Etter måneder med styrkeoppbygging og intenst diplomati, har situasjonen i Ukraina eskalert dramatisk. Ingen andre enn Putin selv vet hvordan situasjonen vil utvikle seg videre, men for å forstå fremtiden bedre må vi kjenne fortiden.
– President Putin, i menneskehetens navn, hent dine soldater tilbake til Russland. I menneskehetens navn: ikke tillat at det bryter ut en ny krig i Europa som kan bli den verste krigen siden dette århundrets begynnelse.
Dette sa António Guterres under en pressekonferanse den 24. februar og det han omtalte som den tristeste dagen i hans tid som FNs generalsekretær.
Spenningen øker
I november 2021 meldte amerikansk etterretning om uvanlig store russiske troppeansamlinger langs Ukrainas grense i øst. Putin benektet at disse styrkene skulle brukes til å invadere Ukraina. Han krevde likevel at nabolandet skulle gi rettslige garantier om at de ikke ville søke NATO-medlemskap i fremtiden. I desember kom det også et krav fra Putin om at USA og NATO skulle begrense sin innflytelse i tidligere sovjetrepublikker.
I løpet av januar og februar 2022 økte antallet russiske soldater rundt Ukraina til over 100.000. NATO besluttet å sette sine tropper i beredskap. Alliansen sendte skip og jagerfly til sine medlemsland for å sikre alliansens grense i øst. USA erklærte at de ikke ville lukke døren for et fremtidig ukrainsk medlemskap i NATO fordi suverene stater selv må få bestemme hvilke allianser de vil inngå. Flere europeiske stater uttalte at Ukrainas sikkerhet, er Europas sikkerhet.
Putin tok også til orde for prinsippet om «delt sikkerhet». Han hevdet imidlertid at den gradvise utvidelsen av NATO østover siden 1999 utgjør en trussel mot Russlands sikkerhet. Putin kom derfor med flere krav til USA og NATO: ingen nye land øst i Europa skal bli tatt opp i alliansen, NATO skal ikke utplassere systemer med angrepsvåpen i Øst-Europa, og NATO skal ikke opprette flere militærbaser i nærheten av Russland.
Europeiske statsledere reiste deretter i skytteltrafikk til Putins store hvite bord i Kreml, men klarte ikke å overtale ham til en nedtrapping. Den 21. februar anerkjente i stede Putin uavhengigheten til Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Bare timer senere beordret han å sende inn «fredsbevarende styrker» i regionen, under påskudd av å stabilisere konflikten. De russiske styrkene stoppet imidlertid ikke i øst – hele Ukraina er nå under angrep.
«Vi er ett folk»
For å forstå Putins krig mot Ukraina må vi langt tilbake i historien – helt tilbake til 900-tallet og Vladimir den store, vil Putin selv hevde. Han argumenterer nemlig med at Kievriket representerer «den gammelrussiske staten» og at Kyiv var Russlands første hovedstad. Det som en gang var Kyivriket inkluderer det som i dag er Russland, Belarus og Ukraina.
Under Kyivriket var Krymhalvøya utgangspunktet for Vladimir den stores erobringer og innføringen av kristendommen. Putin omtaler derfor dette området som utgangspunktet for den russisk ortodokse kirken og grunnlaget for all kultur, sivilisasjon og de menneskelige verdier som han mener at forener det russiske, belarusiske og ukrainske folk.
Fra 1921 til 1991 var Russland og Ukraina republikker i Sovjetunionen. Den historiske og strategisk viktige Krymhalvøya tilhørte da Den russiske sovjetrepublikken. I 1954 besluttet imidlertid Moskva, under Nikita Krustsjovs ledelse, at kontrollen over halvøya skulle overføres til Den ukrainske sovjetrepublikken. Under sovjettiden hadde dette liten betydning ettersom Moskva i praksis kontrollerte hele unionen. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble imidlertid Krymhalvøya del av den nyopprettede staten Ukraina.
Etter 1991 følte fortsatt mange av innbyggerne på Krymhalvøya og i det østlige Ukraina en sterk tilknytning til Russland. Samtidig bestod de vestlige delene av landet, inkludert hovedstaden Kyiv, hovedsakelig av etniske ukrainere med et ønske om å knytte seg tettere til Vesten. Dette førte til at Ukraina lenge var splittet mellom øst og vest.
Konflikten bryter ut
Putins hovedargument for krigen som føres mot Ukraina i dag, kan spores tilbake til NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008. USAs president, George W. Bush, ville vise verden at alliansens dør fortsatt var åpen – Georgia og Ukraina ble derfor lovet fremtidig medlemskap. Flere NATO-land var riktignok skeptiske, blant annet Frankrike og Tyskland. Et av deres argumenter var at dette kunne bli ansett som en mulig provokasjon overfor Russland. Dette var nemlig kun ett år etter at Putin hadde kritisert USA og NATO på Sikkerhetskonferansen i München for deres østlige utvidelser.
Det var imidlertid intern strid i Ukraina om landets tilknytning til EU som førte til utbruddet av åpen konflikt. Den 21. november 2013 besluttet Ukrainas president, Viktor Janukovitsj, ikke å undertegne en assosieringsavtale med EU etter press fra Russland. Flere tusen EU-tilhengere responderte med å demonstrere på Maidan-plassen i Kyiv. Protestene fortsatte gjennom vinteren. Det som begynte som fredfulle protester utviklet seg imidlertid til gatekamper. Mer enn 100 personer ble drept. Ukrainas nasjonalforsamling valgte å avsatte president Janukovitsj, etter at han hadde flyktet til Russland i slutten av februar.
Plutselig flyttet fokuset i krisen seg fra Kyiv til Krym. Bildene av «små grønne menn» som tok kontroll over halvøya overrasker en hel verden. Den prorussiske politikeren Sergej Aksjonov ble satt inn som statsminister, og etter en omstridt folkeavstemning erklærte befolkningen på Krymhalvøya sin selvstendighet fra Ukraina. Putin anerkjente dette og innlemmet deretter Krymhalvøya i Den russiske føderasjonen. Putin omtalte det hele som en etterlengtet gjenforening, etter initiativ fra befolkningen på Krymhalvøya selv. I realiteten hadde imidlertid Putin annektert et annet lands territorium og dermed brutt folkeretten.
Øst i Ukraina tiltok konflikten utover våren 2014. Prorussiske separatister tok raskt kontroll over Donbass og avholdt folkeavstemninger som erklærte Donetsk og Luhansk som uavhengige folkerepublikker. Den vestligvendte Petro Porosjenko, som var blitt Ukrainas president, svarte med å sette inn hæren i de opprørskontrollerte områdene. Russland svarte med å sette inn egne militære styrker på separatistenes side i konflikten.
Forsøk på våpenhvile
I regi av OSSE ble Minsk-avtalen undertegnet den 5. september 2014. Avtalen var mellom Ukraina, Russland og Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Partene forpliktet seg til øyeblikkelig våpenhvile, men kamphandlingene fortsatte likevel. Noen måneder senere kom Minsk II-avtalen på plass. Denne skulle blant annet sørge for våpenhvile, opprettelsen av en buffersone, OSSE-overvåkning og at alle fremmede styrker skulle trekkes ut av Ukraina. Kamphandlingene ble betydelig redusert, men fortsatte likevel.
I november 2018 kom det til den første direkte militære konfrontasjonen mellom Ukraina og Russland siden 2014. Den russiske kystvakten angrep tre ukrainske marineskip og tok flere ukrainske marinesoldater til fange. Fangene ble løslatt ett år senere. Løslatelsen ble ansett som et gjennombrudd for den nyvalgte ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskij. Han kom til makten i 2019 med 73% av stemmene og et budskap om å skape fred med Russland. Dette har nå blitt byttet ut med et budskap om å ta opp våpnene og kjempe for landets selvstendighet.
Mellom øst og vest
Etter at Putin annekterte Krym og involverte seg i det østlige Ukraina våren 2014, ble Russland møtt med fordømmelse og økonomiske sanksjoner. I FNs Sikkerhetsråd erklærte 13 av 15 medlemmer at Krymhalvøya sin ensidige erklæring om selvstendighet fra Ukraina var ugyldig. Putin henviste på sin side til en uttalelse fra FNs internasjonale domstol i 2008, som langt på vei anerkjente Kosovos ensidige uavhengighetserklæring fra Serbia.
Putin forsøker å utnytte det han mener er en dobbeltmoral fra USA og NATO i sin retorikk, mener seniorforsker ved NUPI Julie Wilhelmsen. Han hevder nemlig at USA har innført en illegitim praksis med bruk av militærmakt for å endre regimer de ikke liker. Putin mener at Russland nå må få ta i bruk den samme praksisen for å beskytte sine interesser i områdene som tidligere var under Moskvas kontroll. Målet med invasjonen er å beskytte folk som i åtte år har vært utsatt for folkemord av regime i Kyiv, uttalte Putin før han invaderte Ukraina. Det finnes imidlertid ingen uavhengige kilder som kan bekrefte at et folkemord har funnet sted.
Dette er et eksempel på klassisk stormaktsrivalisering hvor stakkars Ukraina har havnet i midten, mener professor II ved Forsvarets Høgskole Tormod Heier. På den ene siden fastholder NATO alle uavhengige staters valgfrihet i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. På den andre hevder Putin at Ukraina skal være en buffersone mot Vesten under Moskvas innflytelse. Men uansett hvordan Putin forsøker å legitimere invasjonen han nå har initiert, så handler krigen i Ukraina til syvende og sist om det ukrainske folket. Et folk som ikke lenger er splittet mellom øst og vest, men som likevel betaler prisen for å befinne seg i krysningspunktet for stormaktsrivalisering.
NATO og FN
Det internasjonale samfunnet har langt på vei fordømt Putins invasjon av Ukraina. Vesten har innført nye og strengere økonomiske sanksjoner. Økonomisk bistand og militært utstyr har blitt sendt. Likevel står det ukrainske folket alene i kamphandlingene mot Putins styrker. Flere har kanskje spurt seg hvorfor NATO eller FN ikke sender inn militære styrker.
Ukraina er ikke medlem i NATO, og angrepet er derfor ikke en såkalt artikkel 5-situasjon. Dersom NATO skulle sendt styrker til Ukraina vil dette dessuten innebære en krig mellom NATO og Russland, noe ingen av partene eller verden for øvrig ønsker. Løsningen er derfor å uttrykke solidaritet med det ukrainske folk og støtte med rådgiving, penger og militært utstyr, samt uttrykke motstand mot Putins Russland med sanksjoner som rammer russiske interesser.
I FN er det Sikkerhetsrådet som bestemmer når militærmakt kan benyttes. Der sitter Russland som én av de fem faste med vetomakt. Den 26. februar kom USA og Albania med forslag til en resolusjon som fordømmer Russlands aggresjon mot Ukraina. 11 av 15 medlemmer stemte for forslaget, men som forventet brukte Russland sin vetomakt til å blokkere resolusjonen. Sikkerhetsrådet er altså handlingslammet og det internasjonale samfunnet kan ikke gjøre mye annet enn å fordømme Putin for å ha startet en krig i Europa.