Undervisningsopplegg: Hybrid krigføring

Måten vi ser på krig er formet av historien. Historisk har krig vært noe som utkjempes mellom stater ved bruk av landets militære styrker. Det er også dette som tradisjonelt ligger i begrepet konvensjonell krigføring: de militære styrkene til et land basker sammen med dem fra et annet, og begge sider følger kjente taktikker.

Ukonvensjonell krigføring har historisk blitt forbundet med ikke-statlige aktører. Geriljakrig, terror, propaganda, samt bruk av irregulære styrker, er blant metodene som benyttes.

Hybrid krigføring oppstår når disse to kategoriene smelter sammen: når stater begynner å bruke ukonvensjonelle midler, eller ikke-statlige aktører fører noe som ligner det som er blitt sett på som konvensjonell krigføring. Det er staters krigføring som er fokuset for denne artikkelen.

Tradisjonelt er det den andre parts militære styrker, baser og installasjoner som er hovedmålet i krig. Dette er forskjellig i en hybridkrig, der den andre stats befolkning, økonomi, e.l. blir viktigere mål.

Ved å blant annet påvirke innbyggerne gjennom for eksempel propaganda og falske nyheter, forsøker den staten å svekke motpartens ønske og vilje til krig. Påvirkning av motpartens befolkning er en stor del av konvensjonelle kriger også, men metodene som tas i bruk har endret seg.

Utviklingen i hybrid krigføring er at mer og mer av det militære element blir skjult. En større del av påvirkningen skjer for eksempel via internett. Det er altså ikke nødvendigvis målet i og for seg som skiller seg ut fra tradisjonell krigføring, men metodene som tas i bruk.

Nettopp internetts påvirkning på moderne krigføring kan ikke undervurderes. Mer og mer av vår infrastruktur, slik som vannsystemet, elektrisitet, og betatalingssystemer, er avhengig av internett, og dette gjør skadepotensialet på en motpart enormt.

Krigføring på internett kalles for cyberkrig, og en stats evne til å føre krig her spiller nå en like stor rolle som det gjør på de tre tradisjonelle områdene for krig: land, sjø og luft.

Ofte blir konflikten mellom Israel og Hizbollah i 2006 vist til som standardeksempelet, og flere anser det som starten på hybrid krigføring i moderne forstand. I denne konflikten kombinerte Hizbollah, en ikke statlig libanesisk gruppe, geriljataktikker med konvensjonelle våpen, overvåking og andre metoder som tradisjonelt var assosiert med stater.

De nye metodene for krigføring, spesielt internetts voksende rolle, har medført problemer for det grunnleggende spørsmålet: hva skiller fred fra krig?

Gjennom historien har overgangen fra fred til krig ofte blitt markert med en formell krigserklæring fra en stat til en annen. Fremtidens kriger vil neppe bære med seg denne formaliteten, og her spiller hybrid krigføring en viktig rolle.

Når en stat for eksempel bruker soldater uten uniform til å gjennomføre små angrep i andre land, nører opp under lokal uro eller kutter strømforsyningen ved bruk av et cyberangrep, kan det være vanskelig for motparten å se om man står overfor et angrep fra en annen stat. Det blir ikke minst vanskelig å avgjøre hvilke mottiltak man skal ty til. Kan et cyberangrep fra en stat rettferdiggjøre et motsvar i form av å sende jagerfly og stridsvogner over grensen?

NATO besluttet på sitt toppmøte i 2016 at cyberkrig skulle inkluderes som et fjerde krigføringsdomene (i tillegg til land, sjø og luft). I tillegg vedtok de at et cyberangrep kunne være nok til å utløse NATO-paktens artikkel 5, som sier at et angrep på et medlemsland skal regnes som et angrep på alle. Russland på sin side har signalisert at et angrep i cyberspace kan rettferdiggjøre et motsvar i form av atomraketter. Ettersom grensene for hva som skal regnes som et «alvorlig nok» angrep blir mer uklare, kan sjansene for å «snuble» inn i en krig bli større.