Sikkerhetspolitikk og konflikthåndtering

Begrepet «sikkerhetspolitikk» ble introdusert etter Den andre verdenskrig, som betegnelsen på bindeleddet mellom utenriks- og forsvarspolitikk. Tradisjonelt sett viser «sikkerhet» til fraværet av en militær trussel fra andre stater. Sikkerhetspolitikkens overordnede mål var derfor å sørge for at dette var status. Viktige virkemidler var i så måte et sterkt forsvar og robuste militære allianser.

Med Den kalde krigens slutt endret trusselbildet seg fra å primært omhandle tradisjonelle militære trusler, til også å gjelde andre type trusler. Vi snakker i dag gjerne om et «utvidet sikkerhetsbegrep». Utfordringer som miljøendringer, internasjonal terrorisme, politisk-, økonomisk- og sosial ustabilitet, og cybersikkerhet har blitt vel så viktige innen sikkerhetspolitikken.

Militære forsvarsspørsmål har imidlertid ikke gått av moten. I en stadig mer globalisert verden, kan også konflikter i andre deler av verden påvirke en stats sikkerhet. Særlig har man sett at konflikter og kriser i sårbare stater kan påvirke sikkerhetssituasjonen til både naboland, så vel som stater på andre kontinent.

Internasjonale militære operasjoner med formål om å sikre eller gjenopprette freden har blitt mer vanlig etter 1990-tallet. Samtidig ser vi også at behovet for å sikre eget territorium er til stede. For Europa, ble Russlands invasjon av Ukraina i 2022 en påminnelse om at sterke territorielle forsvar fremdeles er en viktig del av sikkerhetspolitikken.

Sikkerhetspolitikk

Sikkerhetspolitikk er summen av de virkemidler og tiltak som tas i bruk for å ivareta en stats suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Virkemidlene vil variere ut ifra hva staten anser å være en trussel mot sikkerheten.

Sikkerhetspolitikken har tradisjonelt to hovedkomponenter: utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Førstnevnte handler om hva slags retning staten har valgt i forholdet til andre stater (f.eks. å inngå allianser eller isolasjon), mens sistnevnte handler om disponering av militære ressurser.

En stats sikkerhet ivaretas gjennom et bredt sett av politiske, militære, folkerettslige, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Til sammen tar disse sikte på å forebygge og håndtere kriser, og utforme varige løsninger på konflikter og andre utfordringer. Virkemidlene vil variere fra stat til stat, og endres i takt med hva trusselen oppfattes å være.

Forsvarspolitiske virkemidler

For å sikre egen stat, har et sterkt nasjonalt forsvar – altså militærmakt – tradisjonelt vært et av de viktigste virkemidlene. Et sterkt forsvar er med på å avskrekke andre stater fra å angripe. Dersom man først skulle bli angrepet, er militærmakt også det primære virkemiddelet som brukes for å forsvare et lands territorier.

Militære allianser er i så måte et viktig bidrag til å skape sikkerhet. Men, alliansefrihet kan også være et vel så viktig virkemiddel, i den grad det forhindrer at en stat blir involvert i konflikter. Ettersom stater påvirkes av konflikter langt utenfor egne landegrenser, brukes militærmakt også utenlands for å bidra til sikkerhet, for eksempel gjennom internasjonale operasjoner. Bruk av militærmakt er regulert etter internasjonal lov, og kan kun brukes i selvforsvar eller dersom FNs sikkerhetsråd har godkjent det.

Utenrikspolitiske virkemidler

Diplomati er et annet virkemiddel som brukes aktivt i sikkerhetspolitikken. Dette er en stats primære virkemiddel for å påvirke andre lands holdninger og handlinger – det vi gjerne kaller ideologisk makt. Diplomati kan være avgjørende for å forhindre misforståelser omkring intensjoner, eller eskalering av hendelser og kriser. Fordi diplomati er så sentralt i forhold mellom land, regnes det som et svært sterkt signal dersom land velger å bryte diplomatiske forbindelser. Ofte kan et slikt skritt også bidra til å eskalere en allerede spent situasjon.

Internasjonalt politisk samarbeid er også sentralt virkemiddel i sikkerhetspolitikken, og henger ofte tett sammen med diplomati. Gjennom samarbeid om sentrale felles utfordringer innen en utvidet forståelse av sikkerhetsbegrepet, slik som økonomi, handel, bistand, og klimapolitikk, kan man forebygge og håndtere kriser som truer freden.

I forlengelse av dette, er internasjonal lov et viktig virkemiddel. Folkeretten – som internasjonal lov gjerne kalles – regulerer forhold mellom stater. I henhold til Folkeretten, er for eksempel alle stater suverene – det vil si at de bestemmer over seg selv. Å sikre at stater etterlever internasjonale lover, er sentralt i sikkerhetspolitikken.

I en globalisert verden, der staters økonomier blir stadig tettere vevd sammen, kan økonomi også brukes for å påvirke andre stater. Gunstige handelsavtaler kan fungere som en gulrot til å endre politikk, mens boikott eller sanksjoner kan være kraftigere midler for å endre en stats atferd. I hvilken grad en stat kan bruke økonomi som et sikkerhetspolitisk virkemiddel viser videre til statens økonomiske kapasitet i lys av økonomiske vekst, størrelse på BNB og gjeld – altså det man gjerne omtaler som økonomisk makt.

Bistand innebærer finansiell eller materiell støtte, eller overføring av personell og kunnskap til andre land. Det kan gis enten som nødhjelp i en krise, eller som ledd i en mer langsiktig plan for økonomisk- og sosial utvikling. Bistand kan brukes som en del av sikkerhetspolitikken, til å bygge opp sårbare stater og forhindre for eksempel framveksten av ekstreme grupperinger som kan true internasjonal fred og sikkerhet.

Kjernen i sikkerhetspolitikken er fremdeles å sikre statens suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Hva som truer disse kjerneverdiene har imidlertid utviklet seg. Sikkerhetspolitikken har blitt mer uoversiktlig i takt med at trusselbildet har blitt mer komplekst.

Militære trusler fortsetter å være en aktuell sikkerhetspolitisk trussel, samtidig som andre trusler har gjort seg gjeldende. Vi ser for eksempel at betydningen av det digitale rom for en stats økonomi, sikkerhet og utvikling har ført til økt sårbarhet. Dette har gjort cyberangrep til en viktig trussel i dagens samfunn.

Klimaendringer er også ventet å forsterke konflikter verden over. Man antar at klimaendringene vil føre til at flere mennesker må flykte som følge av mangel på vann og mat. Dette vil både kunne bidra til å eskalere nåværende konflikter, men også føre til nye konflikter motivert av ressursmangler.

Aktørene som truer en stats sikkerhet, er i dag både statlige og ikke-statlige. Ulike terrorgrupperinger, særlig de med internasjonalt siktemål, har blitt en viktig sikkerhetstrussel. Bekjempelsen av internasjonal terrorisme krever en bred politisk og militær tilnærming – både nasjonalt og internasjonalt.

Samtidig som truslene mot staten blir mer komplekse, ser vi at noen av de mest sentrale virkemidlene i sikkerhetspolitikken er under økende press – nemlig internasjonalt samarbeid og internasjonal lov. Økende nasjonalisme og stormaktsrivalisering er viktige grunner for denne utviklingen.