Undervisningsopplegg: Det norske forsvaret

Forsvarets øverstkommanderende er formelt sett Kongen, men ledes til daglig av forsvarssjefen og hans forsvarsstab. Forsvaret er delt inn i hel rekke ulike avdelinger etter hvilke oppdrag som skal løses. Et godt eksempel på dette er Brigade Nord. Brigade Nord er en avdeling i Hæren som består av mange forskjellige bataljoner som alle har vært sitt område, for eksempel sanitet, transport og ingeniør. I tilfellet krig eller konflikt er man dermed helt avhengig av at disse samarbeider, noe Forsvaret øver på ofte.

Forsvaret består altså av langt mer enn stridsvogner, jagerfly og fregatter. Dette er ofte hva man tenker på når man snakker om Forsvarets «spisse» ende, med andre ord dets kampavdelinger, men de hadde ikke kommet langt uten støtte fra avdelingene rundt. Et eksempel på støtte man ofte ikke ser overhodet er Cyberforsvaret. Dette er en del av Forsvaret som er i sterk utvikling og som bygges ut i takt med at flere av utfordringene Forsvaret står overfor kommer fra cyberdomenet.

Verneplikten

I Norge har vi verneplikt. Denne plikten har sitt utspring i Grunnloven, og har vært av stor betydning for forsvaret av Norge. Alle norske statsborgere er vernepliktige fra det året de fyller 19 år til det året de fyller 44 (for kvinner gjelder dette dem som er født i 1997 eller senere). Vernepliktige kan bli pålagt til sammen 19 måneder tjeneste.

De som blir innkalt til tjeneste gjennomfører en førstegangstjeneste på normalt 12-16 måneder. I denne tiden får man opplæring i en av Forsvarets avdelinger og inngår i Norges stående styrker. Omtrent 9000 gjennomfører førstegangstjenesten hvert år, og det er blitt besluttet å øke dette antallet.

Etter førstegangstjenesten kan Forsvaret kalle inn til såkalte repetisjonstjeneste og man kan inngå som en del av mobiliseringsplanene til avdelingen man tjenestegjorde i, eller man kan bli overført til Heimevernet.

Det overordnede målet til Forsvaret er å sikre Norge mot angrep fra andre stater. Dette vil si at Forsvaret har et hovedsakelig eksternt fokus. Målet er å avdekke, forebygge og eventuelt håndtere trusler som har sin opprinnelse utenfor landets grenser. Dette skiller Forsvarets oppgaver fra politiets, som i stor grad har de samme ansvarsområdene innenfor Norges grenser.

Hvordan Det norske forsvaret har sett ut har med andre ord vært avhengig av den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt oss. Norges forsvarspolitikk etter Den andre verdenskrig utviklet seg innenfor rammen av NATO, med et trusselbilde der vårt naboskap med Sovjetunionen, og så Russland, spilte en overskyggende rolle.

Dette gjorde at Norge i etterkrigstiden satset mer på et stort forsvar som skulle være forberedt på en eventuell invasjon, og antall avdelinger, soldater og materiell skulle gjenspeile dette. Etter Den kalde krigens slutt var faren for invasjon så godt som ikke-eksisterende, og behovet for et stort forsvar var ikke lenger til stede. De siste 30 årene har det derimot vokst frem nye sikkerhetspolitiske trusler mot Norges, og Forsvarets rolle har endret seg i møte med disse.

Faren fra såkalte hybride trusler gjør at Forsvaret i dag må planlegge for helt andre scenarioer enn det som var tilfellet for bare et tiår eller to siden. Dette gjør også at Forsvarets støtte til det sivile samfunnet, har fått større betydning. Dette sivil-militære samarbeidet er det som kalles totalforsvaret.

Forsvaret i Norge er underlagt politisk kontroll. Dette vil si at størrelsen, oppdragene og organiseringen til Forsvaret styres igjennom politiske vedtak fattet på Stortinget eller i regjeringen. Dette kommer også til uttrykk i det militære hierarki.

Etter Grunnloven er det Kongen som er øverstkommanderende, noe som i denne sammenhengen forstås som regjeringen. Det vil si at det er til enhver tid politiske ledelse som skal fungere som øverstkommanderende i tilfelle krise og krig.

Selv om de overordnede målene til Forsvaret ligger fast, vil mye avhenge av hvor mye penger som blir bevilget over det årlige statsbudsjettet. På dette området er det derimot behov for større forutsigbarhet og for å sikre dette blir det hvert fjerde år vedtatt en langtidsplan for å sikre at noen deler av forsvarspolitikken blir liggende fast uavhengig av hvem det er som sitter med maken.

Det er altså ikke rene forsvarsfaglige vurderinger som bestemmer hvor stort forsvar vi har og hva dette forsvaret skal brukes til. Det er på dette området, som på alle andre områder i politikken, et spørsmål om prioritering og avveining av forskjellige hensyn.

Norges NATO-medlemskap har forblitt bærebjelken i Norges forsvar. Norge er en småstat, som vil si at vi har mindre makt, også militærmakt, enn mange andre stater i verden. Norge er derfor avhengig av NATO sin støtte dersom Norge skulle blitt invadert.

Det norske forsvaret sitt mål er ikke å kunne forsvare seg imot en invasjon alene, men Forsvaret skal kunne bremse en eventuell motstand for så å kunne ta imot støtte fra NATO. Det er derimot ikke trusselen om en konvensjonell invasjon som fremstår som mest sannsynlig.

Som et ledd i Norges NATO-medlemskap har Forsvaret flere ganger sendt ut styrker til internasjonale operasjoner (INTOPS). Det kanskje mest kjente eksempelet her er engasjementet i Afghanistan fra 2001 til 2021. Norge har også vært ute i mange operasjoner i regi av FN og EU. I likhet med alle andre operasjoner er det ikke Forsvaret selv som bestemmer om de skal delta i INTOPS. Dette avgjøres av norske myndigheter i samråd med allierte, gjerne innenfor rammen av en internasjonal organisasjon. For eksempel kan dette være FN, med et mandat til bruk av militærmakt fra FNs Sikkerhetsråd.