Norsk sikkerhetspolitikk

Forståelsen av begrepet «sikkerhet» og hvilke utfordringer som truer Norges sikkerhet endrer seg over tid, og er nært knyttet til utviklingstrekk og hendelser utenfor landets grenser. Under Den kalde krigen var «sikkerhet» definert som fraværet av militære angrep mot Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet fra utenlandske aktører. De viktigste virkemidlene for å ivareta dette var ren militærmakt i form av et sterkt forsvar og alliansesamarbeid. I tillegg var det viktig for Norge å utvikle og ivareta internasjonal lov, for å styrke landets posisjon som en småstat blant stormakter.

Etter Den kalde krigens slutt endret det sikkerhetspolitiske bildet seg dramatisk. Den sovjetiske trusselen ble borte, men utover 1990-tallet vokste andre sikkerhetsutfordringer frem i takt med globaliseringen og den teknologiske utviklingen. Dette førte til en utvidet forståelse av sikkerhetsbegrepet fra å ikke bare gjelde statssikkerheten. Behovet for å ivareta sivilbefolkningens trygghet innenfor landets grenser, samt å beskytte sentrale samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur mot skade eller angrep fikk større betydning.

Det utvidede sikkerhetsbegrepet illustrerer kompleksiteten i dagens sikkerhetspolitiske bildet: nye og ukonvensjonelle utfordringer gjør seg gjeldende, men samtidig må den norske sikkerhetspolitikken fortsatt ta høyde for tradisjonelle utfordringer knyttet til statssikkerheten. Vi kan ikke velge bort én del. I dette arbeidet står utenriks- og forsvarspolitikken helt sentralt, og det er et bredt spekter av virkemidler som benyttes for å ivareta Norges sikkerhet.

Norges sikkerhet ivaretas først og fremst gjennom en rekke politiske, militære, folkerettslige, diplomatiske og økonomiske virkemidler. Disse kan kategoriseres som forsvarspolitiske virkemidler og utenrikspolitiske virkemidler.

Forsvarspolitiske virkemidler

De forsvarspolitiske virkemidler kommer til uttrykk i forsvarspolitikken, dvs. disponeringen av landets militære- og etterretningsressurser. For å ivareta Norges sikkerhet er militærmakt avgjørende. Forsvaret er derfor ansett som den viktigste innsatsfaktoren i norsk sikkerhetspolitikk.

Et sterkt nasjonalt forsvar er med på å avskrekke andre stater fra å angripe. Dersom Norge likevel skulle bli angrepet, er militærmakt også det primære virkemiddelet som benyttes for å forsvare landet. Som en småstat er imidlertid Norges militærmakt avhengig av alliansesamarbeid.

NATO har derfor vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk siden etableringen av forsvarsalliansen i 1949. Med NATO har Norge en sikkerhetsgaranti gjennom Atlanterhavspaktens artikkel 5.

Artikkel 5 sier at et væpnet angrep mot én skal betraktes som et angrep mot alle medlemslandene. Dette øker sannsynligheten for at Norge vil få militær hjelp dersom vi skulle bli truet med angrep eller bli angrepet, samtidig som det avskrekker potensielle motstandere fra å angripe i utgangspunktet.

Utenrikspolitiske virkemidler

De utenrikspolitiske virkemidlene kommer til uttrykk i utenrikspolitikken, dvs. Norges forhold til andre stater. Utenrikspolitikken følges opp med diplomatiske og økonomiske virkemidler. Diplomatiet er en stats primære virkemiddel for å påvirke andre lands holdninger og handlinger.

Det kan derfor være avgjørende for å hindre misforståelser omkring intensjoner og eskalering av hendelser og kriser. Internasjonalt samarbeid henger tett sammen med diplomati, og i forlengelsen av dette er internasjonal lov helt sentralt.

Som en småstat er Norges sikkerhet spesielt avhengig av internasjonalt samarbeid om felles utfordringer, og at internasjonal lov ivaretas og utvikles. Dette er viktig fordi vi som et lite land er tjent med at forholdet til andre stater bygger på lover og ikke makt.

Folkeretten – som internasjonal lov gjerne kalles – regulerer forholdet mellom stater. Dette blir først og fremst ivaretatt gjennom FN. Sammen med NATO har derfor FN vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk siden etableringen i 1945.

I utenrikspolitikken kan Norge imidlertid benytte sin økonomiske makt, som et av verdens rikeste land. Gunstige handelsavtaler kan brukes som gulrot for å endre lands holdninger og handlinger, mens boikott og sanksjoner kan fungere som pisk. Bistand kan også benyttes som et virkemiddel ved å bygge opp sårbare stater. På denne måten forhindres ustabilitet som kan true internasjonal fred og sikkerhet.

Kjerneverdiene i norsk sikkerhetspolitikk er ivaretakelsen av Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet, samt befolkningens trygghet og velferd. Hva som truer disse kjerneverdiene, er imidlertid stadig i endring.

Trusselbildet Norge står overfor i dag inkluderer etterretning, påvirkning og trusler i det digitale rom; internasjonal terrorisme; stormaktsrivalisering og opprustning; samt regionale konflikter med globale konsekvenser. Norges sikkerhetspolitikk må med andre ord ta høyde for et svært komplekst sikkerhetspolitisk bilde.

For Norge trekkes spesielt nabolandet Russland frem som en dimensjonerende faktor i sikkerhetspolitikken. Russland utgjør ikke bare en trussel i tradisjonell forstand som en stormakt med 196 kilometers grense mot Norge. Vår nabo i øst har også vist seg å være en aktør som handler bredt innenfor etterretning, påvirkning og trusler i det digitale rom.

Dette kan ramme norsk økonomi, sentrale samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. Videre ser vi en stormaktsrivalisering mellom USA og Russland, samt opprustning og økte spenninger mellom NATO og Russland. Dette kan ha store konsekvenser for Norges sikkerhet.

Alliansesamarbeid og internasjonalt politisk samarbeid fortsetter å være helt sentrale virkemidler i norsk sikkerhetspolitikk. I dette arbeidet har Norge styrket sin posisjon de senere årene. Blant annet er generalsekretæren i NATO norske Jens Stoltenberg og i perioden 2021-2022 er Norge medlem i FNs Sikkerhetsråd.

I den norske sikkerhetspolitikken sys politiske, militære, folkerettslige, diplomatiske og økonomiske virkemidler sammen. Dette gir en overordnet strategi som er innrettet mot å forebygge, begrense og håndtere de sikkerhetsutfordringene som Norge til enhver tid blir stilt overfor.

Norsk sikkerhetspolitikk må hele tiden tilpasses endringer i det sikkerhetspolitiske bilde. I dag er det ikke bare andre stater som kan true Norges sikkerhet. Nye og ukonvensjonelle trusler har vokst frem.

Blant disse er internasjonal terrorisme, fattigdom, klimaendringer, falske nyheter og pandemier. Selv om innholdet og virkemidlene i sikkerhetspolitikken utvides og endres, forblir likevel dens sentrale formål å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet, samt befolkningens trygghet og velferd. Dette finner først og fremst sted gjennom rammene til NATO og FN, slik det har vært siden etableringen av en norsk sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig.