Undervisningsopplegg: Internasjonale organisasjoner

Den første verdenskrig (1914-1918) skapte vilje blant verdens nasjoner til å organisere seg for å sikre freden. Folkeforbundet ble grunnlagt den 25. januar 1919 som en del av Versailles-traktaten. Folkeforbundet ble etablert for å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom medlemslandene, og forbedre arbeids- og levevilkår i verden.

Selv om Folkeforbundet spilte en sentral rolle i å løse flere mindre konflikter på 1920-tallet, var den ikke i stand til å forhindre Den andre verdenskrig. Likevel ønsket verdens ledere å videreføre tankene bak Folkeforbundet etter krigen, men under navnet De forente nasjoner (FN). Det ble ansett som helt sentralt å utforme en organisasjon som de mektigste landene kunne være en del av. Bare slik kunne sannsynligheten for ny krig  minimeres.

FN er derfor ikke en overnasjonal organisasjon som kan bestemme over hva medlemslandene skal gjøre – til det står prinsippet om nasjonal suverenitet altfor sterkt. FN er en mellomstatlig organisasjon som ikke har mer makt enn hva medlemsstatene ønsker at den skal ha. Organisasjonen er dermed verken en verdensregjering eller et verdenspoliti, men en arena der så å si alle verdens land møtes for å diskutere felles problemer og utfordringer som kan true verdensfreden.

Det at FN er en mellomstatlig organisasjon vil også si at den har begrensede muligheter til å gripe inn hvis noen av medlemmene bryter FN-pakten. Likevel er FN den eneste verdensomspennende organisasjonen som finnes. Hovedmålet er å skape en fredelig verden, og FN er tillagt noen særegne virkemidler for å ivareta dette.

Da NATO ble opprettet sa den første generalsekretæren, den britiske generalen lord Hastings Ismay, at man trengte alliansen for ”å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede”. I det store og hele var dette også beskrivende for NATOs virke i starten av Den kalde krigen.

I Europa var man livredde for at det skulle bryte ut en ny krig. Sovjetunionens handlinger i Øst-Europa skremte mange i Vesten. Særlig invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1948 var essensiell for tanken om opprettelsen av NATO. Det var stor frykt for at USA ville trekke sine styrker ut av Europa, og gå tilbake til isolasjonspolitikk, slik som etter Den første verdenskrig. I tillegg var det frykt for at Tyskland ville vokse seg stor og mektig, og at det igjen kunne bryte ut krig.

Løsningen på alle disse tre problemene var NATO. Forsvarsalliansen skulle garantere medlemmenes sikkerhet mot et eventuelt sovjetisk angrep. I tillegg skulle organisasjonen være en garanti for at USA ville forbli engasjert i hva som skjedde på det europeiske kontinentet, og en mulighet til å holde kontroll på gjenreisningen av Tyskland.

Forsvarsalliansen er tuftet på Den nordatlantiske traktat, også kalt Atlanterhavspakten der artikkel V er særlig sentral. Den legger til grunn at et angrep på ett eller flere NATO-medlemmer er et angrep på alle. Alle allianselandene vil dermed kunne utøve retten til kollektivt selvforsvar.

Organisasjonen har fra sin opprinnelse gjennomgått en kraftig utvikling fra å ha et klart definert trusselbilde med fokus på forsvar av eget territorium, til å være en aktiv bidragsyter i internasjonale krisehåndteringsoperasjoner.

EU kan karakteriseres som et helt unikt fredsprosjekt. I de senere årene har unionen jobbet for å sikre fred også utenfor sine egne grenser. Fra starten var det imidlertid det økonomiske samarbeidet som stod i fokus. Det politiske, for ikke å nevne det militære, samarbeidet kom i bakgrunnen.

Dette har ført til en oppfatning av at EU er en økonomisk kjempe, en politisk dverg og en militær mark. Beskrivelsen kunne kanskje vært passende før slutten på Den kalde krigen, men EUs utvikling de siste årene bidrar til å male et mer nyansert bilde av EUs politiske og militære evner.

EU er en blanding av overnasjonalt og mellomstatlig samarbeid med et svært bredt spekter av samarbeidsområder, og skiller seg derfor fra de fleste andre internasjonale organisasjoner. Forsøket på å videreutvikle integrasjonen i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken viser også at EU ønsker å heve sin rolle til noe mer enn en internasjonal, økonomisk aktør. Norge samarbeider tett med EU og det er flere bilaterale avtaler mellom Norge og EU. Unionens utvikling har derfor stor relevans for Norge.

Dagens OSSE hadde sitt utspring i en rekke konferanser under Den kalde krigen. Formålet var å skape en felles møteplass for landene fra Øst- og Vest-Europa. Særlig i de siste årene av Den kalde krigen var det mye fokus på nedrustningsavtaler og gjensidig tillitsskaping mellom de to blokkene.

I årene etter Den kalde krigen ble konferansene mer institusjonalisert og arbeidsoppgavene mangfoldig. I dag jobber ikke OSSE bare med tillitskapende tiltak. Organisasjonen arbeider med direkte konfliktavverging, krisehjelp, arbeid for menneskerettigheter, samt økonomisk, teknisk og økologisk samarbeid. I tillegg har medlemsmassen blitt utvidet.

Det som i utgangspunktet var en møteplass mellom partene i Den kalde krigen, er i dag blitt verdens største regionale sikkerhetspolitiske organisasjon. 57 stater fra Europa, Sentral-Asia, samt USA og Canada, er med i OSSE.