvorlige voldshandlinger på mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe. Andre voldshandlinger som kan brukes for å utrydde en gruppe kan eksempelvis være tvangssterilisering og systematisk bruk av voldtekt. Konvensjonens formål er å kunne dømme og håndheve uten at et eneste menneske behøver å dø.

Folkemordkonvensjonen anses som internasjonal sedvanerett og har status som jus cogens. Det betyr at alle verdens stater er forpliktet til å forhindre folkemord – uavhengig av om de har signert Folkemordkonvensjonen eller ikke – og at det ikke er lov å fravike forbudet mot folkemord under noen omstendigheter.

Utfordringer med definisjonen

Det finnes mange eksempler på humanitære katastrofer hvor det har vært massedrap på bestemte grupper mennesker, men som likevel ikke regnes som folkemord. Dette fordi det er utfordringer og begrensninger knyttet til definisjonen av folkemord.

For det første utelukker definisjonen enkelte offergrupper som eksempelvis sosiale og politiske grupper. Årsaken til dette er at konvensjonen er resultatet av et politisk kompromiss. Stalin, daværende leder av Sovjetunionen, ønsket nemlig ikke at konvensjonen skulle legitimere uønsket kritikk mot hans eget kommunistregime som systematisk angrep slike grupper.

For det andre er det svakheter i selve ordlyden av definisjonen. Det er omstridt hva som menes med å ødelegge en gruppe helt eller delvis, da det ikke gir noen føringer på hvor mange som må bli drept eller forsøkt drept før en handling kan kalles folkemord. Bruken av formuleringen i den hensikt har også blitt kritisert, da det ofte er svært vanskelig å bevise hensikten bak handlinger.

Beslektede begreper

I tillegg til folkemord har vi også beslektede begreper som «etnisk rensing» og «forbrytelser mot menneskeheten». Etnisk rensning defineres som en handling eller en serie handlinger der man forsøker å fordrive en folkegruppe fra et nærmere angitt landområde ved hjelp av tvangsmidler, press eller frykt.

Etnisk rensning behøver ikke å ha til hensikt å utrydde eller ødelegge folkegruppen. Det er likevel et brudd på menneskerettighetene, da man har rett til å bevege seg fritt innenfor en stats grenser, og til å vende tilbake til sitt land. Dersom det begås etnisk rensning er det altså ikke folkemord, men et brudd på menneskerettighetene.

I tillegg anses etnisk rensning som en forbrytelse mot menneskeheten. Det gjør også folkemord. Forbrytelser mot menneskeheten favner dermed bredere, og er en betegnelse på umenneskelige handlinger begått mot sivilbefolkning. Dette kan for eksempel være mord, tvangsinternering og deportasjon.

Flere omstridte hendelser som ikke passer direkte inn under den snevre definisjonen av folkemord kan falle inn under et av disse begrepene. Blant annet gjelder dette Røde Khmer i Kambodsja (1975-1979) , Darfur i 2003 og Iraks Anfal-kampanje mot den kurdiske minoriteten i 1988.

Tross folkemordskonvensjonen, har ikke verdenssamfunnet klart å forhindre nye folkemord. På 1990-tallet følte verdenssamfunnet seg maktesløse i møte med folkemordene i Rwanda og Srebrencia i Bosnia. Det er stater som er forpliktet til å forhindre at folkemord og etnisk rensning finner sted. Men slike grusomheter er alltid organisert, og ofte er det staten selv som står bak ugjerningene.

FN forsto derfor at det ikke fantes nok verktøy i møte med folkemord og etnisk rensning, og i 2005 vedtok de derfor doktrinen Responsibility to Protect (R2P). Denne går ut på at det internasjonale samfunnet skal gripe inn dersom staten ikke forhindrer at sivilbefolkningen utsettes for folkemord, etnisk rensning, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Dette prinsippet går på tvers av suverenitetsprinsippet, som sier at ingen har lov til å invadere andre land.

Det er myndighetene i landet hvor folkemord har forekommet som i hovedsak skal straffeforfølge personer skyldige i slike grove forbrytelser. Den internasjonale straffedomstolen ble opprettet i 2002 som den første permanente straffedomstolen for å for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, dersom landet hvor forbrytelsen er begått ikke makter eller ønsker å reise sak.

Serbiske Slobodan Milošević var det første statsoverhode som ble siktet for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen, mens sudanske Omar Hassan al-Bashir er det første statsoverhode som har blitt siktet for folkemord. Etter opprettelsen har domstolen fått kritikk for at den nærmest kun har behandlet straffesaker der forbrytelser er begått i afrikanske land, og for at sakene behandles på en svært ressurskrevende måte. Dette har ført til at mange stater har trukket seg fra Domstolen. Det er også flere land som aldri ble medlem av domstolen, slik som stormaktene Russland og USA.

Folkemord er en prosess. Det starter gjerne med en «oss-dem», mentalitet, der folk blir delt inn i grupper etter etnisitet eller religion. Ofte er det også slik at offergruppen, og enkeltmenneskers tilhørighet til gruppen, defineres av overgriperen. Et eksempel på dette finner man i folkemordet i Rwanda der gruppedelingen mellom tutsier og hutuer kan sies å være kunstig.

Deretter blir offergruppen diskriminert og dehumanisert. Offergruppen blir gjerne omtalt som skadedyr eller pest, noe som fører til polarisering. Dehumanisering gjør at normal menneskelig avsky mot brutalitet ikke lengre gjelder for denne gruppen. I samfunn som er på dette stadiet i prosessen vedtas ofte lover som for eksempel forbyr ekteskap og sosial samhandling med offergruppen.

Deretter følger forberedelse på folkemord, slik som planleggingen av «den endelige løsningen» i Nazi-Tyskland. Deretter kommer forfølgelsen og til slutt selve utryddelsen. I tillegg følger alltid fornektelse med folkemord. Gjerningspersoner utsletter bevis, benekter forbrytelsene og skylder gjerne på ofrene.

For å kunne håndheve Folkemordkonvensjonen med færrest, og om mulig ingen ofre, er det viktig å kunne gjenkjenne et samfunn som befinner seg i prosessen mot folkemord. Dersom man klarer å gjenkjenne stadiene i prosessen helt frem til den faktiske utryddelsen, er det også mulig å forebygge og forhindre at et folkemord blir gjennomført.