Undervisningsopplegg: Responsibility to Protect (R2P)

Frem til R2P ble vedtatt hadde man flere eksempler (Rwanda, Bosnia, Somalia) på at FN og Sikkerhetsrådet ikke hadde evnet å gripe inn for å beskytte sivilbefolkningen. Felles for disse tilfellene var at myndighetene enten selv var ansvarlig for forbrytelsene eller ikke evnet å gjøre noe med det. En viktig grunn til verdenssamfunnet ikke klarte å gripe inn er at suverenitetsprinsippet står sterkt.

Verdenssamfunnet ble handlingslammet og grusomhetene på 90-tallet førte til prosessen med å utarbeide R2P. R2P fastslo at beskyttelse av egen befolkning er staters hovedansvar. Evner ikke eller ønsker ikke stater å beskytte befolkningen kan suverenitetsprinsippet komme i andre rekke og FN gripe inn. Det er da opp til FNs sikkerhetsråd å vurdere om man står overfor en situasjon der sivilbefolkningen må beskyttes og R2P kan benyttes.

R2P deles gjerne opp i tre deler: statens «ansvar for å beskytte», det internasjonale samfunnets «ansvar for å bistå» og det internasjonale samfunnets «ansvar for å reagere».

1. Staten bærer det primære ansvaret for å beskytte egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og etnisk rensing.
2. Det internasjonale samfunnet har et ansvar for å oppfordre og hjelpe stater til å overholde dette ansvaret.
3. Det internasjonale samfunnet har ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære eller andre midler for å beskytte mennesker mot denne type overgrep. Hvis en stat ikke lykkes i å beskytte egen befolkning skal det internasjonale samfunnet gripe inn i samsvar med mandat fra FN.

Det er viktig å understreke at dersom militærmakt skal brukes så er det fremdeles FNs Sikkerhetsråd som må utstede et mandat. Medlemmene i sikkerhetsrådet har veto-makt i avgjørelsene om å utstede mandat, som blir hyppig brukt, av spesielt Russland og Kina.  R2P gir ikke enkeltland tillatelse til å bruke militærmakt der den aktuelle stat selv måtte mene at vilkårene for inngripen er oppfylt.

FN og særlig FNs sikkerhetsråd har en viktig rolle i håndhevelsen av R2P. Sikkerhetsrådet er FNs permanente maktorgan med hovedansvar for å opprettholde fred og sikkerhet.

Sikkerhetsrådet har tatt i bruk R2P ved to anledninger: i Libya i 2011 og i Elfenbenskysten samme år. Libya var derimot det første, og foreløpig eneste, tilfellet hvor FNs sikkerhetsråd har vedtatt bruk av internasjonal militærmakt. Sikkerhetsrådet argumenterte for mandatet da den libyske borgerkrigen fikk verdenssamfunnet til å frykte at myndighetene ville gjennomføre et massakre mot befolkningen.

Kritikk og diskusjon om bruken av R2P

Bruken av R2P i Libya har ført til en omfattende debatt. Grunntanken i R2P er å beskytte sivilbefolkningen, og politisk endring er ikke en del av mandatet. Da R2P-intervensjonen i Libya førte til at sittende statsoverhode, Muammar al-Gaddafi, ble avsatt og drept ble mange kritiske og mente at handlingene i Libya hadde gått langt utenfor det som er grunntanken i R2P.

Samtidig flere har kritisert bruken av R2P i Libya, har er det flere som argumenterer for at R2P burde vært brukt flere ganger. Flere hendelser, blant annet borgerkrigen i Syria, har også blitt diskutert opp imot R2P. For Syrias del har erfaringene fra Libya, samt spenninger og allianser blant Sikkerhetsrådets medlemmer, vært en viktig årsak til at mandatet aldri har blitt brukt for å beskytte den syriske befolkningen. Siden 2011, har veto makten blitt brukt 13 ganger av Russland (13) og Kina (7), for å stoppe R2P mandatet for Syria.

Det store spørsmålet er om erfaringene fra Libya vil føre at FNs sikkerhetsråd i fremtiden vil vegre seg fra å bruke doktrinen. Andre påpeker at stormaktsrivaliseringen gjør det vanskelig å iverksette R2P i situasjoner hvor eksempelvis Russland, USA eller Kina er involvert.