FN

Den første verdenskrig (1914-1918) skapte vilje blant stater til å organisere seg for å sikre freden. Det førte til opprettelsen av Folkeforbundet i 1919. Folkeforbundet spilte en sentral rolle i å løse flere mindre konflikter på 1920-tallet, men var ikke i stand til å forhindre Den andre verdenskrig (1939 – 1945). Likevel ønsket verdensledere å videreføre Folkeforbundet etter krigen, men under navnet De forente nasjoner (FN).

50 nasjoner, inkludert Norge, underskrev FN-pakten den 26. juni 1945, og FN regnes som grunnlagt den 24. oktober samme år med sine daværende 51 medlemmer. Første setning av FN-pakten lyder som følger: «Vi De Forente Nasjoners folk som er bestemt på; å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten».

Det var stort håp om at FN kunne bli en avgjørende bidragsyter til fred og sikkerhet. For å fullføre visjonen, var det helt avgjørende at stormaktene deltok aktivt i organisasjonen. Dette ble sikret gjennom opprettelse av FNs sikkerhetsråd, hvor stormaktene ble gitt større utøvende makt enn de resterende medlemslandene, samt vetorett til å blokkere forslag de var uenig i.

Vil du vite mer om FN igjennom tidene? Les vår artikkel om FNs historie.

Begrepsavklaring

Suverenitet

Folkerettslig begrep som fastslår en stats uinnskrenkede rett til selv å forvalte eget territorium uten innblanding fra andre. Hviler på ikke-innblandingsprinsippet.

Folkeretten

Internasjonale lover som omhandler rettsforholdet mellom selvstendige stater. Det er i hovedsak i FN at folkeretten blir håndhevet og videreutviklet. Består grovt sett av to ulike deler; internasjonale avtaler og sedvanerett.

FN-pakten

Den grunnleggende traktaten i folkeretten. Pakten beskriver reglene og prinsippene for styringen av FN, hvilke saker FN skal jobbe for, og retningslinjer som forklarer hvilke rettigheter og plikter hvert medlemsland har.

Traktat

Avtale mellom to eller flere stater som gjelder for bestemte forhold. Traktater er utrykk for hva stater har forpliktet seg til folkerettslig. Staten må signere og ratifisere traktaten før de er juridisk forpliktet av den.

Veto

(fra latin «jeg forbyr») en aktørs rett til å hindre et vedtak eller en lov. I FNs sikkerhetsrådet har de fem faste medlemmene vetorett. Dersom et av disse landene stemmer mot et forslag, kan ikke dette forslaget vedtas.

FN har 193 medlemsland. I tillegg har Vatikanstaten og Palestina observatørstatus. For å bli tatt opp som medlem av FN, må minst 2/3 av alle landene i organisasjonen gi sin støtte. I tillegg kan ingen av de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet legge ned veto mot medlemskapet. Dette har skapt utfordringer for blant andre Taiwan, som ikke er anerkjent som stat av Kina. Heller ikke Kosovo kan bli medlem, ettersom staten ikke er anerkjent av Russland.

FNs hovedoppgave er å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. For å utføre denne oppgaven, har organisasjonen en rekke ulike virkemidler:

Ikke-militære virkemidler

Dersom det bryter ut en konflikt, vil FNs sikkerhetsråd – som har hovedansvaret for å bevare fred og sikkerhet – vanligvis kreve at partene møtes for å finne en fredelig løsning gjennom forhandlinger. I første omgang ønsker FN å løse konflikter med ikke-militære virkemidler. Her har FN er stor verktøykasse.

I akutte tilfeller vil FN kunne iverksette fredssamtaler, gi humanitær bistand og på andre måte bistå til å løse uenigheter ved diplomati. Samtidig jobber FN også aktivt for å løse de underliggende årsakene til dagens konflikter. Dette gjøres gjennom langsiktig arbeid for å utjevne forskjeller, FNs bærekraftsmål og styrking av menneskerettighetene.

Hvis forsøk på fredelig løsning på konflikten ikke hjelper, kan Sikkerhetsrådet vedta økonomiske sanksjoner mot en eller flere parter. Rådet kan også vedta et internasjonalt reiseforbud for bestemte personer, eller fryse midler som statsledere har i utenlandske banker. På denne måten kan Sikkerhetsrådet legge press på partene, uten at det er nødvendig med direkte militær inngripen.

Militære virkemidler

Ifølge FN-pakten er det forbudt å bruke væpnet makt mot en annen stat. Det finnes imidlertid to unntak til denne regelen. Stater har lov til å forsvare seg selv dersom de blir angrepet, enten alene eller ved hjelp av allierte. I tillegg kan bruk av militærmakt godkjennes av FNs sikkerhetsråd.

Det er to ulike tilfeller hvor militærmakt kan godkjennes: enten fordi sikkerhetsrådet mener at freden er krenket eller truet, eller fordi det er snakk om omfattende humanitære krenkelser, som for eksempel folkemord.

Dersom Sikkerhetsrådet vedtar at militære virkemidler kan tas i bruk i en konflikt, kan FN opprette en fredsoperasjon bestående av medlemslandenes soldater under FNs flagg. Også andre organisasjoner som NATO, EU og Den afrikanske union, eller enkeltland kan intervenere (gripe inn) i en konflikt med bakgrunn i en FN-resolusjon. Det er i dag en sentral internasjonal norm at militærmakt kun anvendes dersom det foreligger en eller flere resolusjoner fra Sikkerhetsrådet.

Bruk av R2P

I Libya i 2011 godkjente FN for første gang bruk av militærmakt i strid med ønskene til en fungerende stat. Dette ble gjort ved å referere til R2P-prinsippet. Kina og Russland avstod fra å stemme, men hadde nok ikke helt sett for seg konsekvensene av resolusjonen. Operasjonen førte til regimeendring – noe som ikke var en del av oppdraget.

I ettertid har den NATO-ledede operasjonen blitt kritisert for å ha overskredet sitt mandat, og kritikere har stilt spørsmålstegn ved om det humanitære argumentet ble brukt som et skalkeskjul for å få til en regimeendring i landet. Tvilen om motivene for operasjonen har vært medvirkende til den fastlåste situasjon over borgerkrigen i Syria.

FNs fredsbevarende styrker

Allerede i 1948 var FN klar til å gjennomføre sine første fredsbevarende operasjoner. FNs første observatørkorps ble sendt til Palestina for å overvåke situasjonen der. Siden da har FN igangsatt 71 fredsbevarende operasjoner hvor rundt 120 land har bidratt.

En FN-styrke settes sammen av kontingenter fra land som ikke har noen egeninteresse i konflikten. FNs fredsbevarende styrker lønnes av eget land i henhold til nasjonale lønninger. Landene mottar likevel en kompensasjon fra FN, som har den uheldige bieffekten at det lønner seg for land med lave nasjonale lønninger å bidra med styrker til FN. Det er Bangladesh, India, Nepal og Rwanda som bidrar mest til FN-styrkene per desember 2022.

Mens fokus for FN-operasjoner under Den kalde krigen var på fredsbevaring, har operasjonene etter Den kalde krigen hatt et mye mer variert spekter av oppgaver. Disse har inkludert beskyttelse av territorium, personer og nødhjelp, overvåkning av demobilisering, nedrustning, politiovervåkning av demilitariserte områder, overvåkning og gjennomføring av valg, og bistand til etablering av styresmakter.

Generalsekretæren

Den daglige lederen av FN er generalsekretæren, som velges av Generalforsamlingen på oppfordring av Sikkerhetsrådet for en femårsperiode. António Guterres fra Portugal har vært FNs generalsekretær siden den 1. januar 2017. De siste 25 årene har det blitt en norm at stillingen som generalsekretær skal gå på omgang mellom verdensdelene.

Generalforsamlingen

Generalforsamlingen er FNs viktigste arena for debatt og alle FNs medlemsstater er representert. Hvert land har én stemme, og hver stemme teller like mye. Medlemslandenes delegasjon ledes vanligvis av en diplomat som har tittelen ambassadør.

Her diskuterer medlemslandene en rekke tema tilknyttet FN-pakten. For eksempel skal de diskutere og vedta anbefalinger om fred og sikkerhet, behandle spørsmål om menneskerettigheter, og ta opp saker som gjelder økonomisk utvikling og levekår for utsatte grupper. Generalforsamlingen følger også opp spørsmål om bærekraftig utvikling og miljø, bestiller utredninger og rapporter fra FN-sekretariatet, setter mål for FNs bistandsarbeid og bestemmer hvilke konferanser som skal avholdes.

I de fleste saker holder det med alminnelig flertall for å fatte vedtak. I særlig viktige saker vil det imidlertid kreves to tredjedels flertall. Generalforsamlingens resolusjoner er egentlig bare oppfordringer til medlemslandene om hva de bør gjøre. Likevel kan de ha stor betydning fordi de representerer synspunktet og holdningen til et flertall av verdens stater.

Sikkerhetsrådet

Sikkerhetsrådet er det mektigste organet i FN. Det er det eneste organet som har myndighet til å gi mandat til å bruke militærmakt. I tillegg er alle medlemsland i FN pliktige til å følge Sikkerhetsrådets vedtak.

Kun 15 land har plass i Sikkerhetsrådet. USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia har hatt fast plass siden FNs opprettelse. Disse statene har også vetorett, som innebærer at dersom ett eller flere av de fem landene sier nei til et vedtak, så kan de stanse forslaget selv om alle de andre sier ja. Dette har skapt flere begrensinger for organisasjonens handlekraft.

FN får også mye kritikk for at de fem faste medlemmene har sittet i Sikkerhetsrådet med vetomakt helt siden opprettelsen. Seierherrene fra den andre verdenskrig representerer ikke lengre verdens fem sterkeste stater. Mange tar til orde for en fornying av sammensetningen i rådet, der flere av statene byttes ut, eller der nye også får et fast sete. Dette er svært vanskelig i praksis, da de faste medlemmene verken vil gi fra seg denne makten eller dele den på flere stater.

De ti andre landene i Sikkerhetsrådet velges av Generalforsamlingen for en periode på to år. Det velges fem land annethvert år, for å sikre at ikke alle ti byttes ut samtidig. Blant de ti ikke-faste medlemmene skal alle verdensdeler være representert, samt både små og store land. Dette er for å sørge for at de 15 landene som sitter i Sikkerhetsrådet til sammen gjenspeiler mangfoldet av interesser i verden.

For å bli valgt til Sikkerhetsrådet kreves to tredjedels flertall i Generalforsamlingen, og det er ikke mulig for et land å bli gjenvalgt for to påfølgende perioder. Fra 2021 til 2022 er Norge valgt inn som ikke-fast medlem av Sikkerhetsrådet.

Andre viktige organer

Det finnes også en rekke andre organer i FN. Her er noen av de viktigste:

Sekretariatet utgjør FNs administrasjon, ledes av Generalsekretæren og har arbeidssted både ved hovedkontoret i New York og på FNs mange kontorer rundt om i verden.

Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) er FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål.

Den internasjonale domstolen (ICJ) er FNs øverste juridiske domstol. Dersom en stat aksepterer at en sak den er involvert i føres for ICJ, er staten forpliktet til å følge beslutningen.

Menneskerettighetsrådet skal koordinere og fremme FNs arbeid for menneskerettigheter, og gransker menneskerettighetssituasjonen i medlemslandene.

FN har i tillegg 16 underorganisasjoner, som for eksempel WHO, og 15 fond og program som er underlagt FN-paraplyen.

En av de største begrensningene for FNs handlekraft er vetoretten. Å få til enighet er ikke alltid så lett, særlig når det er snakk om sikkerhetspolitikk.

Krigen i Ukraina har illustrert denne problematikken. Ettersom Russland er et av de 5 landene i sikkerhetsrådet med vetorett, betyr dette at de kan hindre FN fra å gripe inn i konflikten. Resolusjoner som fordømmer Russlands aggresjon mot Ukraina har flere ganger blitt tatt opp, men som forventet blitt blokkert av Russland. Sikkerhetsrådet er altså handlingslammet, og det internasjonale samfunnet kan ikke gjøre mye annet enn å fordømme Russland for å ha gått til krig mot Ukraina.  

FN sliter også ofte med å få samlet inn nok penger til sine ulike fond og programmer. Disse driftes av budsjetter som består av frivillige donasjoner fra medlemslandene. At FN er avhengig av at medlemslandene selv gir finansiell og politisk støtte er en utfordring som også rammer organisasjonens evne til å møte og begrense klimautfordringene. Med ulike utenrikspolitiske målsettinger, økonomiske interesser og ideologiske bakgrunn kan det være vanskelig å komme til felles enighet.

En annen utfordring er at mange av dagens sikkerhetstrusler kommer fra ikke-statlige aktører, samtidig som bare stater er representert i FN. Rundt 90 % av FNs fredsbevarende styrker er i Afrika, i land som i økende grad preges av et sviktende statsapparat, og konflikter mellom etniske grupper. Da sier det seg selv at det kan være en utfordring – både praktisk og legitimitetsmessig – at det kun er staten som representeres og har stemmerett i FN. Dette ser vi også tydelig i borgerkrigen i Syria, der flere grupper som er med i konflikten ikke har vært representert i fredsforhandlingene.