Undervisningsopplegg: Norsk sikkerhetspolitikk

Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk den norske staten mulighet til å utvikle en egen utenrikspolitikk, og her sto spørsmålet om sikkerhet sentralt. Som en småstat i verden, ble det ansett som mest hensiktsmessig å holde seg utenfor dersom en krig mellom stormaktene skulle bryte ut. Fra 1905 og frem til Den andre verdenskrig stod nøytraliteten derfor sterkt i norsk sikkerhetspolitikk.

Norge skulle ikke støtte noen sider i en væpnet konflikt, og under Den første verdenskrig forholdt Norge seg nøytral. Under Den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen nøytral, men ble likevel invadert og okkupert av Tyskland den 9. april 1940. Dette ble en vekker for norske myndigheter, og har lagt sterke føringer for sikkerhetspolitikken siden.

Etter Den andre verdenskrig

Etter krigen var det blitt en allment akseptert «sannhet» i norsk sikkerhetspolitikk at Norge trengte en alliert for å kunne trygge seg selv. Erfaring hadde vist at Norge ikke var sterk nok til å forsvare seg alene, samt at landet hadde en for geografisk viktig beliggenhet til å kunne forholde seg nøytral i en fremtidig krig.

Etter å ha vurdert mulighetene for en skandinavisk forsvarspakt, et forslag som ble fremmet av Sverige, valgte norske myndigheter å alliere seg med de atlantiske stormaktene Storbritannia og USA. Norge hadde utviklet tette bånd med atlanterhavsmaktene under krigen, ettersom myndighetene hadde vært i eksil i London. I tillegg var frykten for å bli dominert av naboen i øst, Sovjetunionen, en viktig årsak til at Norge valgte å se vestover.

I 1948 hadde Sovjetunionen støttet et kommunistisk kupp i Tsjekkoslovakia, og lagt press på Finland for å få landet til å skrive under en vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtale med Sovjetunionen. Det ble på det tidspunktet ansett som en reell fare at Sovjetunionen kunne tvinge Norge inn i en lignende avtale som ville begrense norsk handlefrihet. Den 4. april 1949 ble Norge derfor et av forsvarsalliansen NATOs tolv grunnleggende medlemmer.

Norsk sikkerhetspolitikk var gjennom Den kalde krigen fokuserte på trusselen fra Sovjetunionen. Gjennom NATO-medlemskapet fikk Norge en garanti for at et angrep på Norge ville bety krig med USA for Sovjetunionen, noe som ga en viktig trygghet. Samtidig fokuserte Norge på å opprettholde et troverdig og sterkt forsvar som var med på å avskrekke fremmede makter fra å angripe.

Selv om avskrekking var sentralt i norsk sikkerhetspolitikk under Den kalde krigen, ønsket ikke norske myndigheter å provosere Sovjetunionen unødvendig. Det ble derfor iverksatt en rekke beroligende tiltak. Et av disse var den såkalte basepolitikken, som stadfestet at Norge ikke ville åpne for å ha fremmede lands baser på norsk jord i fredstid. Et annet viktig tiltak var strenge restriksjoner på lagring og stasjonering av atomstridshoder på norsk territorium.

Med Sovjetunionens oppløsing på starten av 1990-tallet, forsvant det som var regnet for hovedtrusselen mot norsk sikkerhet. Dette førte på 1990-tallet til en større reorganisering av Det norske forsvaret, med økt fokus på å kunne delta i internasjonale operasjoner. Norge har likevel opprettholdt et relativt stort forsvar også etter Den kalde krigen, og NATO forblir en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk.

Som småstat står Norge overfor andre utfordringer enn store- og mellomstore stater, og skiller seg vesentlig fra stormaktenes rolle i verdenspolitikken. Norsk sikkerhetspolitikk er basert på tre overordnede pilarer. Den første er at Norge skal ha et troverdig og sterkt nasjonalt forsvar. Dette er med på å avskrekke andre stater fra å angripe Norge. På grunn av Det norske forsvarets størrelse vil likevel ikke det militære forsvaret alene være nok til å trygge landet.

Den andre pilarene er derfor internasjonalt politisk samarbeid og allianser. Gjennom økonomi, handel, klimapolitikk og humanitærpolitikk sørger norske myndigheter for at Norge har gode partnere rundt om i verden. I tillegg er dette med på å sørge for at andre stater er stabile og fredelige, noe som igjen påvirker norsk sikkerhet positivt. Norsk bistand er i så måte en viktig del sikkerhetspolitikken. Medlemskapet i NATO og garantien som ligger i Artikkel 5 er en annen sentral del av denne pilaren.

Til slutt er det sentralt i norsk sikkerhetspolitikk å styrke den institusjonaliserte og rettsbaserte verdensorden med FN i spissen. Dette sørger for forutsigbare rammer for internasjonal politikk og tilrettelegger for samarbeid, noe som er med på å forhindre invasjon, krig og andre hendelser som truer norsk sikkerhet.

Trusselbildet Norge står overfor er både komplekst og sammensatt. Det er i dag ikke bare stater som utgjør en trussel mot norsk sikkerhet, men også ikke-statlige aktører og ulike hendelser som skjer langt utenfor Norges grenser.

Etter Den kalde krigen har den rettsbaserte verdensordenen i stor grad vært forankret i Vesten med USA i spissen, men i dag utfordres Vestens maktposisjon. Verden beveger seg fra å være unipolar med USA som supermakt til å bli mer multipolar, med Kina i spissen. Flere stater beveger seg gradvis bort fra Vesten – og særlig mot Asia. Denne maktforskyvningen vil prege stabiliteten og forutsigbarheten i verden, noe som også påvirker Norge.

Det at vi stadig beveger oss mot en mer multipolar verden, betyr også at vi vil se økt rivalisering mellom stormaktene. Dette kan føre til våpenkappløp, og nye dynamikker i pågående konflikter – dette ser vi for eksempel i Syria og Jemen der stormaktene er involvert. Vi ser også en økende grad av rivalisering i Nordområdene, som er et viktig strategisk område for Norge.

I tillegg har trusselen fra ikke-statlige aktører vokst betydelig de siste tiårene. Særlig er trussel fra terror, ekstremisme og radikalisering stor. Selv om antall terrorangrep utført av jihadistiske terrorgrupper er blitt kraftig redusert siden terrorbølgen som rammet Europa mellom 2005 og 2017, anses terrortrusselen fra disse gruppene fortsatt som høy. I tillegg har trusselen fra høyreekstremisme økt de siste årene. Trusselen fra internasjonal terrorisme – terror som krysser landegrenser – er dermed blitt mer mangfoldig og sammensatt.

Vi ser også at situasjonen i noen av Europas nærområder er blitt mer krevende, noe som har konsekvenser også for norsk trygghet. Særlig områdene fra Afghanistan, til Midtøsten og Sahel-belte i Afrika er svært ustabile. Dette gir grobunn for ulike utfordringer, herunder ekstremisme samt faren for kollaps av stater. Dette kan igjen føre til fattigdom, store humanitære behov og konflikt. Dette svekker både regional og internasjonal sikkerhet.

Tilslutt opplever Norge også en økt trussel fra mer moderne sikkerhetsutfordringer som falske nyheter, cybertrusler og hybrid krigføring. Hybrid krigføring– kombinasjonen av konvensjonell og ukonvensjonell krigføring – skaper nye utfordringer for å ivareta norsk sikkerhet. Herunder er særlig cyberangrep med sabotasjeformål mot kritisk infrastruktur en stor trussel.

Falske nyheter– nyheter som bevisst sprer usannheter, propaganda, konspirasjonsteorier eller lignende – har blitt en større utfordring med digitalisering og sosiale medier. Dette kan true med å svekke vårt demokratiske system og stabiliteten i samfunnet.