På slutten av 1800-tallet kjempet de europeiske kolonimaktene om herredømme i Afrika. I dag er vi vitne til et nytt kappløp – denne gangen er det stormaktene Russland, Kina og USA som kjemper om å sikre seg tilgang og innflytelse på det afrikanske kontinentet.
Utenlandske makter har kjempet om makt og innflytelse i Afrika i århundrer. Allerede på slutten av 1800-tallet var interessen for Afrika blitt så stor at de europeiske stormaktene kjempet om politisk, økonomisk og militær makt over hele kontinentet. Dette har siden blitt kalt «Kappløpet om Afrika». Kappløpet førte de fleste afrikanske land inn i en tid med kolonistyre, undertrykkelse og plyndring.
I de første par tiårene etter Den andre verdenskrig fikk de fleste afrikanske statene sin selvstendighet. Interessen fra utenlandske stormakter har imidlertid ikke blitt mindre av den grunn. Under Den kalde krigen forsøkte USA og Sovjetunionen å sikre seg troskap fra de nylig selvstendige statene, og i de siste årene ser vi at Afrikas 54 stater igjen får oppmerksomhet fra verdens stormakter.
Både diplomatiske, strategiske og kommersielle bånd til regionen har blitt styrket: hundrevis av ambassader har åpnet de siste ti årene og millioner av utenlandsk valuta har blitt investert i de mange landene. Samtidig har flere utenlandske militærbaser blitt etablert og forsvarssamarbeid er blitt styrket. Hva er det som gjør Afrika så viktig for stormaktene?
Hvorfor Afrika?
At Afrika til stadighet står i sentrum av stormaktenes utenrikspolitikk har flere årsaker. For det første er Afrika et kontinent som er rikt på mange naturressurser, som olje, gull og diamanter. Kontinentet er også svært folkerikt, og i løpet av de neste 30 årene regner man med at den afrikanske befolkningen vil dobles. Afrika vil dermed bli den mest folkerike regionen i verden. Når dette ses i sammenheng med kontinentets raske urbanisering, finnes det uten tvil store økonomiske muligheter for investorer.
Vestlige land har tradisjonelt vært de afrikanske statenes viktigste partnerland, men dette er i ferd med å endre seg. For ti år siden gikk Kina forbi USA som de afrikanske landenes viktigste handelspartner. Hoveddrivkraften bak Kinas inntog på kontinentet er tilgang til ressurser og råvarer som kan dekke de økte energibehovene i hjemlandet.
Kinas inntog
Kina står bak handelen av så mye som en tredjedel av Afrikas olje, og er en viktig importør av afrikansk kull, jernmalm, tømmer og kobber. I tillegg gir Afrikas store befolkning en gyllen mulighet for å etablere nye markeder for kinesiske produkter. Kinesiske varer, som ofte er langt billigere enn tilsvarende produkter fra vestlige land, er svært populære i Afrika.
Kina har også øynet mulighetene for å være med å utvikle Afrikas raskt voksende byer, og er drivkraften bak mange av kontinentets infrastrukturprosjekter. I takt med den økte handelen, har Kina styrket forsvarssamarbeidet med flere afrikanske land for å kunne forsvare sine økonomiske investeringer og borgere som nå befinner seg i Afrika.
Da Kina i 2017 etablerte sin første oversjøiske militærbase, var dette nettopp i Afrika, nærmere bestemt Djibouti. Men det er ikke bare Kina som har økt sitt engasjement på kontinentet.
Russiske interesser
Etter at vestlige nasjoner innførte sanksjoner mot Russland som følge av annektering av Krimhalvøyen i 2014, har Russland blitt tvunget til å finne seg nye venner og økonomiske muligheter. Dette har de blant annet funnet blant afrikanske stater. Russlands president Vladimir Putin har blant annet skaffet seg allierte ved å spille på en felles forakt for vestlig innblanding – særlig når det kommer til innføring av demokrati og menneskerettigheter.
I likhet med Kina er tilgangen til nye markeder viktig for Russlands engasjement i Afrika. I tillegg er det en ekstra motivasjon for både Kina og Russland at de ved å innynde seg hos de 54 afrikanske statene kan sikre seg stor diplomatisk støtte i internasjonale organisasjoner som FN. Når det kommer til handel med Afrika ligger Russland fremdeles langt bak Kina. Putin har imidlertid lovet å doble handelen med regionen.
Russland er allerede Afrikas viktigste våpenleverandør. Putin har underskrevet militære samarbeidsavtaler med minst 20 afrikanske stater. I tillegg er russiske private militære styrker er sendt til land som Den sentralafrikanske republikk, Libya og Sudan.
Et bekymret USA
Russland og Kinas inntreden i Afrika, og særlig deres militære engasjement, har skapt frykt i USA for å bli marginalisert. I slutten av desember 2018 lanserte Trump-administrasjonen derfor en ny Afrika-strategi. Denne skulle motvirke det administrasjonen kalte «aggressive investeringer» som er ment å sikre Russland og Kina et konkurransefortrinn over USA.
Med den nye strategien skulle USA øke handelen med Afrika og gjøre det lettere for amerikanske bedrifter å investere i regionen gjennom lån og risikoforsikring. Likevel satte Trump selv aldri foten på kontinentet. Han innførte også en kontroversiell innvandringspolitikk – kjent som «the Muslim ban» som satte sterke begrensninger på innreise fra land med stor muslimsk befolkning. Dette påvirket blant annet Somalia, Sudan, Egypt, Eritrea, Libya og Tanzania, og var med på å anstrenge forholdet mellom USA og en del afrikansk land.
Med president Biden, er det ventet at USA vil ha en tydeligere politikk overfor de afrikanske landene. Å hevde seg i møte med det tunge økonomiske engasjementet til Kina vil imidlertid være utfordrende.
En nykolonialisering av Afrika?
Kritiske røster hevder at den begynnende stormaktsrivaliseringen i Afrika kan føre til en nykolonialisering av kontinentet. Særlig Kinas framferd har blitt sterkt kritisert. Når Kina gir store lån til afrikanske stater, frykter man at disse statene blir satt i en gjeldsfelle som Kina vil bruke til å tvinge dem til å etterkomme deres ønsker og krav.
I blant annet Sør-Afrika og Zambia har det blitt politisk debatt rundt den store kinesiske innflytelsen i landene. Likevel har mange afrikanske statsledere vært raske med å avfeie kritikken. De påpeker at til forskjell fra kolonitiden samarbeider de i dag som likeverdige partnere med stormaktene.
For flere afrikanske land har det sånn sett vært en fordel at Russland også har kommet på banen de siste årene. Dette er med å nøytralisere innflytelsen til Kina og USA og gir økte valgmuligheter. Framfor å se på stormaktrivaliseringen som en form for nykolonialisering, kan det sees på som en mulighet for Afrikas stater til å velge og vrake mellom flere gode tilbud.
Fordelene med utenlandsk interesse
Stormaktsrivaliseringen har på mange måter kommet kontinentet til gode. Blant annet har den økte handelen med utlandet og utbyggingen av infrastruktur hatt en positiv innvirkning på afrikanske staters økonomi. Det er likevel viktig å påpeke at den økonomiske utviklingen ikke alltid kommer de aller fattigste borgerne til gode. Ifølge en rapport fra Verdensbanken, blir innbyggere på landsbygda, de som bor i krigs- og konfliktrammede områder, samt kvinner og de som jobber i uformell sektor, utestengt fra mange av mulighetene den økte handelen har ført til.
Verken Kina eller Russland stiller krav om demokratisk eller ansvarlig styring til sine partnerland i Afrika. Begge stormaktene mener statene selv vet best hva slags politikk som vil føre dem ut av fattigdom. Dette har gjort deres lån langt mer populære enn vestlige lån, som ofte inneholder betingelser om store politiske og økonomiske reformer.
Likevel kan man spørre seg om denne politikken kommer Afrika til gode på lang sikt, når man ser at utbredt korrupsjon og stor økonomisk ulikhet preger mange afrikanske stater og hindrer økonomisk utvikling. Det kan virke som at Afrika nå står i en historisk unik posisjon til å forme sin egen framtid. Spørsmålet er hvordan statene vil utnytte de nye mulighetene stormaktene tilbyr, og om det vil kunne komme hele befolkningen til gode.