Ifølge FN passerte verdens befolkning 8 milliarder innbyggere 15. november 2022. Vi har aldri vært flere mennesker på jorden. Befolkningsutviklingen kan by på utfordringer.
Den 11. juli markeres Verdens befolkningsdag. Tematikken er viktigere enn noensinne. De siste hundre årene har verden nemlig hatt en befolkningseksplosjon uten sidestykke. De åpenbare spørsmålene er – har vi ressurser nok til alle, og tåler planeten en ytterligere befolkningsøkning? Vil en knapphet på ressurser føre til sult, folkevandringer, konflikter eller til og med krig?
Utviklingen
Det har levd mennesker på jorden i mer enn to millioner år. Men det var først når menneskeheten slo seg til ro og begynte å dyrke jorden, sånn ca 8000 år f.Kr., at man har en viss oversikt over hvor mange de var. Rundt regnet var det den gangen ikke flere mennesker på jorden enn det vi er i Norge i dag, altså drøyt 5 millioner. Sånn holdt det seg lenge, og befolkningsveksten var lav. Spol 8000 år fram i tid, til starten på vår moderne tidsregning. Rundt år 0 var vi, ifølge Worldometer, kommet opp i rundt 200 millioner mennesker på jorden – selv om kildene naturlig nok varierer noe på det nøyaktige antallet. Så da keiser Augustus, ifølge juleevangeliet, ga beskjed om at hele verden skulle innskrives i manntall, så var det muligens fortsatt en relativt overkommelig oppgave.
Sakte, men sikkert krøp folketallet gradvis oppover i århundrene som fulgte. Milepælen 1 milliard mennesker ble nådd så sent som rundt år 1800. Deretter ble det imidlertid fart i sakene. Med den industrielle revolusjonen som bakteppe, tok det bare 130 år å nå den andre milliarden mennesker, i 1930.
Befolkningseksplosjon i vår tid
De siste hundre årene har økningen i verdens befolkning vært nærmest eksplosiv. Vi ble tre milliarder mennesker på jorden i 1960, fire milliarder i 1974 og fem milliarder i 1987. Og på de siste 35 årene har vi altså økt fra fem til nesten åtte milliarder mennesker på planeten.
Det er imidlertid mye som tyder på at vekstraten nå er i ferd med å flate noe ut. Allikevel estimeres det en årlig befolkningsøkning på rundt 81 millioner mennesker. Så om rundt 13 år mener ekspertene at vi vil passere 9 milliarder mennesker. Verdens befolkning antas å nå toppen på rundt 10,4 milliarder mennesker i 2080, og forbli på dette nivået helt frem til 2100.
Mye av denne veksten skyldes jo positive utviklingstrekk. Lavere barne- og mødredødelighet, økning i forventet levealder og bedre tilgang til helsetjenester ville vi neppe vært foruten. Men det er ikke til å stikke under en stol at utviklingen også medfører en del utfordringer, og ikke minst press på knappe ressurser. Befolkningssituasjonen er også svært ulik fra land til land. Mens noen land opplever en svært ung befolkning og høye fødselsrater, har andre land utfordringer med eldrebølger og lav reproduksjon i befolkningen.
Hvor bor folk?
Verdens stater er svært ulike i sin befolkningssammensetning. Rundt 60% av oss bor i Asia, mens Europa og Afrika enn så lenge er ganske sammenlignbare, med rundt 12-13% av verdens befolkning. Men dette er i rask endring. Allerede i 2050 anslås det at rundt 20% av verdens befolkning vil bo i Afrika, mens Europas andel er redusert til rundt 7%.
Medianalderen for oss alle er 32 år, og på verdensbasis er forventet levealder noe over 73 år. Litt over halvparten av oss bor i urbane områder, og dette forventes å stige også i årene som kommer. I snitt føder hver kvinne 2,42 barn, men fødselsratioen svinger kraftig fra land til land. Blant norske kvinner er tallet betraktelig lavere, ettersom hver kvinne bare føder 1,41 barn i snitt.
India og Kina
Verdens to mest befolkningsrike land er India og Kina, som sammen står for mer enn én tredjedel av verdens befolkning. Begge har over 1.4 milliarder innbyggere. Helt siden FN begynte med sin befolkningsstatistikk på 1950-tallet har Kina vært verdens mest befolkede land. Dette endret seg derimot i april 2023 da Indias folketall gikk forbi Kinas.
Mens Kina gjennom mange år har hatt en av verdens laveste fruktbarhetsrater, har fruktbarheten i India vært høyere. Kvinner i Kina får i snitt 1.2 barn, mens indiske kvinner i snitt føder 2 barn. På grunn av lave fødselstall har Kinas befolkningstall begynt å synke, og enkelte estimerer at landet kan havne under 1 milliard innbyggere innen år 2100. Den indiske befolkningen på sin side antas å øke i noen år til, og vil trolig telle 1.6 milliarder innen 2070.
Kontrastene er store
Alle land har ulike særegenheter. Flest barn fødes i Niger, med hele 6, 51 barn. Niger har en svært ung befolkning, med en medianalder på kun 15,6 år. Forventet levealder er litt over 63 år. Befolkningen bor stort sett landlig, med kun 17,4% bosatt i urbane strøk. Fertilitetsraten er imidlertid fallende også i Niger. Fra å ha vært nærmere 8 på begynnelsen av 80-tallet, forventer man nå at den synker ned mot 4 i løpet av de kommende 15 årene.
I den andre enden av skalaen finner vi land som Taiwan og Singapore, med kun 1, 24 barn per kvinne. Aller lavest finner vi imidlertid Bosnia-Herzegovina, med kun 1,22 barn per kvinne. Den bosniske medianalderen er på 44,7 år. Forventet levealder er på nesten 78 år, men befolkningstallet er synkende.
Verdens eldste befolkning finner vi i Japan, der medianalderen er over 50 år, og hele 28% er 65 år eller eldre.
Hva med Norge?
Norge er også et litt annerledes land. Hos oss er medianalderen litt over 40 år, og den ligger altså på et litt eldre nivå enn de fleste andre land i verden. Vi kan i snitt forvente å leve nesten 83 år. Befolkningen i Norge forventes også å stige, og i 2034 regner man med at vi passerer 6 millioner innbyggere.
Over 80% bor i urbane strøk, og også her i Norge forventes denne andelen til å fortsette å stige. De aller fleste finner man rundt Oslofjorden. Over 50% av innbyggerne i Norge bor i det sentrale Østlandsområdet, fulgt av områdene rundt større byer på Vestlandet og i Midt-Norge.
Veien videre?
Kampen om knappe ressurser tilspisser seg. Koronapandemien førte med seg store forstyrrelser i verdenshandelen, og når krigen i Ukraina brøt ut ble også en av verdens viktigste mateksporter stoppet. Prisene på både mat, energi og kunstgjødsel har skutt i været. Ukraina og Russland står for 53 prosent av den globale handelen med solsikkeolje og frø, samt 27 prosent av markedet for hvete.
Ukraina er også den største mateksportøren til fattige og konfliktrammede land som f.eks. Jemen, Bangladesh, India, Etiopia, Libanon og Palestina. Knapphet på ressurser kan medføre nye spenninger og forsterke pågående konflikter, både mellom stater og mellom ulike grupper innad i en stat. Resultatene kan være mange. Sult, folkevandringer, konflikt og til og med krig. Ringvirkningene er altså store, langt utenfor den pågående krigens kjerneområde.
Det store spørsmålet er om planeten tåler en ytterligere befolkningsvekst. Etterspørselen etter mat øker, og ressursene strekker ikke til. Overbefolkning er en utfordring som må tas på alvor. Det er imidlertid ikke noen enkel løsning på dette. Ulike tiltak, som begrensninger i antall barn og lignende, har ofte hatt uønskede konsekvenser.
Likevel må vi huske at vi har flere tusen år med menneskets historie bak oss, og lenge har det vært en kamp mellom ressurser – og lenge har vår teknologiske innovasjon vært ett steg lengre frem. Hvordan vi skal møte de grunnleggende behovene til 9 milliarder mennesker vet vi ikke enda. Men til nå har vi alltid funnet løsninger.