Vinteren 2010-2011 utløste Sjasminrevolusjonen i Tunisia det som gjerne omtales som Den arabiske våren – et vidtrekkende opprør i den arabiske verden som søkte omfattende samfunnsendringer.
Den arabiske våren startet den 17. desember 2010 da Mohammed Bouaziz fikk grønnsaksvognen sin konfiskert av tunisisk politi uten grunn. Etter mislykkede forsøk på å ta opp saken med de lokale styresmaktene, satte Bouaziz fyr på seg selv i protest. Han døde den 4. januar 2011 av brannskadene. Det etterfølgende opprøret i Tunisia resulterte i at president Zine el-Abidine Ben Ali måtte gå av.
Protestene som fulgte var rettet mot trekk som preget mange av landene i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011: fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse. Bakgrunnen for de aller fleste demonstrasjonene var ønsket om demokratisering, bedre levekår og tilgang til grunnleggende menneskerettigheter. Demonstrantene kom som regel også med krav om at det sittende regimet skulle trekke seg fra makten.
Betegnelsen «Den arabiske våren» er først og fremst brukt av vestlig media for å beskrive opprørene. Uttrykket har fått mye kritikk, mest fordi ordet «arabisk» ekskluderer alle de andre minoritetene som også deltok i protestene, slik som for eksempel berbere og kurdere. Likevel er begrepet blitt den offisielle betegnelsen som brukes om denne serien av opprør mot sittende regimer i Nord-Afrika og Midtøsten fra januar 2011.
Opprør i en ny tid
Godt hjulpet av sosiale medier som Facebook og Twitter er det blitt enkelt å samordne og spre informasjon. Dette gjorde at kunnskap om prostene og demonstrasjonene under Den arabiske våren spredde seg raskt til andre land. Myndighetene i flere av statene stengte nettsteder i forsøk på å beholde kontrollen.
Likevel resulterte bruken av sosiale medier til at internasjonale medier tidlig ble oppdatert på utviklingen. Dette førte igjen til at det internasjonale samfunnet ble oppmerksom på situasjonen og opprørernes krav. Det tok derfor ikke lang tid før andre land i regionen ble dratt ut i opprør og protester.
Virkemidlene har på tvers av landene i stor grad vært de samme, med bruk av politiske demonstrasjoner og sivil ulydighet. Resultatene av Den arabiske våren varierte fra land til land. Noen steder forble protestene små. I andre land endte det med at sittende regjering bukket under for folkepresset og gikk av. De synligste konsekvensene har derimot kommet der hvor demonstrasjonene utviklet seg til borgerkriger.
10 år etter at opprørene startet er det dessverre en slående likhet ved landene som gikk igjennom Den arabiske våren. Resultatene av det som skulle bli starten på omfattende samfunnsreformer lar vente på seg, og mange steder er situasjonen for innbyggerne forverret.
Sammensatt og internasjonalt
Selv om demonstrantene i hvert land på mange måter var forent i sine krav under Den arabiske våren, er det i ettertid blitt tydelig at det var store interne stridigheter iblant dem. I utgangspunktet så opprøret ut til å dreie seg om misnøye med regimene og de sosiale- og økonomiske forholdene. Med årenes løp er det derimot blitt tydelig at flere underliggende kimer til konflikt også var avgjørende.
Det har blant annet vært en tydelig splittelse mellom de som ønsker å legge vekt på en arabisk nasjonal identitet og de som vektlegger en muslimsk identitet. Videre er det også et by-land skille, der folk i byene ofte er mer vestlig orienterte og mindre konservative enn de på landet.
I tillegg har og fortsetter den regionale rivaliseringen å spille en stor rolle i å holde ustabiliteten ved like. Særlig har den regionale rivaliseringen mellom Iran og Saudi-Arabia vært med å påvirke situasjonen i flere land og bidratt til eskalering av konfliktene.
På toppen av dette har stormaktene interesser i regionen, noe som har vært med å drive konfliktene framover. I et Midtøsten i kaos, hvor flere regimer er blitt styrtet, har det oppstått politiske vakuum. Dette er forhold som radikale islamistiske grupperinger har kunnet utnytte.
Under kan du lese en kort oppsummering av opprørene i de mest berørte landene.
Tunisia
Døden til Mohammed Bouaziz og opprøret i Tunisia sendte sjokkbølger gjennom regionen. Tunisia ble regnet som et av de mer velstående og stabile landene i regionen, og denne form for politisk uro hadde frem til det tidspunktet vært sjelden. Demonstrasjoner og opprør spredde seg raskt til flere byer i landet, deriblant hovedstaden Tunis.
Opprøret, som siden er blitt kalt Sjasminrevolusjonen, skyldtes i stor grad frustrasjon blant befolkningen på bakgrunn av utbredt arbeidsledighet, økte matvarepriser, korrupsjon, og mangel på menneskerettigheter. Den tunisiske presidenten, Zine el-Abidine Ben Ali, hadde sittet med makten siden 1987 og regimet gikk i en stadig mer autoritær retning.
I møte med demonstrasjonene, erklærte Ben Ali unntakstilstand, men regimet bukket til slutt under for presset. Han så seg imidlertid raskt nødt til å reise til Saudi-Arabia i eksil i januar 2011. I oktober samme år ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling som innen ett år skulle lage en ny grunnlov. Valget gikk fredelig for seg, og hadde en oppslutning på hele 90 %.
Demokrati blir derimot ikke bygd på en dag. Selv om landet fikk en overgang til et nytt regime uten at det brøt ut borgerkrig, preges landet fremdeles av økonomisk ustabilitet og sosial uro. Det har blant annet vært store opptøyer rettet mot korrupsjon og politibrutalitet. Tunisia regnes likevel av mange som en suksesshistorie, og kanskje det eneste landet i regionen som fikk mer demokrati etter Den arabiske vår.
Les mer om situasjonen i Tunisia.
Egypt
Opprøret fra Tunisia spredte seg til Egypt den 25. januar 2011. Da samlet tusenvis av demonstranter seg for å vise sin misnøye med president Hosni Mubarak, som hadde sittet med makten siden 1981. Hovedårsakene til misnøyen blant folket var blant annet motstand mot korrupsjon, politibrutalitet, feilslåtte lover, og vanskelige sosio-økonomiske forhold. Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppstod det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrkene og demonstrantene.
I februar 2011 deltok så mange som 250 000 egyptere i demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo og Mubarak ble tvunget til å gå av. Ledelsen for Egypts militære styrker tok over makten og nedsatte en komité for å forberede demokratiske valg. Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap ble valgt til president, men etter bare litt over ett år førte omfattende demonstrasjoner mot Morsi til et militærkupp sommeren 2013. General Abdel Fattah al-Sisi har siden sittet med makten, og styrer landet med jernhånd.
For mange egyptere virker nok opprøret i 2011 forgjeves. Å få til reelle politiske endringer i et land der myndighetene slår ekstremt hardt ned på enhver politisk motstand og misnøye er vanskelig. Fremtiden for Egypt er usikker. Uansett ser det ut til at landet i årene som kommer fortsatt vil bære preg av ustabilitet, vold og spenninger.
Les mer om situasjonen i Egypt.
Libya
Den 16. februar 2011 brøt det også ut opprør i Libya, inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt. Opprøret var rettet mot diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på og situasjonen utviklet seg allerede i begynnelsen av mars 2011 til en borgerkrig. Der og da så det ut som om fredelige demonstrasjoner ble møtt med militærmakt. I ettertid har det imidlertid vist seg at en del av opprørerne var bevæpnet og voldelige.
Den 22. februar 2011 holdt al-Gaddafi en tale der han snakket om å rense Libya for fiender. Det internasjonale samfunnet fryktet at det var snakk om et potensielt folkemord. FNs sikkerhetsråd godkjente en internasjonal militærintervensjon (resolusjon 1973) hvor grunnlaget var at det internasjonale samfunnet måtte gripe inn for å beskytte sivile (R2P).
NATO tok ansvaret for militærintervensjonen i operasjon Unified Protector. Med bidrag fra blant annet USA, Storbritannia, Frankrike og Norge ble det igangsatt et omfattende luftangrep mot regimets radaranlegg og flyvåpen. Senere ble operasjonen også utvidet til andre bakkemål. NATO ga samtidig opprørerne våpen og militærtrening. Den 20. oktober 2011 inntok opprørsstyrker byen Sirte, der al-Gaddafi ble funnet drept. Tre dager senere ble borgerkrigen erklært over.
Statsdannelsen i landet har så godt som brutt sammen. Maktvakuumet som oppsto i Libya la grunnlaget for rivalisering mellom forskjellige grupper og landet har også blitt en frihavn for blant annet terrorgruppen Den islamske stat (IS).
Gjennomføringen av den internasjonale intervensjonen har også høstet sterk kritikk, blant annet fra Kina og Russland. Målet skulle aldri være regimeendring og kritikken er at NATO gikk for langt. Dette har gjort det vanskeligere å få i stand enighet om internasjonal involvering i senere konflikter, blant annet i Syria.
Les mer om situasjonen i Libya.
Syria
Syria har blitt kroneksempelet på hvor galt Den arabiske vår kunne slå ut. Det som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011 eskalerte fort til full borgerkrig. Anslagene varierer, men så mange som 590 000 kan ha mistet livet i konflikten, hvorav over 200 000 har vært sivile. I tillegg har mer enn 6,6 millioner mennesker blitt internt fordrevet og om lag 5,6 millioner mennesker har flyktet fra landet. Dette er den største flyktningkatastrofen siden Den andre verdenskrig.
Erfaringene fra Libya gjorde særlig Russland og Kina skeptiske til en «trend» der det internasjonale samfunnet går inn i staters indre anliggende og bidrar til regimeendring. De har er dermed gjentatte ganger lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd i saker som angår Syria. På tross av brudd på krigens folkerett og en vedvarende borgerkrig, har man ikke kommet frem til noen internasjonal enighet med sikte på løse konflikten.
Etter at en internasjonal koalisjon bidro til å vinne tilbake områder tidligere okkupert av IS, har Assad-regimet nå gjenvunnet kontroll over store deler av landet. Situasjonen er derimot langt fra avklart. 10 år med borgerkrig har satt dype og varige spor i landets befolkning.
Les mer om situasjonen i Syria her og her.
Jemen
Den 27. januar 2011 samlet 16 000 demonstranter seg i Jemens hovedstad Sana for å kreve president Ali Abdullah Salehs avgang. Presidenten kunngjorde at han verken ville stille til gjenvalg eller overføre makten til sønnen, men dette ble ikke sett på som tilstrekkelig og demonstrasjonene fortsatte.
Etter en måned åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstrantene og presidenten erklærte unntakstilstand. Massedesertering fra militæret og regjeringen førte til at store deler av landet falt utenfor regjeringens kontroll, og Saleh mistet store deler av støtten han hadde.
Den 21. februar 2012 ble det avholdt valg. Den eneste muligheten under valget var å stemme for al-Hadi. Han fikk dermed 99 prosent oppslutning, da de resterende stemmene ble erklært «ugyldige» av regjeringen. Den nye presidenten gjorde lite for å dempe konfliktnivået i landet. I 2014 eskalerte krisen til en fullskala borgerkrig som fortsatt pågår. Houthiene er her en sentral opprørsgruppe.
Denne omtales i dag av FN i dag som verdens største humanitære krise. Igjen bidrar regional rivalisering, da spesielt mellom Saudi-Arabia og Iran, til å minske mulighetene for en løsning.
Les mer om situasjonen i Jemen.
Håpet ti år etter
Etter et tiår med opprør, krig og konflikt er forholdene blitt verre for innbyggerne i mange av de rammede landene. Ikke siden annen verdenskrig har antallet mennesker på flukt i verden vært større, og konfliktene i Midtøsten har bidratt mye til dette.
Fastlåste konflikter både nasjonalt, men også regionalt og internasjonalt gjør det vanskelig å enes om løsninger. I tillegg har flere av konfliktene havnet mer i bakgrunnen. Ettersom konfliktene er såpass internasjonaliserte må en løsning gå igjennom stormaktene. Etter hvert som verdenssamfunnet retter oppmerksomheten annensteds, kan det derfor bli vanskeligere å få til en løsning.
Håpet som ble tent med de store folkeopprørene for ti år siden er derimot ikke slukket. Veien ut av krig og konflikt kan være lang og vanskelig, men ønsket om et bedre liv lever.