Vårt broderland Sverige har en lang og til tider turbulent historie. Landet har gått fra å være Østersjøens stormakt, til den alliansefrie og fredelige naboen vi har i dag. Nå blåser imidlertid en ny vind over landet.
Sveriges ubestridte stormaktstid var på 1600-tallet. Da kontrollerte landet store deler av Østersjø-området, inkludert de baltiske statene og Finland. På begynnelsen av 1800-tallet var den epoken over. Gjennom de to verdenskrigene holdt Sverige seg nøytralt. I 1949 kom politikken som skulle prege Sverige gjennom hele etterkrigstiden – «Alliansfrihet i fred syftande till neutralitet i krig».
Allikevel satset Sverige mye på å utvikle et sterkt forsvar i denne perioden. På 1950-tallet hadde Sverige et av verdens sterkeste flyvåpen, og var i ferd med å utvikle atomvåpen. Gjennom årene som fulgte utviklet Sverige en betydelig forsvarsindustri, med utstrakt eksport til verdensmarkedet.
Selv om et NATO-medlemskap den gangen ikke var ønsket, samarbeidet Sverige allikevel tett med bl.a. USA og Storbritannia under Den kalde krigen. Eksempelvis inngikk Sverige en hemmelig avtale om signaletterretning, i bytte mot amerikansk militært materiell. I frigjorte dokumenter fra USA går det også fram planer om amerikansk militær støtte, dersom det skulle komme et angrep på Sverige fra Sovjetunionen.
Etter Den kalde krigens slutt på begynnelsen av 90-tallet, skar Sverige gradvis ned på Forsvaret. De siste årene har imidlertid prosessen med å bygge det opp igjen startet for fullt. De sikkerhetspolitiske omgivelsene er i endring, og det har hatt sterk påvirkning på svensk politikk.
I desember 2020 vedtok Sverige sin nyeste langtidsplan, «Totalförsvaret 2021 – 2025». Dokumentet gir rammen for virksomhet og innretning for det svenske forsvaret i perioden 2021-2025, og kom som et resultat av en lang og tidvis opphetet forsvarsdebatt gjennom de fire årene som har gått siden forrige langtidsplan. Med denne langtidsplanen legges det sterk vekt på koblingen mellom sivil beredskap og militært forsvar. Langtidsplanen bygger på en analyse fra Försvarsberedningen, som la fram sin rapport året før.
Försvarsberedningen
Den svenske Försvarsberedningen er et viktig forum, der Sveriges regjering koordinerer svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk med representanter fra alle partiene i Riksdagen. Formålet er å oppnå en bred enighet rundt svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Denne gangen lyktes man, og alle de åtte partiene stiller seg bak planen som nå er vedtatt.
I tillegg til riksdagspartiene sitter det også ulike eksperter og sakkyndige i Försvarsberedningen. Etater som Justis-, Utenriks-, Forsvars- og Finansdepartementet, samt Forsvaret, Försvarets materielverk og Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (tilsvarende Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) er alle representert.
I mai 2019 la de fram sin sluttrapport «Värnkraft – Inriktningen av säkerhetspolitiken och utformningen av det militära försvaret 2021-2025». I denne rapporten går de gjennom utviklingen i de sikkerhetspolitiske omgivelsene, og hvilke konsekvenser det kan ha for Sverige. De kommer også med sine anbefalinger om hvordan den svenske sikkerhetspolitikken bør innrettes, og hvordan det militære forsvaret skal utvikles.
Denne gangen var det av stor betydning å se dette i sammenheng med totalforsvar og sivil beredskap. I 2017 la Försvarsberedningen fram delrapporten «Motståndskraft – Inriktningen av totalförsvaret och utformningen av det civila försvaret 2021–2025». Her var fokuset på innretningen av totalforsvaret og de sivile delene av denne. Begge rapportene la samlet grunnlag for den helhetlige langtidsplanen som nå ble vedtatt.
Økt sikkerhet og stabilitet
Hovedmålet for svensk sikkerhetspolitikk er økt sikkerhet og stabilitet. Samtidig som styrkingen av Totalforsvaret fortsetter, skal det satses sterkt på det militære forsvaret i den nye langtidsplanen. Mer personell skal inn i strukturen. Nytt materiell skal anskaffes, og nye militære kapabiliteter skal utvikles. Forsvaret skal øke i volum og tilstedeværelse rundt i landet. Både oppsettet i krigsstrukturen og antallet vernepliktige som utdannes skal økes betraktelig.
Verneplikt
I 2010 valgte Sverige å la verneplikten «hvile i fredstid», og avskaffet dermed også vernepliktsforsvaret. Siden slutten på Den kalde krigen hadde man kalt inn stadig færre til førstegangstjeneste. Nå anså man ikke lenger nytteverdien stor nok, og valgte å gå over til et yrkesforsvar. Det var imidlertid ikke noe stort flertall som fattet denne beslutningen.
I avstemmingen i Riksdagen endte stemmetallene på 153 for og 150 mot. Beslutningen ble heller ingen stor suksess. Allerede i 2014 gjeninnførte man muligheten til å kalle inn allerede utdannet mannskap til repetisjonsøvelse, og i 2017 gjeninnførte man også førstegangstjenesten. Nå skulle også verneplikten gjelde begge kjønn.
I 2019 ble 4 500 svensker kalt inn til førstegangstjeneste, herav litt over 700 kvinner. En god del falt fra underveis, slik at det kun var litt over 3500 som fullførte utdanningen. I langtidsplanen går man nå inn for å øke inntaket, til å kalle inn 8000 om året.
Totalforsvarsplikt
Alle mellom 16 og 70 år, som er bosatt i Sverige, omfattes av en totalforsvarsplikt. Loven om dette trådte i kraft i 1995, og gjelder både kvinner og menn. Når man gjeninnførte verneplikten i 2017, var det med basis i disse lovhjemlene.
Men verneplikt er bare en av tre muligheter til å bli pålagt totalforsvarsplikt. Man kan også pålegges sivil tjenesteplikt, innenfor f.eks. redningstjenesten. Og, som i Norge, kan man bli pålagt allmenn tjenesteplikt dersom det er behov, eksempelvis i forbindelse med naturkatastrofer eller store ulykker.
Større struktur og nytt materiell
I tillegg til at flere skal inn til førstegangstjeneste, skal også den svenske krigsorganisasjonen bli større. Fra dagens 60 000, skal den opp til 90 000 innen 2030. Nye avdelinger skal på plass for å styrke forsvarsevnen.
Den svenske hæren skal settes opp med to mekaniserte brigader. Dette skal på plass i inneværende periode. Det skal også startes en organisering av en tredje mekanisert brigade og redusert motorisert brigade beregnet på Stockholmsregionen. De militære avdelingen på Gotland skal forsterkes. I tillegg skal man forberede organiseringen av en ny divisjonsstab, en divisjonsledelsesbataljon og to divisjonsartilleribataljoner.
Luftforsvaret skal forsterkes med de nye jagerflyene, Jas Gripen E, i tillegg til Jas Gripen C/D som de allerede har. Det understrekes at disse flyene vil være en viktig del av krigsorganisasjonen også etter 2030. Man vil også anskaffe jaktroboter og utvikle telekrigskapabilitet. Langtrekkende rakettforsvar skal anskaffes i perioden 2026 – 2030.
Sjøforsvaret skal få to nye fartøy, og de eksisterende Visby-korvettene skal oppgraderes. Antallet ubåter skal økes fra 4 til 5, og det skal opprettes ytterligere en amfibiebataljon i Göteborg.
Heimevernet skal forsterkes med nytt materiell, kjøretøy, sensorer og mørkekapasitet. Cyberforsvaret vil også styrkes, og kobles tettere på sivile aktører innenfor totalforsvaret.
Internasjonalt samarbeid
Den nye langtidsplanen slår fast at det internasjonale samarbeidet styrkes. I 2021 hadde Sverige formannskapet i OSSE. Landet har lenge deltatt aktivt i adskillige FN-operasjoner, så vel som NATO-ledede operasjoner. I alle årene som Sverige har hatt sin alliansefrihet, har samarbeidet med NATO allikevel vært tett. Fra NATOs Partnership for Peace ble opprettet i 1994, har Sverige vært et aktivt deltakerland. På linje med mange andre partnerland, har Sverige hatt styrkebidrag i alle større, NATO-ledete operasjoner etter den kalde krigen. Den 18. mai 2022 tok Sverige sammen med Finland skrittet fullt ut, og leverte sine søknader om å bli medlemmer av NATO.
De felles søknadene var symboltunge. Samarbeidet i Norden er generelt i kontinuerlig utvikling, også innen forsvar, sikkerhet og beredskap. Sentralt i dette er Nordefco, et fem-parts forsvarssamarbeid der alle de nordiske landene deltar. Det svært tette samarbeidet med Finland står imidlertid i en særstilling for det svenske forsvaret. Allerede nå er de to landenes forsvar tett integrert, og utviklingen bare fortsetter. I tillegg til det gode naboskapet og felles sikkerhetspolitiske omgivelser i Østersjø-området, er det også sterke, historiske bånd mellom Sverige og Finland.
Svensk-finske bånd
Fra slutten av 1100-tallet og framover var Finland en integrert del av Sverige – omtalt som Sveriges «Östra Rikshalva». På 1600-tallet var Sverige blitt en betydelig stormakt i Østersjø-området, og kontrollerte det meste av kystlinjene. Krigene var imidlertid tallrike. Områdene som i dag er de baltiske statene gikk etter hvert tapt til Russland.
På begynnelsen av 1800-tallet herjet Napoleonskrigene i Europa. Allianser og fronter skiftet underveis. Sverige havnet på nytt i strid med sin tidligere koalisjonspartner, Russland. I den såkalte finskekrigen i 1808-1809 mistet Sverige kontrollen over «den östra rikshalvan» til russerne, som dermed sikret seg større buffer til datidens russiske hovedstad, St. Petersburg.
Dette var et hardt slag for Sverige. Med tapet av Finland mistet Sverige 25% av befolkningen. Mange av de var svenskspråklige, og hadde tette bånd til Sverige. En tredjedel av territoriet gikk også tapt, og krigen førte til at Kong Gustav IV Adolf ble avsatt.
Tapet av Finland var også bakgrunnen for at Sverige i 1814 skulle få Norge som kompensasjon, da krigsoppgjøret etter Napoleons nederlag skulle tas. Norge ønsket imidlertid selvstendighet og vedtok en egen grunnlov. Dette førte til Sveriges siste krigshandling; angrepet på Norge i juli 1814. Sveriges stormaktsambisjoner var med det avsluttet.
Allianse på flere fronter
Mange tradisjoner og strukturer forble imidlertid like i Sverige og Finland, særlig innen forsvarssektoren. Gjennom de senere årene har de sikkerhetspolitiske båndene mellom Sverige og Finland vokst seg stadig tettere. Fra den spede begynnelsen i 2009 har man fått på plass en rekke lovendringer for å forenkle og operasjonalisere samarbeidet.
Våren 2014 vedtok man en handlingsplan for å utvikle felles ressurser og kapasiteter, øke interoperabiliteten og skape en tettere dialog om felles, sikkerhetspolitiske utfordringer. Denne første planen avgrenset imidlertid det skisserte samarbeidet til fredstidsoperasjoner. Dette er nå endret.
Høsten 2020 vedtok nemlig Riksdagen en ny proposisjon. Nå gjøres det enklere for finske styrker å operere på svensk jord. Om Sverige anmoder om det, kan for eksempel Finland sende marinefartøy for å delta i patruljeringen av svenske farvann. Men denne gangen åpnes det også for at samarbeidet kan videreføres i krise og krig. Om situasjonen skulle kreve det, sparer man altså mye tid på unngå politiske avklaringer i Riksdagen, i forkant av en felles operasjon. Regjeringen kan selv fatte beslutning om å be om eller gi støtte. Reaksjonsevnen forbedres dermed betraktelig.
Avtalen gjelder selvfølgelig begge veier, så svenske styrker kan på samme måte operere på finsk territorium, etter anmodning fra den finske regjeringen. Det er undertegnet et Memorandum of Understanding om forsvarssamarbeid mellom de to landene. Selv om man ikke bruker ordet forsvarsallianse, kan man vel trygt si at dette tette samarbeidet begynner å ligne ganske mye på nettopp det.
I løpet av noen måneder vil vi få vite om vi også kan ønske våre to nordiske naboland velkomne til NATO som fulle alliansemedlemmer. I såfall vil det være en ytterligere styrking av sikkerheten i Norden.