NATO

Da NATO ble opprettet den 12. april 1949 uttalte alliansens første generalsekretær, den britiske generalen Lord Hastings Ismay, at man trengte alliansen for ”å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede”.

Og i det store og hele var dette beskrivende for situasjonen i Europa. Det var stor frykt for Sovjetunionens og kommunismens spredning. Statene ønsket også å forhindre at USA skulle trekke sine styrker ut av Europa, og gå tilbake til isolasjonspolitikken slik som etter Den første verdenskrig. I tillegg var det frykt for at Tyskland igjen skulle vokse seg stor og mektig, og starte en tredje verdenskrig.

Løsningen på alle disse tre problemene var NATO. NATO skulle være en forsvarsallianse som ville garantere medlemmenes sikkerhet mot et eventuelt sovjetisk angrep, og en garanti for at USA ville forbli engasjert i hva som skjedde på det europeiske kontinentet. I tillegg skulle NATO holde kontroll på gjenreisningen av Tyskland. I tillegg til å være en forsvarsallianse, skulle NATO arbeide for konfliktløsning med fredelige midler, fremme utvikling av fredelige relasjoner i internasjonal politikk og oppmuntre til økonomisk samarbeid mellom medlemslandene.

Med Sovjetunionens plutselige oppløsning i 1991, endret dette seg så å si over natten. Med ett var NATOs hovedfiende, og årsak til dennes opprettelse i utgangspunktet, borte. NATO gikk inn i en form for identitetskrise, der det ble diskutert hva man så skulle gjøre med organisasjonen.

NATO etter Den kalde krigen

Relativt raskt kom medlemslandene frem til at NATO kunne spille en rolle i den nye sikkerhetspolitiske ordenen som vokste frem etter Den kalde krigen. Men alliansens hovedoppgaver måtte omdefineres. ”Out of area, or out of business” sa medlemmene – vi må engasjere oss i sikkerhetspolitiske utfordringer utenfor medlemslandenes territorium, eller så må vi legge ned NATO.

Medlemslandene ble enige om at artikkel 5 og kollektivt forsvar fortsatt skulle være kjernen i samarbeidet, men samtidig skulle alliansen bli et sikkerhetspolitisk verktøy for å håndtere utfordringer også utenfor eget kjerneområde.

I 1999 ble tre østeuropeiske land medlem av NATO. Alliansen fortsatte å utvide antall medlemmer utover 2000-tallet. Alliansen har gått fra 12 medlemsstater ved opprettelsen, til 30 medlemsstater i 2020.

«Out of area»

Utover 1990-tallet og 2000-tallet var NATO lenge «out of area». Alliansens første prøvelse på operasjoner utenfor kjerneområdet ble oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet. I 1995 ble Dayton-avtalen inngått etter Bosniakrigen, og NATO styrken IFOR (Implementation Force) fikk mandat til å overvåke fredsavtalen.

I Kosovo i 1999 var det borgerkrig mellom kosovoalbanere og etniske serbere, med grove brudd på menneskerettighetene på begge sider. Serbia nektet å trekke seg ut av område, og NATO svarte med militærmakt og en fredsavtale ble underskrevet. NATO ledet fredsbevarende styrke, KFOR, fikk ansvar for å påse freden.

Terrorangrepet på USA den 11. september 2001 var første gang et NATO-medlem ble angrepet og artikkel 5 utløst. Alliansen svarte på angrepet med luftovervåkning av amerikansk territorium og kontraterroroperasjon i Middelhavet. NATO fikk også etter hvert ansvar for ISAF-styrken i Afghanistan. I 2015 ble ISAF erstattet av Resolute Support Misssion.

I 2011 ledet NATO operasjonen over Libya for å beskytte befolkningen mot det man fryktet kunne utvikle seg til et folkemord.

Ny trussel fra Russland og fokus hjemover

For mange NATO-land var det et ønske om å øke fokuset på NATOs kjerneoppgave, nemlig kollektivt selvforsvar av eget område. Norge var en av pådriverne for dette, og lanserte nærområdeinitiativet i NATO. For Norge sin del kom dette i stor grad som en konsekvens av at Russland hadde begynt å modernisere og bygge ut sine forsvarskapasiteter utover på 2000-tallet.

Russland viste sin vilje til å bruke militære maktmidler allerede i krigen mot Georgia i 2008, men det var først etter Russlands annektering av Krim i 2014 og støtte til krigen i Øst-Ukraina at verden virkelig fikk dette klart for seg. Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 har dratt denne oppfatningen til helt nye høyder.

Etter Russlands annektering av Krim ble det besluttet å fryse det praktiske militære og sivile samarbeidet med Russland i NRC og i Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC). Det var likevel en enighet om å holde kanalene for politisk dialog åpne. Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har blitt møtt med enda sterkere reaksjoner fra Vesten og NATO. Medlemslandene har blant annet plassert over 40,000 allierte soldater i den østlige delen av alliansen, samt innført en rekke svært omfattende sanksjoner mot Russland.

NATOs mer langsiktige planer for håndteringen av Russland vil antageligvis bli fanget opp i NATOs nye strategiske konsept som kommer i 2022.

I NATO er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er NATOs høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet. Hovedkvarteret til NATO ligger i Brussel og består av medlemslandenes delegasjoner med sivilt og militært personell, samt diplomater.

Generalsekretæren

Generalsekretæren leder driften av NATO, og er ansvarlig for å koordinere alliansens arbeid. Arbeidsoppgaver inkluderer også å lede flere av de sentrale organene i alliansen, som Det nordatlantiske råd, komiteen for forsvarsplanlegging, komiteen for kjernefysiske saker, Rådet for euroatlantiske partnerskap, Gruppen for Middelhavssamarbeid, og NATO-Ukraina kommisjonen.

Generalsekretæren er også øverste leder for de internasjonalt ansatte på hovedkontoret. Siden den 1. oktober 2014 er det norske Jens Stoltenberg som innehar denne stillingen.

Det nordatlantiske råd (NAC)

NATOs høyeste sivile organ er Det nordatlantiske råd (NAC), som består av medlemslandenes faste representanter, kalt ambassadører. Ambassadørene møtes minst en gang hver uke, og to ganger i året avholdes det større møter der utenriksministrene deltar. Rådet kan også møtes på forsvarsministernivå, eller ved statsoverhodene i helt spesielle tilfeller.

Møtene ledes av generalsekretæren og det er her de store avgjørelsene om NATOs planer og fremtidige handlinger blir tatt. Alle beslutninger tas ved enstemmighet. Det er opprettet flere komiteer der saker behandles før de blir tatt opp i Rådet. Det er for eksempel komiteer for kjernefysiske saker, politiske saker, forsyninger, infrastruktur, samband, forskning, miljøvern, budsjett, sivil beredskap, og informasjon.

Militærkomiteen

NATOs militærkomité er organisasjonens øverste militære organ, underlagt politisk styring av Det nordatlantiske råd. Militære representanter fra medlemslandene treffes etter møtene i Det nordatlantiske råd for å følge opp avgjørelser som har militære konsekvenser, og tre ganger i året møtes komiteen på forsvarssjef-nivå.

Hovedoppgaven er å komme med militærstrategiske og politiske råd, og alle beslutninger fattes ved enstemmighet. Før enhver militær aktivitet godkjennes av Det nordatlantiske råd, vil Militærkomiteen konsulteres. Komiteen har også ansvaret for å utvikle NATOs militærdoktrine og bistår i arbeidet med å utvikle det overordnede strategiske konseptet, utvikle langtidsvurderinger av kapabiliteter og styrkeforhold i land og områder som utgjør en trussel for NATOs interesser.

Kommandostruktur

Organisasjonen har to hovedkommandoer, Allied Command Operations (ACO), som er lokalisert ved Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) i Mons i Belgia, og Allied Comand Transformation (ACT) ved Hedquarters Supreme Allied Commander Transformation (HQ SACT) i Norfolk, Virginia, USA.

Den overordnede strategiske kommandoen for operasjoner, ACO, har ansvaret for planlegging og gjennomføring av alliansens militære operasjoner, og består av et lite antall hovedkvarter med hver sin spesifikke rolle.

Transformasjonskommandoen, ACT, har ansvaret for utviklingen av alliansens styrker, strukturer, kapabiliteter og doktrine. Hovedoppgavene inkluderer utdanning, trening og øvelse.

Eksterne utfordringer

NATO har hele veien måtte tilpasse seg en verden i endring. Fra å ha en overhengende invasjonstrussel fra Sovjetunionen, har NATO nå et spekter av ulike sikkerhetsutfordringer å håndtere.

Russland er fortsatt en utfordring i øst, mens i sør har sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Afrika stadig forverret seg, med krig og konflikt, store flyktningstrømmer og terrorangrep. Samtidig skaper stormaktsrivalisering lite konsensus blant stormaktene i FNs sikkerhetsråd. Dette er til hinder for effektiv konfliktløsning internasjonalt.

Økt teknologiavhengighet gir også flere digitale trusler. Å styrke både NATO og medlemslandenes motstand mot digitale trusler er høyt oppe på alliansens agenda. NATO har inkludert omfattende cyberangrep i hendelser som kan utløse artikkel 5. I tillegg er falske nyheter, påvirkningsoperasjoner, trusler mot kritisk infrastruktur, samt miljøutfordringer blitt prioriterte utfordringer.

Interne utfordringer

NATO må i tillegg håndtere utfordringer innad i alliansen, som ulike sikkerhetsforståelser på tvers av medlemsland og ulik evne og vilje til å betale for organisasjonen.

En av de største bekymringene er økonomi, da mange av medlemslandene har synkende forsvarsbudsjetter. Organisasjonen har ikke et felles forsvarsbudsjett, men er avhengig av hvert medlemslands militære bidrag for å løse oppdrag.

De siste årene har USA tatt så mye som ¾ av regningen for NATOs militære aktiviteter, og de har sagt klart ifra om at de europeiske landene må bidra med mer. På toppmøtet i Wales i 2014 ble NATO-medlemmene enige om at de skulle bruke minst 2 % av BNP på forsvar. De fleste medlemslandene møter imidlertid ikke dette målet. I 2021 var det estimert at USA brukte rundt 3.52% av BNP på forsvar, mens Norge brukte 1.85%.

NATO har gått fra 12 medlemsland ved opprettelse til 30 medlemsland. I en organisasjon der beslutninger tas med konsensus, og medlemmene har ulike sikkerhetspolitiske interesser, er det vanskelig å enses om felles utfordringer og løsninger. NATO har på mange måter blitt mindre samstemte de senere år. Særlig medlemslandet Tyrkia, som de senere årene har beveget seg i en stadig mer autoritær retning, skaper hodebry for alliansen. Avstanden mellom Europa og USA ble også større gjennom årene med Trump som president.

Denne økte ulikheten mellom medlemslandene kan bli særlig utfordrende når det gjelder alliansens artikkel 4. Artikkelen går ut på at hvert medlemsland til enhver tid skal kunne legge frem saker som de mener påvirker deres egen eller andre medlemmers sikkerhet. De andre medlemmene er oppfordret av artikkelen til å «reagere» på enhver sak som kommer frem når artikkel 4 blir utløst. Dette kan bli vanskelig å få til når det finnes uenigheter mellom medlemmene.

I over 70 år med store endringer i sikkerhetsutfordringene og medlemsmasse har NATOs tilpasningsdyktighet uten tvil vært avgjørende for alliansens overlevelse. I dag er kanskje trusselbildet mer komplekst enn noensinne, og stadig nye utfordringer banker på NATOs dør. Prosjektet NATO 2030 samt det nye strategiske konseptet har til hensikt å gjøre NATO beredt på nettopp disse utfordringene. Dette viser tydelig alliansens vilje til å tilpasse seg for å forbli relevant.