Siden ikke-spredningsavtalen (NPT) ble vedtatt i 1968, har et knippe stater ulovlig blitt med i den såkalte ‘atomklubben’. De nyeste medlemmene skiller seg på mange måter fra de etablerte atommaktene, og byr på nye utfordringer relatert til avskrekking.
Hovedsakelig har verdenssamfunnet forsøkt å kontrollere atomvåpen gjennom nedrustning og våpenkontroll. Forhandlingene om ikkespredningsavtalen (NPT) var sterkt preget av uenighet mellom statene som var uvillige til å gi opp sine atomvåpen, og den store gruppen land som ønsket teknologien for fredelig energiproduksjon. Kompromisset ble at de fem permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd – USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Sovjetunionen (nå Russland) – lovlig fikk beholde sine kjernevåpen. I bytte skulle de dele teknologi og ekspertise med andre land for fredelige formål.
Avtalen er i dag det viktigste rammeverket for å hindre at flere stater bruker atomteknologi for å utvikle våpen. Likevel velger enkelte å trosse forbudet, og viser seg lite forhandlingsvillige. Landene som har entret atomklubben etter NPT er foreløpig Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Under Den kalde krigen sto rivaliseringen hovedsakelig mellom stormaktene USA og Sovjetunionen, og frykten for atomkrig preget verdenssamfunnet. I vår tid preges imidlertid marerittscenarioene av de nye atommaktene.
Avskrekking
Uglesommerfuglen har merker på vingene som ligner ugleøyne, for å skremme bort småfugl fra å angripe. Vi kaller dette konseptet avskrekking, og det står helt sentralt i spørsmål om atomvåpen. I bunn og grunn handler avskrekking om å stoppe noen fra å angripe, ved å framvise troverdig evne til å gjengjelde angrepet med så stor kraft at vinningen går opp i spinningen for angriperen.
For at avskrekking skal fungere, må den man kommuniserer trusselen til ikke bare forstå trusselen, men også stole på at den er troverdig. Mottakeren må også vurdere risiko, og ha et ønske om å beskytte seg selv mot unødvendig fare. Avskrekking ved hjelp av atomvåpen står her i en særstilling. Grunnen er ikke bare atomvåpenets enormt destruktive evne, men også hvor raskt atomvåpen kan forårsake massiv ødeleggelse.
Det hersker en generell enighet om at det er jakten på sikkerhet og statens mål om overlevelse som er hovedmotivasjonen bak anskaffelsen av kjernevåpen. Fellesnevneren blant de nye atomvåpenstatene, samt dem som har ønsket å anskaffe seg kjernevåpen, er at alle befinner seg i en presset sikkerhetssituasjon.
De nye, ulovlige medlemmene
Til tross for at man gjennom NPT-avtalen i 1968 ble enige om at ingen flere stater skulle anskaffe atomvåpen, har som nevnt Israel, India, Pakistan og Nord-Korea siden blitt atommakter. I tillegg hadde Irak under Saddam Hussein et pågående atomvåpenprogram, og Iran har det fremdeles. Sistnevnte er likevel noen år unna å utvikle kjernevåpen, og det irakiske atomprogrammet forble begrenset frem til Saddams fall.
Samtlige av de nye atommaktene har pågående militær rivalisering med naboland. India og Pakistan har ved flere anledninger endt i voldelige sammenstøt på grunn av konflikten i Kashmir. Israel står på sin side i en særstilling når det kommer til et anstrengt forhold til mange av landene i sin region. Nord-Koreas argeste fiende, Sør-Korea, er alliert med verdens største militærmakt, USA.
Statene det knyttes mest bekymring til i dag er Pakistan, som har hatt atomvåpen siden 1998, og Nord-Korea, som gjennomførte sin første vellykkede prøvesprengning i 2006. Muligheten for at Iran utvikler kjernevåpen i fremtiden stjeler også nattesøvn fra mange som jobber med feltet. Frykten er at rivalisering og konflikt mellom stater skal eskalere. Dette kan skje bevisst, ved at en part trapper opp. Det er imidlertid mer sannsynlig at eskalering skjer ufrivillig midt i en krise, på grunn av misforståelser eller ulykker.
Dagens utfordringer
Atomavskrekking er nå først og fremst utfordret av at økningen i antallet atomvåpenstater gjør det mer komplisert å sende tydelige signaler til hverandre. Alliansene mellom noen av dem har vært skiftende, og de rivaliserer med ulike land. I tillegg praktiserer statene ulike former for atomavskrekking, også kalt atomvåpendoktriner. Dette vises i forskjellige kommandorutiner og våpentyper, samt kommunikasjon om når, hvordan og under hvilke omstendigheter de kan tenke seg å bruke kjernevåpen.
Under Den kalde krigen var fiendelinjene tydelige. Atomavskrekking baserte seg først på gjensidig ødeleggelse, også kjent som mutually assured destruction eller «MAD». Både USA og Sovjetunionen truet med et storstilt atomangrep som respons på all bruk av militærmakt, uansett hvor begrenset provokasjonen måtte være. Denne såkalte terrorbalansen har fått mye av æren for at det aldri brøt ut noen direkte konfrontasjon mellom de to.
Etter hvert ble det stilt spørsmål ved troverdigheten til denne doktrinen. Det virket lite sannsynlig at noen av partene skulle risikere gjensidig selvdestruksjon for hva som helst. Som et svar på troverdighetsproblemet vokste det frem en doktrine kjent som «fleksibel respons». Her skulle responsen være mer proporsjonal, noe som åpnet opp for mer begrenset bruk av atomvåpen i en konflikt.
I dag er truslene mindre ekstreme enn gjensidig, total ødeleggelse, men til gjengjeld mer uforutsigbare. Dette knytter seg først og fremst til at kun USA og Russland har nok atomvåpen til å utslette fienden fullstendig. De mindre mektige atomstatene må derfor kompensere for at de har færre våpen. En vei mot å oppnå dette er å gjøre seg selv farligere på andre måter. Dette kan eksempelvis innebære at man truer med å være førstemann til å bruke atomvåpen eller tar i bruk risikable kommandorutiner.
Det første steget
India og Pakistan har en lang historie med voldelig konflikt, som foreløpig ikke har eskalert til bruk av atomvåpen. Pakistanske myndigheter er imidlertid åpne om at de kan være den første til å bruke atomvåpen i konflikten med India. Situasjonen er kanskje den med størst potensiale for å eskalere grunnet misforståelser eller ulykker. Det er for eksempel ikke gitt at pakistanske myndigheter og militæret er enige om når terskelen for å ta i bruk et atomvåpen er nådd.
Nord-Korea har tatt samme posisjon som Pakistan når det kommer til førstegangsbruk. Landet har relativt få atomvåpen, mens Sør-Korea er alliert med langt mektigere USA. Det er ingen tvil om at USA, på vegne av Sør-Korea, har evnen til å jevne Nord-Korea med jorden. Det er gjerne den svakeste parten som forsøker å avskrekke gjennom trusselen om å slå til først. Nord-Korea spiller da på frykten for at konflikten raskt vil komme ut av kontroll.
Hvis den sterkeste staten er overbevist om at dens svakere fiende vil slå til, skaper det likevel raskt et insentiv til å komme den andre i forkjøpet. Dette vet den svakeste parten, og dermed har også denne staten et insentiv til å være først. En slik ond spiral er vanskelig å komme seg ut av for de rivaliserende statene.
Få i vår del av verden vil tro på at Sør-Korea eller USA ønsker å utslette Nord-Korea. For en isolert leder som Kim, med få allierte han kan stole på, kan en slik mulighet likevel fremstå som svært truende selv om den er usannsynlig. Dynamikken man frykter at kan oppstå hvis den svakeste parten føler seg trengt opp i et hjørne, kalles ofte «use them or loose them» – altså at avgjørelsen om å bruke atomvåpen blir tatt fordi en leder er overbevist om at man ikke vil ha muligheten senere.
Misforståelser og kommunikasjon
Språket som brukes for å kommunisere om atomvåpen mellom stater er gjerne signaler. Det kan bestå av implisitte trusler, militærøvelser, prøvesprengninger, våpenpresentasjoner og nøye planlagte mediestunt. Behovet for hemmelighold kommer ofte i veien for klar og tydelig tale, selv i tilfeller der stater kommer med direkte trusler.
For å unngå at stater tar i bruk atomvåpen som følge av misforståelser eller feiltolkninger av signaler, er det avgjørende at atomvåpenstater forstår hverandre og har åpne kommunikasjonskanaler. Enkelte situasjoner førte Sovjetunionen og USA skremmende nærme atomkrig under Den kalde krigen. Særlig Cubakrisen i 1961 satte en støkk i landenes politiske lederskap, og en såkalt «hotline» ble satt opp slik at lederne kunne snakke direkte med hverandre under en krise.
I dag har flere av verdens atommakter dårlige kommunikasjonsmuligheter med hverandre. De har heller ikke de samme erfaringene med atomkriser som de mer etablerte atommaktene har opparbeidet seg. I en krise kan uerfarne ledere for eksempel være mer villige til å ta i bruk aggressiv retorikk. Dette utfordrer avskrekking ved at det kan oppstå misforståelser, som kan få fatale konsekvenser.
Interne forhold kan avgjøre
Ingen stater er fullt ut åpne om sine atomvåpen, men den interne politiske situasjonen i en atomstat kan ha stor innvirkning på kommunikasjon og trusselnivået. Verdens mest lukkede land, Nord-Korea, deler eksempelvis svært lite informasjon om sine atomvåpenlagre og hva som skal til for å ta dem i bruk. Landets isolasjonspolitikk gjør det svært vanskelig med direkte og åpen kommunikasjon. Når det nord-koreanske regimet deler informasjon, har det som regel kommet i form av nøye regisserte våpenpresentasjoner og prøvesprengninger. Tvetydige signaler kan lettere misforstås, og i verste fall føre til eskalering på Koreahalvøya.
Pakistan er på sin side internt ustabilt, og sliter spesielt med at en rekke terrororganisasjoner opererer i landet og utfordrer myndighetene. Flere av dem har tilknytning til militæret. Et samlet fagmiljø er urolige for at landets atomvåpen kan havne i hendene på en ekstrem gruppe, selv om Pakistan hevder de har kontroll.
Begrenset forståelse av interne forhold hos de nye atommaktene gjør det svært krevende for andre stater å tolke signaler. Lite og upålitelig informasjon i en krise kan lede til føre-var-beslutninger hos begge parter. Dårlig kommunikasjon påvirker også tilliten mellom land og ledere, og legger grunnlag for misforståelser.
Interesser og preferanser
Enda mer utfordrende blir kommunikasjon, forståelse og tillit når stater har ulike sikkerhetsinteresser. Tidligere antok man at stater nesten utelukkende ønsket seg atomvåpen for å garantere egen overlevelse og suverenitet. Det er ingen tvil om at dette er viktig, men å bli en kjernevåpenstat kan også bety mer enn nasjonal sikkerhet.
Atomvåpen kan nemlig gi en liten stat både makt og høyere status. Dette ble tydelig etter at Kim Jong-un og Donald Trump truet hverandre offentlig i 2017, for siden å møtes som hjertelige venner et år senere. Dette var første gang en sittende, amerikansk president møtte en nord-koreansk leder. Kim fikk dermed til noe historisk, som det var usannsynlig at han hadde fått til uten atomvåpen.
Det antas ofte at atomvåpen gjør stater mer forsiktige, fordi konsekvensene ved en konfrontasjon blir så mye større. De nye atomvåpenstatene har til dels utfordret dette synet, når noen av dem viser større risikovillighet og mindre kompromissvilje i møte med sterkere motstandere. Særlig Nord-Korea og Iran har vist at de er villige til å trosse omfattende sanksjoner og internasjonal fordømmelse.
Viljen til å ta risiko
Etter bombingene av Hiroshima og Nagasaki i Japan under Den andre verdenskrig, utviklet det seg en slags moralsk kode om at disse våpnene aldri bør brukes igjen, og at man aktivt må jobbe for å unngå det. Under forhandlingene som ledet frem mot ikke-spredningsavtalen var dette særlig tydelig. Politiske ledere, befolkning og det internasjonale sivilsamfunnet viste at de var skeptiske eller direkte i opposisjon til atomvåpen.
Det er imidlertid ikke slik at alle politiske ledere nødvendigvis føler det samme. Et autoritært lederskap har færre sperrer og kontrollmekanismer som kan stoppe dem fra å handle slik de ønsker. Dette er bekymringsverdig når det kommer til håndtering av atomvåpen. Terskelen for å true med å bruke atomvåpen for politisk vinning kan tenkes å være lavere for ledere med få begrensninger på maktutøvelsen. Nord-Korea og Irans politiske ledelse har eksempelvis vist at de er villige til å ta stor risiko for å oppnå sine mål.
Avskrekking har også bygget på antakelsen om at en stat ønsker å beskytte seg selv og sine innbyggere. En autoritær leder med færre betenkninger rundt det å gamble med egen sivilbefolknings liv og helse, vil ikke nødvendigvis frykte gjengjeldelse på samme vis som andre.
Usikker og uforutsigbar fremtid
India og Pakistan anses som den minst stabile relasjonen mellom to atommakter i dag, og lite peker mot at forholdet mellom dem blir vennligere med det første. I tillegg har Putins trusler om bruk av kjernevåpen siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, skapt reell bekymring rundt stabiliteten til forholdet mellom stormaktene for første gang på lenge.
Om flere nye stater entrer atomklubben kan dette skape en uønsket dominoeffekt på verdensbasis. Skulle for eksempel Biden ikke klare å redde Iran avtalen som Trump trakk USA ut fra i 2018, er det mulig at det iranske atomprogrammet kan lykkes i å utvikle kjernevåpen i fremtiden. Skjer det, så er det høyst sannsynlig at Saudi-Arabia vil følge relativt raskt etter med sitt eget program. Det ville skapt enda mer spenning mellom Iran og erkerival Israel. Sistnevnte og Saudi-Arabia ville i så fall blitt et nytt antagonistisk par med atommakter.
Det knytter seg stor spenning til hvordan rivaliserende atommakter vil forholde seg til hverandre fremover. Spredningen av atomvåpen har vært mindre enn mange skeptikere og dommedagsorienterte kritikere forventet. Likevel dukker det med ujevne mellomrom opp en ny atommakt, som kompliserer det internasjonale politiske landskapet ytterligere. Internasjonalt diplomati, sikkerhetsgarantier og forsiktighet har til nå vært nok til å hindre partene i å krysse terskelen i en krise. Det er imidlertid ingen garanti for fremtiden.