Sahel: Et nytt geopolitisk landskap

Mali, Burkina Faso og Niger har de siste årene vært preget av statskupp og autoritær konsolidering. Overgangsregimene, som opprinnelig lovet å gjenopprette demokratiet, har i stedet forlenget sin egen makt. Sahel står i en ny geopolitisk virkelighet.

Sahel, området sør for den afrikanske Sahara-ørkenen, betegnes ofte som verdens mest konfliktfylte region. Utfordringene statene her står ovenfor er sammensatte. Ekstrem fattigdom, klimautfordringer, internasjonal terrorisme og matmangel er bare noen av stikkordene. Ettersom store deler av befolkningen befinner seg i en desperat situasjon, ser enkelte ingen annen utvei enn å ty til vold for å tilegne seg livsnødvendige ressurser.

Siden 2013 har Mali blitt fulgt tett av verdenssamfunnet, etter at det brøt ut krig mellom islamistiske grupper, separatister og maliske myndigheter. Konflikten har de siste drøyt ti årene vært blant de mest alvorlige konfliktene i Sahel. I løpet av de siste par årene har regionen vært utsatt for en rekke kupp. Det har ført til et stort geopolitisk skifte i regionen.

Siste av en rekke kupp

I juli 2023 ble presidenten i Niger avsatt i et militærkupp. Presidenten, Mohamed Bazoum, ble arrestert av sine egne livvakter. Kort tid etterpå kunngjorde den militære lederen oberst Amadou Abdramane at forsvaret og sikkerhetsstyrkene i landet var bestemt på å sette en stopper for presidentens regime. Dette hevdet de selv bygger på en misnøye mot regimets mislykkede forsøk på å slå tilbake islamistiske grupper med tilknytning til al-Quaeda og IS (Den islamske stat). Militærkuppet har blitt fordømt av blant annet FN og USA.

Samtidig har opprørerne støtte i deler av befolkningen. Flere tusen mennesker demonstrerte i hovedstaden Niamey til støtte for de militære opprørerne. En stor andel av demonstrantene støtter kuppmakerne fordi de markerer avstand til den gamle kolonimakten, Frankrike. Flere demonstranter har brukt slagordet «Ned med Frankrike», og i slutten av juli ble den franske ambassaden i hovedstaden angrepet.

Trusler om storkrig

Blant afrikanske stater var det stor uenighet knyttet til hvordan man skulle forholde seg til kuppet i Niger. Samarbeidsorganet De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) truet med at de kan komme til å bruke militære virkemidler, dersom de militære lederne ikke ga makten tilbake til presidenten. 11 av ECOWAS 15 medlemsstater gikk med på å starte arbeidet med å opprette en militær «innsatsstyrke» som skulle være forberedt på å gripe inn i konflikten dersom de får ordre om det. Tidligere har ECOWAS grepet militært inn i blant annet Liberia og Gambia.

I tillegg til de militære forberedelsene innførte ECOWAS økonomiske sanksjoner og holdt diplomatiske møter med de militære makthaverne i Niger. Møtene var et siste forsøk på å komme frem til en fredelig løsning på konflikten. Mens representantene fra ECOWAS krevde at det militære styret trakk seg, foreslo kuppmakerne en treårig overgangsregjering ledet av dem selv.

På tross av ECOWAS kunngjøring om at en intervensjonsstyrke var klar til innsats, ble trusselen trukket tilbake. Årsaken til dette var at medlemslandene var dypt splittet. Burkina Faso og Mali – selv styrt av militærjuntaer – advarte om at et angrep på Niger ville bli betraktet som en krigserklæring mot dem. Dermed ble ECOWAS’ rolle som sikkerhetspolitisk aktør og som forsvarer av demokratiske prinsipper kraftig svekket.

Utelukkes fra samarbeid

I etterkant av kuppet har Niger blitt suspendert fra Den afrikanske unionen (AU). Niger er midlertidig utelatt fra å delta i alle organisasjonens organer, deriblant fra arbeidet i komiteer og arbeidsgrupper. Dermed mistet landet innflytelse og påvirkningskraft på det afrikanske kontinentet, og ble satt på sidelinjen av et viktig samarbeidsfellesskap. For at Niger igjen skal kunne tas inn i samarbeidet, krever AU at rettsordenen gjenopprettes i landet.

I takt med bruddet med ECOWAS og utestengelsen fra AU har de tre militærstyrte landene Niger, Burkina Faso, og Mali etablert Alliance of Sahel States (AES) – en ny politisk og militær blokk. Alliansen, som ble annonsert i 2023 og formalisert året etter, skal koordinere sikkerhetspolitikk og økonomisk samarbeid. Etableringen av AES representerer et geopolitisk skifte i regionen, hvor en vestlig orientering viker for et større fokus på samarbeid med Russland, Kina og gulfstatene.

I januar 2025 kunngjorde AES planer om å etablere en felles styrke på 5 000 soldater. Dette er ment å erstatte de tidligere regionale sikkerhetsmekanismene, som ECOWAS’ beredskapsstyrke og den franskstøttede G5 Sahel.

Større terrortrussel

Etter kuppet var det en utbredt frykt blant afrikanske statsledere og internasjonale ledere, at urolighetene i Niger skal føre til en ny oppblomstring blant ulike terrorgrupper. Denne frykten har vist seg å være berettiget. På tross av kuppmakernes lovnader om å bekjempe jihadister mer effektivt har det ikke gitt ønskede resultater. Volden har istedenfor økt. Jihadistgrupper som Jama’at Nusrat al-Islam wal Muslimeen (JNIM) og Islamic State–Sahel Province har intensivert sine angrep, blant annet med droner og improviserte eksplosiver.

Store områder i det nordlige Mali og vestlige Burkina Faso er nå reelt utenfor statlig kontroll. Jihadistene har etablert parallelle strukturer for skattlegging og handel, og mange lokalsamfunn samarbeider med dem av nødvendighet snarere enn ideologi.

Migrasjon

I en rekke år har Niger vært et viktig gjennomfartsland for mennesker som flykter fra krig og fattigdom i Sahel, med et mål om å komme seg til Europa. En vanlig rute har vært å bevege seg gjennom Niger, til Libya og over Middelhavet. EU har samarbeidet med Niger for å forhindre ulovlig migrasjon og menneskehandel. I 2016 innførte presidenten i landet en ny lov mot menneskesmugling, med press så vel som økonomisk støtte fra EU.

Imidlertid, etter kuppet i 2023, opphevet den militære juntaen denne loven som en reaksjon på EU-sanksjoner. Dette ble sett på som et klart signal om at Niger ønsket å distansere seg fra EU.

Til tross for dette har EU forsøkt å opprettholde et visst nivå av samarbeid med Niger. I april 2025 møtte eksperter fra Niger og FNs komité for migrantarbeidere for å diskutere migrasjonsspørsmål, og Niger ble ansett som en viktig aktør i å håndtere ulovlig migrasjon og menneskesmugling.

Likevel er det klart at det tidligere tette samarbeidet mellom EU og Niger har blitt betydelig svekket. EU har fortsatt å støtte humanitære prosjekter i Niger, men det er usikkert i hvilken grad disse prosjektene effektivt adresserer de underliggende problemene knyttet til migrasjon og menneskesmugling.

Demokratisk tilbakegang

Niger har blitt kalt «den siste demokratiske bastionen» i Sahel. Bazoum kom til makten etter et demokratisk valg i 2021. Dette markerte det første fredelige demokratiske maktskiftet i landets historie. Presidenten var en av de mest pro-vestlige lederne i Sahel.

FNs generalsekretær Antonio Guterres kom med en tydelig fordømmelse av kuppet, og uttalte: «Slutt å hindre den demokratiske styringen av landet og respekter rettsstaten». Han krevde også at kuppmakerne må løslate Bazoum og gi ham tilbake makten.

Med seks kupp på tre år i Sahel, mener mange at situasjonen i Niger representerer en større trend i regionen, hvor demokratiske valg blir undergravd av væpnede opprørere.

Russland fyller tomrommet

Forholdet mellom USA og Niger er på et bunnpunkt. Amerikanske myndigheter fordømte kuppet og har kraftig redusert bistand til og diplomatiske tilstedeværelse i landet. I mars 2024 kunngjorde Niger at de umiddelbart ville avslutte sin militære samarbeidsavtale med USA, og krevde at alle amerikanske styrker – rundt 1 000 personer – forlot landet.

Frankrikes forhold til de andre landene i regionen har i gått en tilsvarende retning som den amerikanske. Frankrikes rolle i Sahel har vært sentral siden 2013, da landet lanserte Operasjon Serval, senere utvidet til Barkhane. Målet var å stanse jihadistgruppers fremmarsj.

Men etter år med økende anti-franske protester, beskyldninger om nykolonialisme og manglende resultater, begynte Frankrike å trekke seg ut. Først fra Mali i 2023, deretter Burkina Faso, og til slutt fra Niger i slutten av 2024. Tilbaketrekningen markerer slutten på over ti år med fransk militær tilstedeværelse. For første gang på flere tiår står Sahel uten franske styrker – og uten en tydelig vestlig sikkerhetsgarantist.

I vakuumet som fulgte har Russland rykket inn. Moskva har posisjonert seg som et «antikolonialt» alternativ i Afrika. Siden 2014 har leiesoldater fra den russiske Wagner-gruppen vært utplassert i 19 afrikanske land. Juntaene i Mali, Burkina Faso og Niger har inngått sikkerhetsavtaler og tillatt russiske rådgivere og militære kontraktører å operere i landet. Samarbeidet blir i regionen sett som et uttrykk for uavhengighet fra Vesten, men skaper samtidig nye avhengighetsforhold.

Fra Russlands perspektiv er samarbeidet med Niger og de øvrige Sahel landene av stor interesse. Niger er Afrikas nest største uranprodusent, noe Russland trenger for sine atomprogram. I tillegg bidrar en stor russisk tilstedeværelse i Afrika til å styrke Russlands status som en stormakt.

Et nytt geopolitisk landskap

Med ECOWAS svekket, Frankrike ute og Russland inne, er Sahel godt på i gang med et nytt geopolitisk landskap – men også mot dypere usikkerhet. Kuppmakerne lovnader om et bedre styre og mer effektiv bekjempelse av terrorister har ikke blitt holdt. Med mylderet av utfordringer regionen står ovenfor gjenstår det å se om juntaene evner å håndtere disse, eller om de vil møte en tilsvarende skjebne som sine forgjengere.