Vårt naboland Finland er ukjent terreng for mange nordmenn. Språket er annerledes, og sikkerhetspolitiske veivalg har ofte vært forskjellige fra våre. Allikevel er det mye som forener oss som nordiske naboer.
Verneplikten står sterkt i Finland. Ikke bare er den grunnlovsfestet, men den har også svært stor oppslutning hos befolkningen. De fleste finner er stolte av Forsvaret sitt, og ser det som en selvfølge å bidra til å forsvare hjemlandet. De aller fleste finske menn, og noen relativt få kvinner, gjennomfører førstegangstjenesten. De er inne i 6, 9 eller 12 måneder, avhengig av type tjeneste. Etter gjennomført førstegangstjeneste overføres man til reservistkorps. Forsvarsviljen er generelt stor i Finland. Det bekreftes jevnlig i meningsmålinger, og Forsvaret er en naturlig del av bybildet mange steder i landet.
Finland topper i 2021 Fund for Peace sin årlige rangering av verdens mest stabile land. Norge følger på 2. plass. Men Finland har ikke alltid vært den fredelige republikken den er i dag.
Landet mellom stormaktene
Finland har en lang og komplisert historie, med sterke stormaktsinteresser som en viktig faktor i utviklingen. Fra slutten av 1100-tallet og fram til 1809 var Finland en del av Sverige – «Den östra rikshalvan». Det finske forsvarets tradisjoner er derfor sterkt sammenflettet med det svenske. Svensk er fortsatt det andre offisielle språket i landet, og ca. 5% av befolkningen har svensk som førstespråk. I 1809 ble imidlertid Finland erobret av Russland. Landet ble et russisk storfyrstedømme, og hovedstaden ble flyttet fra Åbo (Turku) til Helsingfors (Helsinki), som lå nærmere St. Petersburg.
Mot slutten av 1800-tallet ble russifiseringen mer intens, samtidig som den finske nasjonalfølelsen vokste seg sterkere. I 1849 ble det finske nasjonaleposet Kalevala utgitt, og etter hvert vokste en finsk separatistbevegelse fram. Når den russiske 1905-revolusjonen brøt ut, benyttet finnene anledningen til å etablere Riksdagen. Allmenn stemmerett for både menn og kvinner ble innført i 1906. Revolusjonen i 1905 ble som kjent nedkjempet, og Tsaren av Russland ble sittende. Finland begynte å føre en mer selvstendig utenrikspolitikk, noe som førte til at russifiseringen startet opp igjen i 1908. Prosessen fikk imidlertid ikke fotfeste i hele befolkningen.
Når den russiske revolusjonen brøt ut i 1917, var Finland delt i to. Landet erklærte seg uavhengig, men det utviklet seg raskt til en borgerkrig. Krigen sto mellom «de røde», som ønsket en kommunistisk stat, og «de hvite», under ledelse av Carl Gustaf Emil Mannerheim. Mens «de røde» var støttet av Sovjetunionen, støttet Tyskland og til en viss grad Sverige «de hvite». De sistnevnte gikk av med seieren, etter fire måneder med kamphandlinger som tok rundt 36 000 liv. Etter et mislykket forsøk på å opprette et kongedømme, så republikken Finland dagens lys i 1919. Freden skulle imidlertid ikke bli langvarig.
Vinterkrigen
Høsten 1939 stilte Sovjetunionen en rekke krav til Finland om å avstå spesifikke landområder. Finland nektet, og Sovjetunionen gikk til angrep. Vinterkrigen brøt dermed ut, og finnene kjempet heroisk. Stalin hadde forventet en rask seier, men møtte massiv motstand, tross de tallmessig overlegne sovjetiske styrkene. Finland fikk liten støtte fra andre land. Frankrike og Storbritannia opprettet riktignok et ekspedisjonskorps, men det ble aldri sendt ut. En del frivillige fra Sverige, og også noen fra Norge, kjempet imidlertid sammen med de finske styrkene. I mars 1940 måtte finnene innse at krigen var tapt. Finland hadde mistet ca. en tiendedel av sine landområder til Sovjetunionen, samt 20% av sin industri, for det meste skogbruk. Nesten 23 000 finske soldater mistet livet i Vinterkrigen. Ti prosent av den finske befolkningen måtte flykte fra sine hjem.
Fortsettelseskrigen
Etter det smertefulle tapet i Vinterkrigen, var veien kort til neste slag. Parallelt med Den andre verdenskrig startet den finske fortsettelseskrigen. Den ble utløst ved at Sovjetunionen gikk til bombeangrep på Finland sommeren 1941. Finland tok opp kampen, og gjenerobret så det karelske neset og øst-Karelen.
Under fortsettelseskrigen fikk Finland etter hvert støtte av tyske styrker. Den tyske støtten var et viktig bidrag for å stå imot de sovjetiske styrkene. Men samtidig gjorde dette at Finland havnet på feil side i den pågående verdenskrigen. I motsetning til mange andre europeiske land var imidlertid Finland tydelige og konsekvente når det gjaldt å beskytte sin jødiske minoritet, tross et sterkt tysk press. Jødiske statsborgere tjenestegjorde i Forsvaret på lik linje med alle andre finner, og beholdt alle rettigheter gjennom hele krigens gang.
Etter hvert måtte befolkningen i det gjenerobrede Karelen igjen flykte, etter hvert som den sovjetiske armeen rykket fram. Høsten 1944 kapitulerer omsider Finland. Som en del av våpenhvileavtalen mellom Finland og Sovjetunionen, måtte alle tyske styrker trekkes ut av Finland.
Finland mistet omtrent 50 000 mann under fortsettelseskrigen, og enda flere ble invalidisert. En halv million mennesker var hjemløse, ved slutten av krigen.
Lapplandskrigen
Tyskerne hadde sett utviklingen komme, og lagt planer for den omfattende operasjonen. Mer enn 200 000 mann skulle forflyttes over 100 mil, under krevende forhold. Den tyske tilbaketrekkingen startet forsiktig, men det brøt raskt ut kamper mellom finske og tyske styrker.
De finske styrkene presset tyskerne nordover og inn i Lappland. Under tilbaketrekkingen benyttet tyskerne «den brente jords taktikk», for å hindre motstanderne tilgang på ressurser. Med det sørget de for at store områder i nord-Finland ble ødelagt. Over 100 000 mennesker måtte flykte fra hjemmene sine. Store byer som Rovaniemi brant ned til grunnen. Det samme skjedde i Finnmark, når de tyske styrkene rykket videre innover grensene til Norge.
De siste tyske styrkene ble drevet ut av Finland i april 1945. Tross kamphandlingene var de militære tapene under denne krigen relativt begrenset. Omtrent 1000 finske soldater mistet livet, i tillegg til rundt 2000 på tysk side. Materielt var tapene enorme. Etter krigen beregnet man omfanget av ødeleggelsene til å utgjøre 300 millioner USD, i 1945-verdi.
Paristraktatens begrensinger for Finland:
- Forbud mot offensive våpen (bombefly med intern bombelast, ubåter)
- Begrensning av antallet jagerfly i første linje til 60
- Forbud mot anskaffelse av tyskprodusert krigsmateriell
- Forbud mot selvstyrende våpen og atomvåpen
- Begrensning av forsvarsstyrkenes størrelse:
- Hæren: 34 400 mann (også medtatt grensetropper og luftvern)
- Marinen: 4 500 mann og fartøy til ett sammenlagt tonnasje på 10 000 tonn
- Flyvåpenet: 3 000 mann og 60 jagerfly
Paristraktaten
Finlands samarbeid med Tyskland baserte seg på Sovjetunionen som en felles fiende. Under fredskonferansen i Paris i 1947 ble imidlertid Finland behandlet som en av de mindre aksemaktene, sammen med Italia, Romania, Ungarn og Bulgaria. Alle fem tilkjent suverenitet, og ble tillatt å tiltre FN som selvstendige stater. Men krigens konsekvenser ble store for Finland. Finlands grenser ble trukket på ny, og sammenlignet med arealet før krigen mistet Finland 10% av sitt territorium. De måtte også betale 300 millioner USD til Sovjetunionen i krigsskadeerstatning. I motsetning til de øvrige landene, betalte Finland denne fullt ut.
Paristraktaten påla også Finland sterke begrensninger militært. Disse ble med tiden noe myket opp, etter forhandlinger. Særlig på flysiden strakk Finland regelverket så langt de kunne. Bombefly ble anskaffet, men anvendt til å slepe mål for jagerfly. Nye jagerfly ble anskaffet som treningsfly. Etter at Sovjetunionen kollapset i 1990, erklærte Finlands president at landet ikke lenger anså seg begrenset av Paristraktatens bestemmelser.
VSB-avtalen
En viktig del av Finlands sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig, var forholdet til Sovjetunionen. Mot slutten av krigen hadde man allerede luftet tanken om en slags forsvarsavtale mellom Finland og Sovjetunionen. Etter krigen, var interessen fra Finland imidlertid noe laber, men Sovjetunionen presset på. Å ha et godt forhold til den store naboen i øst ble en overlevelsesstrategi for Finland. Samtidig måtte de bevare sin selvstendighet. De fikk støtte fra Sverige, som på mange måter la sitt eget eventuelle NATO-medlemskap i forhandlingspotten. Budskapet var klart – om Finland ble presset for langt, ville Sverige revurdere sin beslutning om alliansefrihet.
Den 6. april 1948 undertegnet Finland og Sovjetunionen en Vennskaps-, Samarbeids- og Bistandsavtale (VSB). I første omgang skulle avtalen vare i 10 år. Den innebar en garanti for at Finland skulle kunne be Sovjetunionen om militær bistand, om noen skulle forsøke å anvende finsk territorium på vei mot et angrep på Sovjetunionen. Finland behøvde imidlertid ikke å bistå Sovjetunionen, om det skulle oppstå en konflikt med et annet land. Avtalen la imidlertid andre begrensinger på finsk utenrikspolitikk. Da Sovjetunionen ble oppløst erklærte raskt Finland at avtalen ikke lenger var gyldig.
Finsk sikkerhetspolitikk i dag
Selv om Finland har hatt en uttalt nøytralitetspolitikk siden Den andre verdenskrig, har landet deltatt aktivt i internasjonalt samarbeid. I 1955 ble landet med i FN. I 1973 var Finland vertskap for Konferansen for samarbeid og sikkerhet i Europa. Denne konferansen la grunnen for dagens OSSE. Etter Sovjetunionens oppløsning sto EU-medlemskap høyt på agendaen. I 1995 valgte Finland å gå inn i EU. Det spekuleres stadig i om også et NATO-medlemskap etter hvert kan bli aktuelt.
Samarbeidet med NATO er uansett tett. Allerede i 1994 valgte Finland å gå inn i Partnerskap for fred, NATOs samarbeidsorgan for ikke-medlemsstater. I 1997 gikk de også inn i EAPC, partnerskapets politiske overbygning. De har deltatt i flere større NATO-ledede operasjoner, bl.a. SFOR i Bosnia og ISAF og RSM i Afghanistan. Siden 2014 har Finland en vertslandsavtale med NATO. Formålet er å gjøre det enklere å ta imot hjelp fra NATO-styrker ved behov. Avtalen innebærer imidlertid ingen forpliktelser for Finland, og den gir heller ingen sikkerhetsgaranti fra NATOs side.
Per juni 2021 har Finland fortsatt styrkebidrag i NATO-operasjonen KFOR i Kosovo. De deltar også jevnlig i felles øvelser, og i ulike utviklingsprogrammer for å øke interoperabiliteten. I likhet med de fleste andre partnerland, har Finland en fast delegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel.
Samarbeidet med Sverige står allikevel i en særstilling. De to landenes forsvar er nå tett integrert, og utviklingen fortsetter. Høsten 2020 ble samarbeidet ytterligere forsterket, og det er nå enklere å operere på hverandres territorium. Dette samarbeidet videreføres nå også i krise og krig. Samlet vil de to nabolandene utgjøre en betydelig militær kapasitet.
Cybersikkerhet og hybride trusler
Cybersikkerhet har lenge vært et sentralt spørsmål i Finland. Landet er langt fremme på området, og har flere ledende eksperter. Bl.a. arbeides det med å utvikle kunstig intelligens til å gjenkjenne potensielle cyberangrep. I 2017 inngikk Finland en samarbeidsavtale med NATO også på cyberområdet.
Finland er også vertsnasjonen for Det europeiske senteret for hybride trusler. Senteret ble etablert i 2017, og har i dag 28 deltakerland. Hensikten med samarbeidet er å styrke deltakerlandenes evne til å stå imot og forhindre ulike hybride trusler. Det samarbeides tett med både NATO og EU, og senteret er dermed også en viktig plattform for diskusjon og samarbeid mellom de to store organisasjonene.
Forsvarsmakten i Finland
I fredstid sysselsetter Forsvarsmakten rundt 12 000 personer, hvorav ca. en tredjedel er sivile. I tillegg til å stå for det militære forsvaret av Finland, er den finske forsvarsmaktens oppgaver å støtte sivile myndigheter, delta i internasjonal krisehåndtering og annen form for internasjonal bistand eller territorialovervåkning.
Verneplikten står meget sterkt i Finland. I dag innkalles årlig 22 000 vernepliktige til førstegangstjeneste. Det er kun verneplikt for menn i Finland, men det er åpent for frivillig førstegangstjeneste for kvinner.
Hæren er den klart største forsvarsgrenen. Mobilisert kan den finske armeen stille med ca. 180 000 soldater og offiserer. I fredstid er det ansatt ca. 4 200 personer, i tillegg til i underkant av 20 000 vernepliktige. I overkant av 18 000 reservister kalles inn til repetisjonsøvelser hvert år. Den finske armeen har også mye materiell, herunder 200 stridsvogner, 200 stormpanservogner, 700 pansrede troppetransportkjøretøy, 1200 beltevogner, 800 feltkanoner og 20 helikoptre.
Både Luftforsvaret og Sjøforsvaret står nå overfor større materiellinvesteringer. Den finske marinen er i en brytningstid. Mye av den nåværende kapasiteten vil fases ut innen 2025 på grunn av alder og slitasje. Anskaffelsen av nye stridsfartøy er derfor høyt prioritert. Dette gjelder også på luftsiden.
Finlands nåværende jagerfly, F/A -18 Hornet, har gjennomgått flere oppdateringer, og vil fortsatt være i funksjon en stund til. Men som kjent er anskaffelse av jagerfly en lang prosess. I Finland startet arbeidet med jagerflyprosjektet allerede i 2015, og man vil treffe et valg om hvilket fly man vil kjøpe i løpet av 2021. Utfasingen av Finlands 64 fly av Hornet-typen vil starte i 2025, og planen er å være ferdig med utskiftningen i 2030.
Mye er i utvikling i Finlands forsvar. Det er imidlertid liten tvil om at forsvarspolitikk vil stå høyt på agendaen også i årene som kommer.