Undervisningsopplegg: Den kalde krigen

I 1944 og i begynnelsen av 1945 innså de allierte at de kom til å vinne krigen. I 1945 ble det holdt to konferanser, i februar (Jalta) og i juli (Potsdam), der Tysklands og Europas fremtid skulle avgjøres av de allierte. Jalta-avtalen stadfestet at det okkuperte Tyskland skulle deles inn i fire okkupasjonssoner, som hver skulle styres av en av okkupasjonsmaktene; Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike.

De allierte var enige om at selv om Tyskland og Berlin var delt i fire, skulle landet styres etter en felles politikk. Det oppstod imidlertid raskt forskjellige meninger om hvordan landet best burde styres. I 1947 slo de tre vestlige allierte sine soner sammen til én, og de ønsket å gjenoppbygge Tyskland og oppfordret til opprettelsen av en føderal republikk med tysk selvstyre. Sovjet på sin side etablerte en kommunistdominert regjering som de hadde kontroll over. Tyskland var blitt delt i to.

Etter hvert økte motsetningene mellom vestmaktmyndighetene og Sovjet, og i juni 1948 iverksatte Sovjetunionen en fullstendig blokade av Berlin som lå i deres sone. For de tre vestlige allierte var det viktig å beholde kontroll over Berlin, for å ikke signalisere til Sovjet at de kunne ekspandere videre.

Berlinblokaden varte fra juni 1948 til mai 1949, og var den første virkelige konflikten i Den kalde krigen. Da Sovjet løftet Berlinblokaden i 1949, var forholdet mellom de to partene blitt iskaldt, og like etterpå ble Den tyske føderale republikk opprettet i vest og Den tyske demokratiske republikk (DDR) opprettet i øst. Tyskland og Europa var nå formelt delt i to blokker.

Truman-doktrinen og Marshall-hjelpen

Spenningen mellom Sovjet og USA økte ytterligere med etableringen av Truman-doktrinen i 1947. Denne fastslo at det var USAs plikt å hjelpe/støtte frie folk som gjorde motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra. Den primære hensikten med dette var å motvirke kommunistisk innflytelse i andre land.

Marshall-hjelpen bidro også til å kjøle ned forholdet mellom de to blokkene. Marshall-hjelpen var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble startet i 1947. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Sovjetunionen sa nei, og nektet i tillegg alle de østeuropeiske landene å motta støtten.

Øst- og Vestblokken var definert av sin ideologiske ulikhet. USA fremmet kapitalismen – et økonomisk system der formue og produksjonsmidler er privateid, og det er liten innblanding av staten. Markedsøkonomi ligger til grunn, der tilbud og etterspørsel dominerer hva som lages, og hva det koster. Kommunisme, fremmet av Sovjet, er et samfunnssystem der privat eiendomsrett er opphevet, og eierskapet til produksjonsmidlene er overført fellesskapet i et samfunn. Målet er et klasseløst samfunn.

Blokkene fikk også en militær komponent. Med opprettelsen av NATO den 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa. Kjernen i samarbeidet er artikkel 5 som sier at et angrep på én skal være et angrep på alle. Som motsvar opprettet Sovjetunionen Warszawa-pakten mellom Sovjetunionen og land i øst-blokken. Forsøk på å bryte ut av pakten ble brutalt slått ned av det sovjetrussiske maktapparatet.

Koreakrigen er det første eksempelet på den indirekte krigen som ble ført av USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Under Potsdam-konferansen i 1945 besluttet seierherrene at Korea-halvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. Sovjetunionen skulle styre den nordlige delen, og USA skulle styre den sørlige delen. Begge opprettet koreanske styrer i sine respektive soner som sto nær deres egen politiske ideologi.

I henhold til avtalen trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Det var store politiske uroligheter både i nord og sør, og den 25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea. Nord-Korea ble støttet av Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Korea ble støttet av en USA-ledet FN-styrke. En våpenhvileavtale ble inngått den 27. Juli 1953.

Avspenning, 1953-1961

Etter Stalins død i 1953 fulgte en periode med avspenning i forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på.

Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter hardt.

Spenning, 1961-1970

Frem mot 70-tallet fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Enkelte av disse hendelsene brakte for øvrig supermaktene faretruende nærme atomkrig.

I 1958 rettet Nikita Khrusjtsjov et ultimatum til vestmaktene, og krevde at de skulle trekke seg ut av Berlin slik at byen kunne slås sammen til én by under DDRs kontroll. Dette skulle skje innen seks måneder, og om ikke dette skjedde, ville Sovjetunionen slutte en separat fredsavtale med DDR og overlate all sovjetisk kontroll i DDR til det østtyske kommunistpartiet. Vestmaktene nektet å godta kravene, og spenningene økte.

Den 13. august 1961 satte østtyske myndighetene i DDR opp en 106 km lang fysisk sperre som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascismen de mente NATO-landene stod for. Den sannsynlige årsaken var å forhindre den massive flukten av tyskere fra DDR til Vest-Tyskland, som gjorde at DDR økonomisk holdt på å kollapse.

Den neste krisen var den såkalte Cuba-krisen i 1962. Amerikansk etterretning hadde oppdaget sovjetiske mellomdistanseraketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stede for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for å innføre en skipsblokade rundt øya. Dersom russerne fortsatte den militære oppbyggingen ville ytterligere skritt bli tatt.

Spenningen var derfor stor da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene. Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya, samt at USA uoffisielt lovet å fjerne sine rakettbaser fra Tyrkia.

Vietnamkrigen ble en svært intens stedfortrederkrig under Den kalde krigen. I 1954 hadde Vietnam blitt delt i to etter en avtale undertegnet i Genève. USA, som hadde støttet koloniherren Frankrike, var negativ til denne avtalen og begynte å støtte den anti-kommunistiske nasjonalistlederen i Sør-Vietnam, Diem. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh.

Nord-Vietnam gikk til opprør mot det sørvietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. USA fryktet at dette kunne føre til en spredning av kommunisme over hele Sørøst-Asia – den såkalte Dominoteorien. USA involverte seg derfor sterkt på sørvietnamesisk side.

Konflikten spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til nabolandene Laos og Kambodsja der USA ga luftstøtte for å angripe de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam både økonomisk og militært.

Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. I 1975 overga det sørvietnamesiske regimet seg.

Praha-våren, 1968

Tsjekkoslovakia var på 60-tallet inne i en økonomisk krise, og den 5. januar 1968 kom Alexander Dubcek til makten. Han satte i gang en rekke tiltak for å gjøre sosialismen litt mildere, og planla en gradvis overgang til markedssosialisme for å få Tsjekkoslovakia ut av de økonomiske problemene. Han forsikret imidlertid Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.

Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natt til den 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av store styrker fra Warszawa-pakten. Tsjekkoslovakia hadde ingen mulighet til å forsvare seg, og invasjonen ble fordømt i den vestlige verden. Invasjonen førte til at reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.

Den kalde krigen var også preget av et intenst våpenkappløp. I den spenningsfylte periode – fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 1970-tallet – brukte både USA og Sovjetunionen 70-80 milliarder kroner hver på våpen. Begge landene hadde tilgang til atomvåpen, og frykten for en atomkrig skapte en såkalt terrorbalanse, men også en enorm frykt for at små misforståelser kunne føre til atomkrig og gjensidig utslettelse.

Rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen foregikk også i rommet mellom ca. 1957 og 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet, å få første satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.

De to supermaktene jobbet intenst for å lede an i forskningen, uten å vite hvem som ville få gjennombrudd først. I 1961 fikk Sovjet første mann i verdensrommet, men romkappløpet ble betydelig roligere etter at USA i 1969 fikk første mann på månen.

Nytt tiår med avspenning, 1970-1980

På tross av at Vietnamkrigen ikke endte før i 1975, kalles 1970-tallet avspenningstiåret eller détente. De to politiske motstandere begynte å nærme seg hverandre gjennom diplomati og forhandlinger, og forholdet mellom partene så på denne tiden ut til å bli bedre.

En positiv utvikling var dannelsen av en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE, senere OSSE), noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen av 1975 som omhandlet menneskerettigheter, pressefrihet, miljø og avståelse fra bruk av vold ved konfliktløsning. Avtalene var et viktig steg i retning nedrustning i Den kalde krigen.

I tillegg innledet den vest-tyske kansleren Willy Brandt en ny øst-politikk som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og Den tyske demokratiske republikk (DDR), og av de daværende de facto grensene, noe som var et brudd med tidligere tysk politikk.

I denne perioden ble også SALT I og II-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.

Fornyet spenning, 1980-1985

Første halvdel av 1980-årene var preget av ny spenning. Helt sentralt i så henseende stod Sovjets innblanding og invasjon av Afghanistan. Det Sovjet-vennlige regimet i Afghanistan ble på slutten av 1970-tallet satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og geriljabevegelser – noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket det anspente forholdet.

I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. Ronald Reagan ble valgt til president i USA i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene ble hardere.

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Sovjet i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg imidlertid fort, og Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold. Gorbatsjov innførte en ny politikk i Sovjetunionen med to sentrale elementer: ”perestrojka” som betyr omstrukturering, og ”glasnost” som betyr åpenhet.

Etter flere år med militær opprustning hadde den økonomiske veksten i Sovjetunionen gått i stå. På slutten av 1980-tallet var det klart at sovjeterne ikke kunne delta i våpenkappløpet på en økonomisk bærekraftig måte. Den stagnerende økonomien, mislykkede forsøk på reformer, og krigen i Afghanistan hadde ført til økende misnøye i befolkningen, både i Sovjetunionen og satellittstatene i Øst-Europa. Gorbatsjov hadde også innført flere sosiale og politiske friheter, noe som skapte et klima for åpen kritikk av regimet i Moskva.

Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. Statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene beregnet sannsynligheten for sovjetisk innblanding som svært liten. Berlinmuren falt natt til fredag den 10. november 1989. Årsakene til murens fall var det sterke presset fra befolkningen om å innføre reisefrihet og den økende flukten fra DDR til Vest-Tyskland.

I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs det samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991, og Den kalde krigen nådde sin slutt. Så å si over natten var én av verdens to supermakter borte.

Tysk dokumentarserie om Tyskland under Den kalde krigen

Dokumentarserie om Norge under Den kalde krigen

Amerikansk dokumentar om Vietnamkrigen (tidl. tilgjengelig hos NRK, nå bak betalingsmur hos Apple TV)