NATO har sikret Norge i 72 år

Helt siden 1949 har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk hvilt på at NATO skal komme til unnsetning dersom Norge skulle bli angrepet.

I 72 år har NATOs kollektive sikkerhetsgaranti vært hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk. NATO har endret seg i takt med verden for øvrig, og har gått fra å være en ren forsvarsallianse mot den overhengende sovjetiske trusselen, til å bli en sikkerhetspolitisk organisasjon som møter et bredt spekter av utfordringer.

Artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som omhandler kollektivt forsvar, er fortsatt alliansens hovedforpliktelse. Den utgjør også kjernen i det norske forsvarskonseptet – NATO skal bistå oss dersom vi skulle bli angrepet.   

Norge og opprettelsen av NATO

Norge var et av 12 land som opprettet NATO den 4. april 1949. Som NATOs første generalsekretær lord Hastings Ismay så fint uttalte, så trengte man en vestlig forsvarsallianse for å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede. Med datidens øyne var dette veldig beskrivende for situasjonen som Europa befant seg i.

For Norges del var det ikke opplagt at man skulle bli medlem av NATO. Norge hadde hatt en alliansefri linje helt siden selvstendigheten fra Sverige i 1905. Under Den andre verdenskrig ble imidlertid Norges utsatte strategiske stilling tydelig. Nøytralitet viste seg å ikke være en garanti for uavhengighet. Norge ble umiddelbart etter den tyske invasjonen i 1940 alliert med Storbritannia.

Etter krigen fortsatte Norge det tette samarbeidet med Storbritannia, og mottok Marshallhjelpen fra USA fra 1947. Norge forsto tidlig at man trengte samarbeid med andre stater for å ivareta fred og sikkerhet, men håpet at FN kunne fungere som den nødvendige sikkerhetsgarantisten. Forholdet mellom krigens allierte, vestmaktene og Sovjetunionen, tilspisset seg imidlertid raskt.

Europa ble politisk, økonomisk og ideologisk delt i to. Dette truet også samarbeidet i FN. Den norske FN-linjen måtte derfor legges vekk, og spørsmålet om et vestlig forsvars- og sikkerhetssamarbeid ble satt på agendaen.

Samarbeidet med USA og Storbritannia ble ansett som uunnværlig for å sikre norsk suverenitet i den anspente tiden. Selv om Norge ønsket å opprettholde et vennskapelig forhold til Sovjetunionen, ble landet medlem av NATO ved alliansens grunnleggelse i 1949.

Kald krig og invasjonstrussel

Under Den kalde krigen var kjernen i norsk sikkerhetspolitikk å binde allierte til forsvaret av Norge. Det norske mobiliseringsforsvaret skulle forsvare landet inntil alliert hjelp kom til unnsetning. Dette ble imidlertid forsøkt balansert med en ambisjon om ikke å provosere Sovjetunionen.

For Norge var avveiningen mellom avskrekking og beroligelse i forholdet med Sovjetunionen helt essensielt. Norge la egne begrensninger på NATOs tilstedeværelse, de såkalte selvpålagte restriksjonene, som inkluderte basepolitikken, atomvåpenpolitikken og Finnmarksbegrensningene.

Norsk alliansepolitikk under Den kalde krigen gikk i stor grad ut på å søke innflytelse i NATO gjennom å vise engasjement og vilje til samarbeid. For Norges del var det svært viktig å forbli relevant innad i alliansen. Norges strategiske beliggenhet med nærhet til Russland var viktig for USA.

Amerikanske fly hadde fremskutte baser på norsk jord frem til 1960-tallet. Nordflanken ble også ansett som viktig for å sikre NATOs forsyninger til Europa. I tillegg ble Norge særlig relevant som en varslings- og etterretningsbase for alliansen generelt og USA spesielt.

Norge ønsket i utgangspunktet ikke at NATO skulle utvide sitt geografisk definerte forsvarsområde, og motsatte seg derfor NATOs innlemmelse av nye medlemmer. Norske myndigheter var også kritisk til at alliansens virke skulle inkludere andre politikkområder enn forsvars- og sikkerhetspolitikk.

NATO går «out of area»

Sovjetunionens oppløsning og Warszawapaktens påfølgende nedleggelse i 1991 endret sikkerhetssituasjonen drastisk. Da Russland ikke lenger utgjorde en direkte militær trussel forsvant også hensikten bak alliansens opprettelse. NATO måtte da enten «out of area, or out of business».

Alliansen vedtok et nytt strategisk konsept som åpnet for militære operasjoner utenfor medlemslandenes territorium. Den aller første NATO operasjonen out of area var IFOR, hvor NATO på oppdrag fra FN fikk ansvar for å overvåke implementeringen av Dayton-avtalen.

Også Norge tilpasset seg utviklingen. Det norske landsdekkende mobiliseringsforsvaret ble omorganisert til et mindre, men mer profesjonelt og mobilt innsatsforsvar, bedre tilpasset deltagelse i internasjonale operasjoner. Norge deltok i en rekke NATO-ledede operasjoner på 1990-tallet.

Artikkel 5 i Atlanterhavspakten ble utløst for første gang i forbindelse med terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dette førte også til den NATO-ledede ISAF-operasjonen i Afghanistan fra 2003. Norge var sterkt involvert i ISAF, som ble den største og lengste operasjonen i alliansens historie.  

Nærområdeinitiativet og kollektivt forsvar

Fremveksten av et langt sterkere Russland utover 2000-tallet, og særlig krigen mot Georgia i 2008, førte til at blant annet Norge så behovet for at NATO igjen skulle fokusere mer på eget territorium. Med lanseringen av det såkalte nærområdeinitiativet ønsket norske myndigheter at NATO skulle øke fokuset på kjerneoppgaven med territorielt forsvar i nærområdene.

Fra Norges side var det særlig viktig å bringe NATOs oppmerksomhet mot nordområdene. Her hadde et Russland med stadig sterkere stormaktsambisjoner økt forsvarsaktiviteten betraktelig. 

Det var først med den russiske annekteringen av Krim-halvøya og krigen i Øst-Ukraina at NATO virkelig fikk øynene opp for at den russiske bjørnen var i ferd med å våkne igjen. Plutselig var Russland igjen en sikkerhetstrussel mot fred og stabilitet i Europa, og flere allierte i russiske grenseområder fryktet for egen sikkerhet. Alt militært samarbeid mellom NATO og Russland ble lagt på is.

Den norske frykten er at en konflikt med Russland skal havne i en sikkerhetspolitisk «gråsone», det vil si en konfliktsituasjon som er for stor for Norge å løse alene, men for liten for NATO å engasjere seg i.  For Norges del er det positivt at NATO har vendt blikket hjemover, med økt fokus på kollektivt forsvar og avskrekking.

Norge og de fleste andre medlemslandene hadde bygget ned det militære forsvaret i tiden etter Den kalde krigen, men nå måtte det gjenoppbygges. På NATOs toppmøte i Wales i 2014 ble det besluttet å øke forsvarsbudsjettene til to prosent av BNP innen 2024. Norge har fokusert på å øke Forsvarets evne til løse nasjonale oppgave, samt å kunne ta imot allierte forsterkninger i tilfelle krig. Det har også blitt lagt ned innsats på å øke tilstedeværelse, og gjennomføre mer trening og øvelser, særlig i Nord-Norge.

Nye sikkerhetsutfordringer

Sikkerhetsutfordringene NATO står overfor er stadig mer komplekse. Russland er fortsatt en utfordring i øst, mens i sør har sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Afrika stadig forverret seg, med krig og konflikt, store flyktningstrømmer og terrorangrep. Samtidig skaper stormaktsrivalisering lite konsensus blant stormaktene i FNs sikkerhetsråd.

NATO står også overfor interne utfordringer. NATO har på mange måter blitt mindre samstemte, og Tyrkia ansees som en økende hodepine innad i alliansen. Avstanden mellom Europa og USA ble også større gjennom årene med Trump som president.

I tillegg er grensene mellom fred, krise og konflikt – og stats- og samfunnssikkerhet – mer utydelige enn tidligere. Økt teknologiavhengighet gir flere digitale trusler. Å styrke både NATO og medlemslandenes motstandskraft mot digitale trusler er høyt oppe på alliansens agenda. NATO har inkludert omfattende cyberangrep i hendelser som kan utløse artikkel 5. I tillegg er falske nyheter, påvirkningsoperasjoner, trusler mot kritisk infrastruktur, samt miljøutfordringer blitt prioriterte utfordringer.

I over 70 år med store endringer i sikkerhetsutfordringene har NATOs tilpasningsdyktighet uten tvil vært avgjørende for alliansens overlevelse. I dag er kanskje trusselbildet mer komplekst enn noensinne, og stadig nye utfordringer banker på NATOs dør. Prosjektet NATO 2030 har til hensikt å gjøre alliansen beredt på fremtidens utfordringer. Dette viser tydelig NATOs vilje til å tilpasse seg for å forbli relevant.