Undervisningsopplegg: Europas sikkerhetspolitiske utfordringer

Flere land i Europa har de siste årene blitt mindre demokratiske – både ved sentrering av makt, at domstolene blir mindre uavhengige, samt at menneskerettigheter og opposisjonen svekkes.

De landene som har gått i en mindre demokratisk retning har stort sett vært ledet av partier som fronter en ekskluderende nasjonalisme, men enkelte kan også omtales som antisemittiske eller anti-islamske.

I Øst-Europa har oppgjøret etter Den andre verdenskrigen vært svakere enn i Vest-Europa, og man ser oftere innslag av den tradisjonelle jødisk-marxistiske konspirasjonen, hvor jøder og romfolk er spesielt utsatt, men også et økende fokus på islamisme og ikke-vestlig innvandring.

Ungarn er et land med utbredt høyreekstremisme og statsminister Victor Orbán har selv uttalt at «vi ønsker ikke å være fargerike». For mange representerer Orbán spydspissen i den nye og anti-demokratiske trenden vi ser i Europa. Også Polen har beveget seg i en autoritær retning. En reform fra 2019 svekket domstolenes uavhengighet. EUs øverste domstol (ECJ) har vurdert at reformen er i strid med EU-retten. Dersom Polen ikke etterkommer dommen, kan landet straffes økonomisk. I 2020 vakte det stor oppsikt da rundt 100 polske kommuner gjennom en resolusjon erklærte seg som LHBT-frie soner. Etter massivt press, deriblant fra EU, ble det politiske vedtaket forkastet. Likevel er det et tydelig eksempel på hvordan antidemokratiske tendenser, hvor menneskerettighetene svekkes, ofte rammer både etniske og seksuelle minoriteter.

Tyrkia er et annet eksempel på et land som har gått i en mer autoritær retning. Under president Recep Tayyip Erdogan har vi sett en dreining mot en mer vestlig-skeptisk utenrikspolitikk, der «muslimer mot vesten» og «vestlig konspirasjon mot Tyrkia» har vært en del av retorikken. Erdogan har gjennomført flere reformer som har gitt ham større makt og innflytelse på bekostning av parlamentet. Presidenten har flere ganger vist at han ikke lar seg diktere av andre europeiske land. Blant annet ved å gjøre veien inn i NATO mer tidkrevende og komplisert for Sverige og Finland. Landet kritiseres også for deres behandling av den kurdiske delen av befolkningen.

Gjennom en massiv teknologisk utvikling har mulighetene for å gjennomføre cyberangrep økt. Slike angrep kan blant annet brukes i den hensikt å spionere på en motpart. Dette for å tilegne seg informasjon og data fra enkeltpersoner, virksomheter eller andre stater. Både i 2020 og i 2021 ble det oppdaget slik spionasje mot Stortinget. Resultatet var at både personnumre, kontonumre, bankopplysninger og andre personopplysninger havnet på avveie. Aktørene bak angrepet skal også ha tilegnet seg informasjon om stortingsrepresentanters reiseruter og deres forarbeid til behandling av politiske saker.

Når det kommer til slike angrep er det ofte vanskelig å påvise med sikkerhet hvem som står bak. Er det en kriminell gjeng, en statlig myndighet, eller kriminelle på vegne av statlige aktører? I eksempelet over påviste PST at det var en russisk gruppe med navn Fancy Bear som stod bak cyberangrepet mot Stortinget. Gruppen skal ha tette bånd til Russlands militære etterretningstjeneste (GRU). Trolig ble angrepet utført på ordre fra etterretningstjenesten.

Separatistbevegelser

I en rekke europeiske land ser man grupper som ønsker mer makt til regionene de selv er en del av. Flere av regionene har fått gjennomslag for økt direkte representasjon, mer penger, og økt makt over flere politikkområder. Det er ikke dermed sagt at regionene også ønsker selvstendighet, men heller en desentralisering.

Likevel har vi sett flere eksempler på at mange grupper ikke er tilfreds med dagens Europakart. Det finnes faktisk om lag 70 mer eller mindre seriøse aktive separatistbevegelser i Europa. I EU-parlamentet er det til og med en egen gruppering for partier som søker uavhengighet eller økt autonomi for sine regioner – European Free Alliance – med 45 medlemspartier.

Det er ikke så veldig mange år siden europeiske separatister med ønske om løsrivelse var forbundet med voldsbruk, og selvstendighet har for mange vært en særdeles blodig affære. Selv om disse gradvis har tatt i bruk mer fredelige midler, ser vi fortsatt eksempler på at ønsket om selvstendighet kan skape mye uro. Et nærliggende eksempel er Kosovo-konflikten, som du kan lese mer om her.

Til tross for det store antallet separatistbevegelser, hevder enkelte at separatismen i Europa har dempet seg noe etter Russlands invasjon av Ukraina. Argumentet er at mange i større grad ser fordelene av å være del av en større stat, når det er en mer usikker og uoversiktlig sikkerhetspolitisk situasjon på kontinentet.

Internasjonal terrorisme fra ulike ekstreme aktører utgjør en global sikkerhetstrussel. Selv om det var langt flere terrorangrep og terrorrelaterte dødsfall i Europa på både 80- og 90-tallet, rangerer terror fortsatt høyt på listen over sikkerhetspolitiske utfordringer i Europa. I 2023 var det 24 terrorangrep rettet mot europeiske land. Totalt 7 personer mistet livet i 5 forskjellige land. Antall terrorangrep i Europa har gått ned betraktelig siden 2016 hvor antallet var på 362, likevel utgjør terror fortsatt en stor trussel mot Europa. Etter 7. Oktober 2023 angrepet i Israel, stoppet Tyskland flere planlagte terrorangrep, der gjerningsmennene var angivelig knyttet til Hamas. IS gjennomførte i 2023 også sitt første angrep i Europa på flere år, på svenske fotball tilskuere i Belgia. Med økt spenning i Midtøsten som et resultat av Israels militære aksjon i Gaza konkluderte Global Terrorism Index 2024 med at det forblir en sannsynlighet for relaterte terror handlinger i Europa.

Også i Norge har vi de siste årene sett eksempler på høyreekstrem og ekstrem islamistisk terror. Både terrorangrepet hvor en 21 år gammel mann tok seg bevæpnet inn i al-Noor moskeen i Bærum i 2019 og angrepet mot regjeringskvartalet og Utøya i 2011 er et eksempel på høyreekstrem terror. Masseskytingen mot LHBT-miljøet i Oslo, 25. juni 2022, var et eksempel på et terrorangrep hvor gjerningspersonen var motivert av en ekstrem islamistisk overbevisning.

I PSTs trusselvurdering for 2024 konkluderte de med at det anses som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge i løpet av året.

Både nasjonalt og regionalt arbeides det for å bli bedre rustet til å avverge terror. I EU har lederne har tatt til orde for bedre utveksling av informasjon og etterretning mellom landene for å kunne forhindre angrep, men også for å kunne lette etterforskningsarbeidet i etterkant.

Høyreekstremisme

Høyreekstremisme brukes ofte som en samlebetegnelse på grupper og bevegelser til høyre for de borgerlige og konservative partiene i det parlamentariske systemet. Disse er kjennetegnet ved at de er åpent anti-demokratiske, samt aksepterer bruk av vold som politisk virkemiddel.

Typiske kjennetegn er ekskluderende nasjonalisme, rasisme, fremmedfrykt, autoritære tendenser, disiplin, tradisjonelt familiesyn og strenge kjønnsroller. Andre fellestrekk er motstand mot globalisering og opposisjon mot faktiske eller tenkte politiske og akademiske eliter. I dag kjennetegnes ofte høyreekstreme bevegelser av allmenn innvandringsmotstand, særlig rettet mot innvandring fra muslimske land.

Finanskrisen i 2008 samt flyktningkrisen i 2015 har vært medvirkende årsaker til at høyreekstremisme har fått økt oppslutning i Europa. I dag er det særlig i Italia, Ungarn og Storbritannia de høyreekstreme partiene har mest makt og innflytelse.

Generelt kan man si at høyreekstremisme utgjør to trusler; en trussel mot det politiske systemet, og en allmenn sikkerhetstrussel. Sikkerhetstrusselen dreier seg om terroranslag, vold og ulike typer hatkriminalitet, noe de fleste vestlige demokratier har kapasiteter til å beskytte seg mot.

Trusselen mot demokratiet er imidlertid den farligste. Dersom høyreekstreme partier får fotfeste innenfor demokratiet, kan de fra innsiden være med å forringe en rekke demokratiske verdier og institusjoner. Et tydelig eksempel så man i USA, da sinte Trump-tilhengere stormet kongressen januar 2021. Dette fordi opprørerne ikke ønsket at den demokratisk valgte presidenten, Joe Biden, skulle overta makten etter Donald Trump.

Falske nyheter

Falske nyheter er nyhetslignende saker som bevisst sprer usannheter, propaganda, konspirasjonsteorier eller lignende. Slike saker er ikke noe nytt fenomen, men har økt i takt med digitalisering og sosiale medier.

Dette en stor utfordring for dagens demokratier. Falske nyheter kan undergrave troverdigheten til etablerte medier, men kan også svekke innbyggeres tillit til myndighetene og hele det demokratiske systemet.

Falske nyheter kan også være ledd i en såkalt hybrid operasjon som andre stater eller organisasjoner står bak. Dette så vi ved det amerikanske presidentvalget i 2016, men det har også vært eksempler på utenlandsk innblanding ved europeiske valg.

Falske nyheter kan dermed brukes for å svekke de europeiske institusjonene og demokratiet, samt endre folkets holdninger. Det kan også brukes for å sette nasjonene opp mot hverandre, så mistanke og i verste fall splitte det tette europeiske samarbeidet.

Både koronapandemien og Russlands invasjon av Ukraina har illustrert at også Europas forsyningskjeder kan rammes i krisesituasjoner. Etter at europeiske land besluttet å sanksjonere Russland, har tilgangen til olje- og gass minket. Dette fordi Russland tidligere var den største olje- og gasseksportøren til Europa. Resultatet av mindre tilgang er høyere energipriser.

Også tilgangen på hvete har blitt rammet. Med Russland som verdens største og Ukraina som verdens fjerde største hveteeksportør har totaleksporten blitt svekket. Kamphandlingene i Ukraina har gjort at produksjonen har gått ned, og at landet har måttet beholde mer av den produserte hveten til eget bruk.

Ressursknapphet kan forstås som en sikkerhetspolitisk utfordring av flere grunner. For det første er kamp om ressurser en vanlig årsak til krig og konflikt, både internt i land, men også mellom stater. Den ressursen det kriges mest over i dag er tilgangen til rent drikkevann. Slike konflikter vil trolig øke i årene fremover, i takt med klimaendringer og økt tørke.

For det andre kan økte priser føre til misnøye i befolkningen og dermed utvikle seg til å bli en destabiliserende kraft i et land. I Frankrike førte misnøye mot høye drivstoffpriser til store demonstrasjoner i 2018. Deler av demonstrantene deltok i voldelige sammenstøt med politiet. Bevegelsen fikk tilnavnet «De gule vestene».